Jeg er sniksilamist

Ett av Fremskritspartiets mange punkter som skal dokumentere snikislamisering, går på at "leder i Internasjonal Helse og Sosialgruppe, Fahim Naeem, krever at norske myndigheter må innføre alkoholforbud på puber, diskotek og restauranter noen dager i uken, fordi det er forbudt for muslimer å drikke".
Selv har jeg overfor sentrale myndigheter blant annet foreslått at julaften skal innføres som alkoholfri dag. Jeg har i brev til justisministeren krevd at det blir straffbart å gi sine mindreårige barn alkohol. Jeg støtter også forslaget om skjerpelse av den frie flyten av alkohol, som har en signalføring mot unge der vi sier at "alkohol er en absolutt nødvendighet for at vi skal få et godt liv".Mitt ultimate mål er å få et samfunn der vi ikke føler behov for alkohol og /eller andre rusmidler.Jeg mener at bruk av alkohol bidrar til å dempe livsglede, til å styrke egosentriskhet, å øke vold og annen kriminalitet, angst, selvmord, helsekøer og enorme ekstrautgifter for næringsliv og samfunn.Jeg er ifølge Frp en snikislamist, men nå sniker jeg ikke lenger. Jeg spretter ut av skapet.

Hvor rødt er Rødt?

Rødt har utspring fra Rød valgalianse (Rv) og Arbeidernes kommunistparti (Akp). Disse partiene hevder å ha et humanitært formål, la alle mennesker få samme muligheter. I Rødts tid med en representant i bystyret i Kristiansand, er det kulturbevaring og å skape en ”levende by” som er blitt prioritert. Når de endelig skal gå inn for å hjelpe småfolket, så er det gjennom skattelette til de som har bolig.
Da jeg for et års tid siden ba representant Halvor Fjermeros om å uttale seg om byens fattige, gadd han ikke besvare henvendelsen. Jeg konfronterte han med dette da jeg traff ham i Markens. Spurte ham hvorfor han ikke prioriterte svakeste gruppen, bostedløse og rusavhengige? Hans svar ble som følger:
- Jeg er alene om å fronte Rødts saker i Bystyret. Nå har jeg valgt å prioritere bevaringen av Kasernen. Hva skulle jeg ellers ha gjort? Hva ville du ha gjort?
Mitt svar til deg Halvor, var og er selvfølgelig at jeg ville prioritert å hjelpe fattige mennesker uten et sted å bo. Jeg reagerer derfor sterkt på at når ditt parti endelig går inn for å hjelpe grupper av mennesker, fremfor å prioritere å bruke kreftene på murbygninger, trær og stier i baneheia, og beholde sjenketidene fordi du vil ha en levende by, så stiller du opp for folk som har noe. Hiver deg rett inn i debatten for å opprettholde bunnfradraget på boligbeskatningen. Dette har du selvfølgelig en rett og plikt til å gå inn som folkevalgt. Men det skurrer litt i mine ører at når du for første gang omtaler fattige i media, og har som intensjon å bruke tid å krefter på denne gruppen, så engasjerer deg i de som har noe. Jeg har ennå ikke hørt Rødt med ett eneste ord nevne de aller fattigste. Til tross for at du under din valgtale på Torget - før siste kommunevalg - fortalte hvordan Rødt skulle bli et annerledes talerør, få gatas språk og formuleringer inn i kommunestyret, slik at etablerte politikere fra de store partiene virkelig skjønte hvordan fattigfolk har det. Jeg har også gjentatte ganger blitt stoppet på gata av folk fra ditt parti, blant andre av din medforfatter av skatteinnlegget, din vararepresentant Ellen Rudnes, der hun og andre forsikrer meg om at nå skal de begynne å ta fattigfolket på alvor.
Skulle fattigfolk ha vært nødt til å stole på Rødt, så hadde de gått i glemmeboken for lenge siden. Både byens Høyre-ordfører og Aps vareordfører har vist mange ganger større engasjement enn dere. De har i alle fall ikke valgt å prioritere bort denne gruppen.
Oddmund Harsvik
Redakatør av Gatemagasinet Klar

Tabloidkonkurransen bli papiravisenes død

Debattene er mer kompakte og frittflytende på nett enn i papiravisformatet, og bloggerne er nettets aviskommentatorer. Vi ser at de store meningsbærende avisene som Morgenbladet, Klassekampen og Dagensnæringsliv vinner frem, tabloidavisene taper i kampen mot nettet.
Internettet er den store arenaen for spissformulerte ytringer. Her kan småslarv tastes ned og sendes ut i løpet av minutter. Dette fører til at aviser som ikke satser på bakgrunnstoff ,og en bred oppfølging, taper i konkurransen. De kommer med de samme nyhetene tidligst en dag etter at de har stått på nettet.Aviskommentarer og debattinnlegg var trekkplasteret til de store riksdekkende avisene, men også her taper de i forhold til nettet. Bloggerne kommer ut med mer eller mindre gjennomtenkte kommentarer til politiske-, kulturelle- og andre samfunnshendelser. Mange er minst like treffsikre som de mest profilerte statsviterne som kommenterer i media. Debattinnleggene er så og si uredigerte, og frister en bred hop. Lokalavisene vil bestå en del lenger, på grunn av annonsene. Folk vil gjerne bli oppdatert over hvem som går bort, har bursdag, hvor det er aktiviteter osv.Min tanke har utgangspunkt i fra de avisene som beholder lesere og annonsører; Morgenbladet, Klassekampen og Dagens Næringsliv, tildels også Vårt Land. Disse avisene gir grundig bakgrunnstoff, leserne får innblikk i hva som er grunnen til at de politiske retningene blir som de blir, hvorfor bedriften nødvendigvis gikk konkurs, ikke bare et oppslag uten substans.De store riksdekkende avisene vil måtte legge inn, så gjelder det at regions- og lokalaviser ikke går i den fella at de adopterer de døde avisenes tabloidform. Den tilhører nettet. Skal disse avisene overleve, må de utvide den lokale informasjonflyten, ikke i tabloidform, men som god meningsbærende journalistikk

Fokus på heroin

Det er ifølge Verdens helsorganisasjon (WHO) 370 000 mennesker i Norge med et akutt alkoholproblem. Med dette som bakteppe er det forunderlig at heroinstøttet behandling til ca 100 "verdige" skal få hele det ruspolitiske fokus.
WHO beregener at 10 prosent av den voksne befolkningen i de rike landene har det de kaller et "akutt alkoholproblem". For Norges del tilsvarer dette ca 370 000 mennesker. De aller fleste av disse benekter sin avhengighet, og leger og familie bidrar til bagatellisereringen av misbruket. Likefullt står det titusner av disse i kø for å komme til psykososial behandling for lidelselsen. Ventelistene for denne gruppen nevnes knapt med et ord i avisenes forsider, og så og si aldri i Redaksjon1 eller Tabloid. Avisene ser ikke rekkevidden av manglende behandlingsplasser.Hvordan i alle verden skal de få gjennomført herionstøttet behandling (HSB) så lenge det allerede er lange køer i behandlingsbiten. Hva er det som får heleseministeren til å tro at bare de får gjennomført en lovendring, slik at heroinutdeling blir lovlig, så fikser behandlingsbiten seg av seg sjøl?Det er ca 100 heroinavhengige som har en såpass god psykisk og somatisk helse at de etter den sveitsiske modellen vil få plass under et eventuelt norsk HSB. Jeg har mange argumenter mot et heroinutdelingsprosjekt blant annet at det tapper bevilgningene til annen behandling. Og enda verre er det at mens 370 000 alkoholavhengige har behov for behandling, så får 100 utvalgte hele fokuset. Media manipulerer offentligheten ved å bruke utslitte heroinister, som ikke vil passe inn i denne modellen, til å synliggjøre et behov.Jeg har ingenting imot av det blir utdeling av heroin/metadon/subutex, men da må vi kalle en spade for en spade. Udelingen vil bli som smertelindring, altså ren medisinering. Men i så fall bør vi også ta opp om ikke 370 000 mennesker med akutte alkoholproblemer skal få brennevin på blå resept.

Klar(e) ringvirkninger

Det er nå snart tre år siden Klar Kristiansand kom på gaten for første gang. Vi har siden den gang byttet navn til Gatemagasinet Klar. Uavhengig av navn, har jeg som har ledet og drevet frem dette prosjektet sett på virkninger og ringvirkninger som følger prosjektet.
De av selgerne som har vært med en stund, har endret rusvaner og atferd dramatisk. Mens de før begynte dagen på jakt etter noe å ruse seg på, går de nå i gang med jobben. Etter å ha fått solgt de første bladene, får de nok penger til å skaffe seg noe å selvmedisinere seg på, de samme rusmidlene som de før ruset seg sansløse på, brukes nå mer kontrollert.
"Mens jeg før måtte stjele den sjokoladen som lå best tilgjengelig, kan jeg nå kjøpe den jeg har lyst på", argumenterer Kolbjørn. Dermed forteller han at de både nasker mindre og begår færre brekk.
"De vi begikk innbrudd hos, kunne jo være noen av de koselige og snille menneskene som kjøper bladet og strikker sokker som de deler ut til oss som selger", sier en annen.
Joda. Selgerne får mange løft. De blir sett og verdsatt. De føler seg betydningsfulle og har fått større mestringsevne. Men også normalbefolkningen har blitt rehabilitert.
Gatemagasinet er blitt alibiet til kontakt mellom grupper som før foraktet og fryktet hverandre. Samtalene har ført til at frykten og forakten er blitt borte. Ungdom ser at de narkomane selgerne er oppgående mennesker med stor samfunnisnsikt.
"Det kunne like godt ha vært meg", sa en 18 år gammel gutt som stakk innom redaksjonen for å prate om dette."Nå snakker vi annerledes om rus både på lærerværelse og i klasserommene", forklarte en rektor meg over telefonen.
Rusavhengige er blitt sett som mennesker med behov, følelser og evner. Ved at øyne møter øyne er det blitt skapt forståelse, vennskap og direkte kjærlighet.
Dette er noen av de ringvirkningene jeg har observert. Jeg skulle gjerne ha sett at en masterstudent tok seg bryet med å forske litt rundt dette, fått dokumentert at dette ikke bare er noe en inhabil redaktør innbiller seg.

Helhetlig behandling

Samfunnet bruker i dag ca 600 000 kroner på en femukers, terapeutisk behandling per rusavhengig. De aller fleste som kommer ut fra institusjonen har et sted å bo, men mangler oppfølging/ettervern. Alle rusavhengige har misbrukt i mange år, noe som har etterlatt et liv i kaos og tragedier. Her er dommer som skal sones, gjeld som skal gjøres opp, uvennskap som skal heales og et følelsesliv som hver enkelt skal bli kjent med. Dette krever at de får oppfølging fra profesjonelle, både psykiatri, gjeldssanering og praktisk opprydding.
Ved å kutte behandlingen tvert etter de avtalte fem ukene, står den rusavhengige maktesløs overfor alt kaoset. Han/hun ser ikke hvor de skal begynne, og det ender opp med at de repterer gamle løsninger: Flykter inn i det trygge helvete som rusen gir. Dermed står myndighetene igjen med tapte innvisteringer i behandling, og den rusavhengige er der han/hun var før det kostbare institusjonsppholdet.
Hadde det ikke vært bedre samfunnsøkonomi å satse flere penger på en helhetlig behandling, der oppfølging, oppfølging og oppfølging blir en del av en langsiktig rehabilitering?

Offentlig hjelp til fattige?

Flere av selgerne i Gatemagasinet Klar har ytret ønske om å få etablert et musikkverksted. I snart et år har undertegne stått på vent hos Kristiansand eiendom for å få et svar på om de kan bidra med lokaler til dette formålet. I dag fikk vi vite at alt er opptatt til etablerte kunstnere. Ansvarlig utleier i dette kommunale eiendomsselskapet nevnte imidlertid et par private aktører som jeg kunne be hjelpe meg.
Er ikke dette et paradoks: Må vi virkelig i vårt sosialdemokratiske samfunn (uavhengig av hvilken regjering vi har), be private aktører bidra med hjelp til bekjmpelse av fattigdomsproblemer. Burde ikke dette være et offentlig satsingsområde? Slik det nå fungerer, virker det som om kommunen leier ut lokaler ut fra status og rang. Dess lenger ned en kommer på skattelistenes inntektstopp, dess mer uvillige blir kommunen til å bidra.
Musikkaktiviter gir god individuell mestringsføelse, i tillegg gir den utøverne erfaring i å sette egne behov til side for bandets beste.
Kristiansand kommune vil ikke huse et Klar-band. Er det andre som har husrom?