En liten gutt ønsket å møte Gud. Han visste at det kom til å bli en lang reise, så han pakket ned litt niste og noen bokser cola i sekken sin. Så ga han seg i vei.
Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.
Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.
Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.
Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.
Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.
Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.
Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunsh med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før
hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!
Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunsh med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å
kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!
Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, en kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.
Av ukjent
søndag 7. april 2013
mandag 25. mars 2013
Si det nå
Å leve et liv, på godt og vondt,
bli tilgitt og tilgi, og kanskje få
mot
til å si det vi alle bør si:
Du er god, du er flink.
Du gjør meg glad, du gjør meg sint.
Jeg kan ikke la vær å bry meg om
deg.
Du sier det lett når jeg trår feil.
Du blir stille når jeg trår rett
Da glemmer du å si det
Er det noe du vil si,
vil jeg skal forstå?
Ikke vent til riktig ti`,
men si det nå.
Ikke vent til presten har lagt meg
i grav.
til alle har sagt hvor flott jeg
var,
da jeg levde og gjorde noe bra.
Du burde ha sagt det da!
Si det mens jeg er her,
mens jeg kan forstå.
Si det mens jeg lever.
Si det nå.
Av Oddmund Harsvik
søndag 24. mars 2013
torsdag 21. mars 2013
Jeg vil snu på det!
Under et intervju med vår Helse- og omsorgsminister, Jonas
Gahr Støre, for Gatemagasinet Klar, kom han med følgende hjertesukk: Det blir
feil at de som ikke drikker alkohol, er de som skal måtte be om alternativ drikke. Det
bør være motsatt”.
Det er lett å være enig i dette, og da han la til: ”Under
forretningsmiddager serverer jeg aldri alkohol”, hadde jeg mest lyst til å
gjøre som Arne Scheie spør sin sidekommentator om når skihopperne gjør det bra:
Kan jeg få kysse deg?
Jeg har i flere år ergret meg over at jeg til stadighet må
forklare og forsvare hvorfor jeg ikke vil ha alkohol til maten, eller som
drikke på puber. Derfor har helseministerens uttalelser satt seg i bakhodet
mitt, og jeg henter det oftere og oftere frem.
Dagens unge kvinner drikker dobbelt så mye som sine mødre og
tre ganger så mye som sine bestemødre. Og selv om våre helt unge drikker litt
mindre enn før, og at menn under 40 ikke har økning i sitt alkoholbruk, hindrer
dette ikke at den totale bruken av alkohol øker sterkt. Når vi også vet at
ifølge internasjonale undersøkelser, så er misbruket kvadratet av
gjennomsnittsbruken. Som utgangspunkt for å forstå hvor alvorlig dette er, så
betyr det at hvis snittet øker fra åtte liter ren alkohol til 16 liter, så
firedobles antall misbrukere.
Hvorfor drikker
dagen kvinner så mye som i dag? Det kan sikkert forklares med mye. Ikke
minst med at kvinner er blitt mer selvstendige og vil gjøre det deres formødre
ikke kunne gjøre. Men aller mest tror jeg at det ligger i den store normaliseringen
av å bruke alkohol. Og noen av våre
politikere står frem og bekrefter rettigheten:
”Vår jobb er ikke å begrense tilgangen på en lovlig vare,
men å sørge for at de som blir avhengige får den hjelpen de har krav på”. Sitat
fra Kari Kjönaas Kjos (Frp) under rusdebatten på Stortinget. Slike uttalelser
kan forstås på mange måter, men jeg skal ikke breie meg med disse i denne
spalten. Nøye meg med å peke på at mange vil bruke det til å fraskrive seg
ansvaret for sitt alkoholbruk. De ser det som sin rett å drikke, og samfunnets
plikt til å reparere.
Medias og foreldres rolle bidrar også til normaliseringen. I
tv-programmer og avisspalter får vi vite at denne middagen er ikke fullverdig
uten den eller den vinen til.
Foreldrene forteller sine barn at nå har de slitt sånn på jobb at de
fortjener belønning: To-tre glass vin og noen øl. Alle forventer at alkohol
skal være tilgjengelig der de ferdes. Selv er jeg blitt kalt fanatisk tulling fordi jeg protesterer
mot behovet for å gi bibliotek, kinoer, frisørsalonger, fotoatelier,
kjøpesentra og lignende skjenkeløyve.
Mitt argumente på deres krav om at ”vi må da få mulighet til å ta oss et
glass vin”, har vært at det ikke er det ène glasset folk vil ha, men ett glass
til, pluss enda et.
Det viktigste er likevel det poenget som Jonas Gahr Støre uttrykker under intervjuet: "Det står sterke markedskrefter bak økningen i alkoholforbruket i Norge. Innenfor næringslivet er det de som omsetter alkohol som vinner frem, ikke de folkehelseinteressene som næringslivet kollektivt burde ha".
Det viktigste er likevel det poenget som Jonas Gahr Støre uttrykker under intervjuet: "Det står sterke markedskrefter bak økningen i alkoholforbruket i Norge. Innenfor næringslivet er det de som omsetter alkohol som vinner frem, ikke de folkehelseinteressene som næringslivet kollektivt burde ha".
Det har vært mange forslag om at folk, foreninger, utesteder
etc. må bli flinkere til å ha alternativt alkoholfritt drikke å tilby. Etter
intervjuet med Støre, sier jeg meg uenig i dette. Jeg anbefaler folk å følge
Jonas Gahr Støres eksempel: Server alkoholfritt drikke til maten, og la de som
ber om alkohol få det. Dette vil bidra til å avnormalisere at alkohol er noe vi
har behov for. Når folk spør meg om hvorfor jeg ikke drikker alkohol, har jeg
de siste årene parert med: Hvorfor drikker du alkohol?
Det er ikke slik FrP forsøker gi inntrykk av, at det er noen
få svake skjeler som ikke tåler alkohol. Minst 10 prosent av befolkningen har
en akutt alkoholavhengighet og 20 ganger flere (familie, venner, arbeidsgivere
og kolleger) lider av deres avhengighet.
La det bli unormalt å gå rundt med promille i blodet. La det
normale bli å være Klar.
mandag 18. mars 2013
En vanlig helg for politiet i Agder
Likt dette er det over hele landet, hver helg. Hvor mye ressurser fra politiet tar dette, og hvor mye frykt skaper det i befolkningen. Personlig går jeg ikke i sentrum av Kristiansand etter klokken 2100 på kveldene, fredag til og med lørdag. Og hvor mye koster dette samfunnet i kroner og ører, og ikke minst i personlige tragedier?
tirsdag 29. januar 2013
Når skal leger og forskere begynne å spørre?
Nevrologer, allmennleger, forskere og hjernekirurger
innrømmer at de bare kjenner promiller av hjernens kapasitet. Like fullt unnlater
fagfolkene å samle informasjon fra den beste kunnskapsbanken: Pasientene, de
som har vært rammet av hjerneslag.
28. desember,
2008, ble min kone, Britt, rammet av alvorlig hjerneslag. Legene ved Vest-Agder
sentralsykehus fikk ikke løsnet proppen som stengte for blodtilførsel og
surstoff til viktige deler av hjernen før det var gått et døgn, til tross for
at hun kom raskt til behandling. Resultat ble varig tap av språksenter og
lammelse på høyre side.
Da jeg ble innkalt
til legen som tok imot henne, ett døgn etter, fikk jeg den knusende
beskjeden om at min kone ville få en rask, begrenset tilfriskning, og jeg måtte
regne med at hun ikke ble særlig bedre enn det hun var. ”Din kone er nå ikke
klar over situasjonen hun er i”, avsluttet han.
Etter at jeg hadde
grått ferdig, for jeg ble knust av denne samtalen, slo det meg at legen tok
feil når det gjaldt min kones evne til se sin situasjon. Selv om hun ikke kunne
snakke, kjente jeg uttrykket i øynene hennes. Hun var full av kamp. Da jeg skulle
trille henne på lufteturer, ville hun raskt ut av sengen ved egen hjelp, noe
som selvfølgelig var umulig. Men jeg tenkte: Tar legen feil her, kan han også
ta feil når det gjelder hennes fremtidige tilfriskning. Og med troen på dette,
gikk jeg inn til min kone og forsikret henne at dette skal gå så bra som det
kan. Vi vil fortsatt få en godt liv sammen.
De som hjalp meg
til å beholde optimismen på sykehuset, var et par hjelpepleiere som hadde
jobbet på avdelingen i flere år. De fortalte historier om håpløshet som snudde
til rene undre. Og de gav tips om hvordan jeg kunne trene min kone. ”Syng for henne,
sangen har sitt eget senter og er dermed inntakt”.
Min sangstemme er lite å skryte av. Men jeg prøvde meg med
gamle sjømannsanger og barnesanger. Da jeg kom til en sang med refreng som gikk
på ”rattitirattiti”, stemte plutselig Britt, kona mi i. Hun sang så det runget
i det lille rommet på sykehuset. Desperat etter å få vist fremgangen, dro jeg i
snora for å påkalle vakthavende pleiere.
For å smi mens Britt var varm, gled jeg direkte fra rattiti til
nasjonalsangen. Og mens vi sang Ja vi elsker, rivende falskt og alt for høyt,
kom den ene pleieren etter den andre fra avdelingen. Flere av de gråt av glede,
og jeg sang med Britt mens tårer og snørr rant i strie strømmer.
Jeg har senere
foreslått for Britt at vi bør gjøre en karriere av sangen. - For vi
trollbandt jo vårt første publikum så de gråt av sangen vår, ler jeg og Britt
ler med.
Etter ca 14 dager
på slagenheten på VAS, ble hun flyttet til rehabiliterings-avdelingen på
Kongsgård. Her ga overlegen oss en mer positiv beskjed:
”Vi skal få deg på bena innen du drar herfra”.
Vi forsto begge
at ”på bena” betydde at hun ville kunne gå ved hjelp av rullator. Men det var
en befriende og motiverende beskjed å få. Men også denne legen satte
begrensinger for tilfriskningen:
”Så lenge det går
fremover, vil fremgangen fortsette; inntil to år”.
Jeg har snakket
med flere leger og sykepleiere om denne begrensingen legene hele tiden setter.
Forklart at det er viktig for oss pårørende å kunne videreformidle optimisme til pasienten. Det får vi
ikke ved at helsepersonell hele tiden fokuserer på begrensingene. De oppdager
den syke og vi pårørende fort nok. Fagfolkene har svart med at det vil være
feil av de å gi falske forhåpninger, noe som også kan føre til erstatningskrav.
Men legene trenger ikke skru forventningene i været. Når det gjelder slag og
andre nevrologiske lidelser, kan de bare formidle at de vet for lite om
hjernens funksjon til å si noe om hvordan fremtiden vil bli. Det er sannheten.
Det går nå mot
det femte året siden min kone ble rammet.
Til tross for at språksenteret var totalt rassert/ødelagt, så snakker
min kone ganske bra. Hun trenger tid til å finne ordene, og hun har problemer
med å sette ordene sammen til en lengre historie. Hun kan ikke skrive annet enn
navnet sitt eller lese lengre stykker, men du verden hvor kreativ og god hun er
med photoshop. Hun er en kunstner til å manipulere sammen bilde. Hun spaserer
lange turer med hjelp av rullator, og hun handler i butikkene, tar en kaffe på kafeen
og prater med kjente. Fremgangen skyldes mest at hun har en jernvilje, men også
at jeg nektet å tro på legene. Dermed kunne jeg spre håp og optimisme inn i
livet hennes, fremfor mismot og pessimisme.
Sangen, som
Britts tilfriskning startet med, har vært til stor hjelp. Jeg er ingen
hjerneforsker, men har lest meg opp og vet at hjernen etablerer nye sentra for
de som er ødelagt. Jeg tror ord
samles opp fra eksempelvis sangsenteret, fra den ubevisste delen av
hjernen (som er tre ganger som stor som den bevisste) og lagres i et nytt
senter. Britts fremgang har aldri vært så stor som etter de to første årene.
Når dagsformen er fin, kan hun fortelle den ene historien etter den andre. Hun
prater med barna sine i telefonen daglig. I den siste tiden begynner hun å føle
i den helt lamme armen. Hun smiler av glede når hun verker i høyrebeinet, for
henne betyr smerte at hun ikke er helt lam. To ganger i uka er hun hos
fysioterapeut, og hun går så mye hun orker. Riktignok har fått seg en elektrisk
kjøredoning/sykkel, men bruker den kun i vintervær, snø og isete veier. Ellers
går hun de ca 800 meterne til og fra byen, og sammen med hennes sosiale evner
gir dette under etter under.
FORSKERE, NEVROLOGER
OG LEGER! Lurer dere ikke på hvordan dette kan skje? Britt stiller villig
opp som bevis på at tilfriskning etter tunge hjerneslag ikke er kortsiktig og
begrenset. Men livslang og ubegrenset. Så lenge det går fremover vil det
fortsette å gå fremover, livet ut.
onsdag 23. januar 2013
Genseren til Gaute Grøtta Grav eller noen flasker vin?
I midten av november kjørte VG oppslag på oppslag om
genseren til Farmen-programleder, Gauta Grøtte Grav var snikreklame. Samtidig forberedte de juletester av øl, vin og brennevin gjennom flere tiltalls helsider før jule satte
inn.
Bakgrunnen for kritikken av genseren til GGG, var at en
barndomsvenn er markedssjef på fabrikken der genseren ble strikka, og at ”nå
tjener fabrikken fett på genseren Gaute går med”.
Selv debatterte jeg med en redaksjonssjef i VG på programmet
Syttentretti, P4. Hans hovedargument var at jeg var dum som ikke så av
alkoholspaltene i ulike former var god journalistikk. Og når jeg argumenterte
for å få fjerne denne snikreklamen, så uttalte han konsekvent at ”dette er
heeeelt feeeil”.
Jeg kaller slikt for overdøvende hykleri. Det er dokumentert
at de vinmerker som få terningkast seks i VG, eller en annen av de store avisene,
så går vinmonopolet tomt for dette merket i løpet av få timer. VG begrunner
altså at GGGs bruk av genseren som
programleder er snikreklame - fordi fabrikken som produserer den får økt
omsetningen..
Hvordan omgås så reklameforbudet av alkohol ved å konvertere omtalen
til ”god journalistikk”? Lørdag 24 november hadde VG en helside der de omtalte
fire vinmerker, produsert i Vietnam.
Få norske vinlikere vet om dette landets vinproduksjon. Sannsynligvis
ville Vinmonopolet markedsføre at de nå hadde importert vin fra dette landet i
sine hyller. Men hvordan gjøre det uten å rammes at reklameforbudet: Jo
selvfølgelig ved å koble vinen opp mot mat. Om det var VG eller vinmonopolet
som skrev fire korte matoppskrifter, vet jeg selvfølgelig ikke. Men ved siden av disse oppskriftene
fikk vinen behørig omtale. Typisk var det å se at matoppskriftene sto alene,
uten bilde av det som måtte være hovedsaken for at saken ikke skulle bli
reklame. Mens fire flasker vin fra Vietnam dekket hele siden.
VG er selvfølgelig ikke alene om å omgå reklameforbudet for
alkohol på denne måten. De mest kyniske er TV2! Kyniske fordi de bruker
familieprogrammet God morgen Norge til å selge inn ulike vinmerker. Mens
intervjuer om alt annet enn mat og vin foregår i en ende av studio, sveiper
kamera over kanalens matekspert med gjester, alt mens det setter fokus på
vinflasker som står strategisk plassert. Matekspertens gjester, ofte
vinprodusenter blir også intervjuet mens de nipper til vinen en tidlig morgen,
i et program sett av både barn og voksne. Det verste var vel da vinsmakeren
utbrøt. ”Denne vinen er så god at dere må holde dere fast med den ene hånden
mens dere drikker med den andre”.
Vinsmakeren gjorde selvfølgelig et forsøk på å være morsom, men mange
med meg synes vedkommende var dum, for underforstått lå det en anbefaling om å
tømme i seg hele flaska.
Før riksaviser og andre mediekanaler går ut og kritiserer
”genseren” til en gaute grøtta grav, bør de skaffe seg selvinnsikt nok til å se
hvordan de selv reklamerer for et rusmiddel. Og de bør se til en avis som har
gjort det til sitt varemerke å opprettholde et samfunnsvar: ”I respekt for
ofrene av alkohol, gir Aftenbladet aldri positiv omtale av alkohol”.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
