VÅRE SMÅ SØSKEN: OM Å TA ANSVAR FOR VÅRE VALG

Denne lederen skrev jeg i mars 2012. Temaet er igjen aktualisert gjennom debatter, der jeg også har hentet argumenter - som er brukt i denne lederen i bloggen "Om valgfrihet og menneskesortering".

I dette nummeret vil jeg illustrere temaet, ”Annerledeshet”, gjennom å ta for meg

VÅRE SMÅ SØSKEN
 Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted,

med mindre håndbagas
enn vi er utstyrt med

Personlig kjenner jeg mange av disse små, de Inger Hagerup her skriver om i sitt vakre dikt. Og jeg kan med hånden på hjertet fastslå at jeg alltid føler meg positiv annerledes etter en samtale med en person med Down syndrom. Ingen av dem bærer masker. De fremstår som den de er; mennesker som har litt større behov for omsorg og nærhet enn det vi andre. Når de viser meg sin glede, så er det uten hemninger. Noen forsøker å fremstille alkohol positiv gjennom å markedsføre fyllegleden som ærlig og oppriktig. Det er feil. Den fugledanslykken fulle folk viser, er hysterisk. Mine venner med det ekstra kromosomet, viser  oppriktighet i gleden og i sorgen.

Vi har mye å lære

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.

Vi har vårt kjøpmannskap.

Og vi beregner livet

i vinning eller tap.

Like før jul, 2011, støttet regjeringen forslaget om tidlig ultralyd, i uke 12. Innføringen av tidligere ultralyd skal bidra til å oppdage om fosteret viser tegn på Downs syndrom og andre sykdommer. Det er viktig for meg å få frem at jeg har problemer med å se på den ydmykheten, de spektre av følelser som personer med Downs syndrom viser som sykelige. Foreldre av barn med Downs syndrom uttrykker det samme. Det er klart at det å skulle ta ansvaret for et barn som er annerledes enn andre barn, som viser sine sorger og gleder med en styrke andre barn ikke gjør, helt sikkert er slitsomt til tider. ”Men det veies opp av alt det positive”, sier en forelder.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn.

”Hvis du kunne velge, ville du helst blitt født uten det kromosonet som gjør at du har Downs syndrom”, spurte en journalist skuespilleinnen, skribent, journalist og samfunnsdebattant, Marthe Wexelsen Goksøyr. ”Det hadde jo vært det enkleste, men da hadde ikke jeg vært meg”, svarte den kloke unge damen.

Det er så lett å glemme:

Når siste båt skal gå

må alle passasjerer

la all bagasje stå

                                                           

Da blir det kanskje lettest

for disse små, fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen.

De kom med ”mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med”, men de drar med mer i kofferten enn vi andre når vi forlater denne jord. For de har levd ut hele seg. Mens vi andre har stengt det inne, for å slippe å bli avslørt som mennesker, som feilbarlige mennesker:

Og gleden er så deilig

Men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

  til de skal gå ombord 

 med sine barnehjerter,

  vår søster og vår bror.

Oddmund Harsvik

Ansvarlig red.

Om valgfrihet og menneskesortering

Jeg har gløttet innom Dagbladet ganske ofte denne torsdagen, 20.februar 2014. Sent onsdag kveld varslet nemlig Marie Simonsen i en tweet til meg at hun ville komme med sitt poeng i denne debatten ”i morgen”.

Etter å ha lest kommentaren hennes flere ganger. Og jeg ser at poenget muligens er at heller ikke de som vil utvide abortordningen, innføre tidlig ultralyd for å kunne oppdage om fosteret har Down syndrom, slik at de kan fjerne dette innenfor lovens rammer, heller ikke er for et sorteringssamfunn.

Det var også dette debatten gikk på den aktuelle onsdagskvelden. Der Marie Simonsen uttalte at medisinsk fremskritt er flott, og jeg repliserte med at det er jeg enig i, så lenge dette fremskrittet ikke benyttes til å vrake bort det ufullkomne. Jeg viste til designfødestuene i USA, der foreldre gjennom genteknikker kan forme barnet slik de ønsker. Få riktig øyne- og hårfarge. Rett form på nese og kropp. Kort sagt bestille seg supermennesket.

Marie Simonsen kommenterte korrekt at det ikke er noe som tyder på at vi er på vei dit. Og det er jeg enig i. Men vi har pekt ut en retning når vi ønsker å bruke lovverket til å gi foreldre mulighet til å velge bort barnet som har en kromoson for mye.

I sitt innlegg er hun inne på eierskapet til slagordene. Der tar hun også for seg høyresidens ”valgfrihet”. Jeg har mange ganger undret: Er all denne valgfriheten et gode?

Marie Simonsen beskyldte meg for å at mitt standpunkt var formet etter knefall for Vårt land. Slik er det ikke. Mitt standpunkt er mitt standpunk, og allerede i 2012 brukte jeg en hel leder på dette i Gatemagasinet Klar, der jeg blant annet skrev:

”Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn”.

Jeg har den siste tiden snakket med flere foreldre til barn med Down syndrom. Alle sier at de er glade for at de ikke visste at barnet hadde et kromoson for mye da hadde mulighet til å ta abort.

Valgfrihet kan være bra. Men når det  skal styre våre valg i situasjoner der problemet minst er like mye følelsesstyrt som praktisk, kan det bli for komplisert.

I din jordmor.no leser jeg følgende:

”Innføring av obligatorisk tidlig ultralyd fører fort til at det blir en ”må tjeneste” der det forventes at kvinnene skal gjennomføre det for å ”sikre seg” ett friskt barn.

Den ”obligatoriske” 18 ukers ultralyden som er i dag, oppleves ikke som ett tilbud, men noe man er sterkt anbefalt fra fagfolk å gjennomføre.

De kvinnene som velger dette bort blir sett på som dristige. Å velge bort obligatoriske/anbefalte undersøkelser anses som temmelig radikalt.

Med all den teknologi vi har tilgjengelig har vi lett for å tro at vi kan kontrollere alt.

Vi må huske at ultralyd har store feilmarginer, og ikke er noen sikker diagnosetest. Det er min mening at den må brukes med respekt”.

Medisinske fremskritt, kan også bety mellommenneskelige tilbakeskritt. Vi husker alle hvordan en liten østerriksk mann med bart for ca 80 år siden eksperimenterte med sine medisinske fremskritt for å finne frem til det perfekte menneske. La oss ikke begynne gå i den retningen at vi havner der de er i USA. Kompassnåla vibrerer og er allerede svært nær.

I twitterdebatten ble det også reist spørsmål om hvordan vi behandler folk med funksjonshemninger: ”Det er ikke rart mange velger abort med funksjonshemmet foster, når de ser hvor dårlig samfunnet hjelper”.

I min nevnte leder fra 2012, skrev jeg også dette: ”Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen”.