VÅRE SMÅ SØSKEN: OM Å TA ANSVAR FOR VÅRE VALG

Denne lederen skrev jeg i mars 2012. Temaet er igjen aktualisert gjennom debatter, der jeg også har hentet argumenter - som er brukt i denne lederen i bloggen "Om valgfrihet og menneskesortering".

I dette nummeret vil jeg illustrere temaet, ”Annerledeshet”, gjennom å ta for meg

VÅRE SMÅ SØSKEN
 Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted,

med mindre håndbagas
enn vi er utstyrt med

Personlig kjenner jeg mange av disse små, de Inger Hagerup her skriver om i sitt vakre dikt. Og jeg kan med hånden på hjertet fastslå at jeg alltid føler meg positiv annerledes etter en samtale med en person med Down syndrom. Ingen av dem bærer masker. De fremstår som den de er; mennesker som har litt større behov for omsorg og nærhet enn det vi andre. Når de viser meg sin glede, så er det uten hemninger. Noen forsøker å fremstille alkohol positiv gjennom å markedsføre fyllegleden som ærlig og oppriktig. Det er feil. Den fugledanslykken fulle folk viser, er hysterisk. Mine venner med det ekstra kromosomet, viser  oppriktighet i gleden og i sorgen.

Vi har mye å lære

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.

Vi har vårt kjøpmannskap.

Og vi beregner livet

i vinning eller tap.

Like før jul, 2011, støttet regjeringen forslaget om tidlig ultralyd, i uke 12. Innføringen av tidligere ultralyd skal bidra til å oppdage om fosteret viser tegn på Downs syndrom og andre sykdommer. Det er viktig for meg å få frem at jeg har problemer med å se på den ydmykheten, de spektre av følelser som personer med Downs syndrom viser som sykelige. Foreldre av barn med Downs syndrom uttrykker det samme. Det er klart at det å skulle ta ansvaret for et barn som er annerledes enn andre barn, som viser sine sorger og gleder med en styrke andre barn ikke gjør, helt sikkert er slitsomt til tider. ”Men det veies opp av alt det positive”, sier en forelder.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn.

”Hvis du kunne velge, ville du helst blitt født uten det kromosonet som gjør at du har Downs syndrom”, spurte en journalist skuespilleinnen, skribent, journalist og samfunnsdebattant, Marthe Wexelsen Goksøyr. ”Det hadde jo vært det enkleste, men da hadde ikke jeg vært meg”, svarte den kloke unge damen.

Det er så lett å glemme:

Når siste båt skal gå

må alle passasjerer

la all bagasje stå

                                                           

Da blir det kanskje lettest

for disse små, fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen.

De kom med ”mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med”, men de drar med mer i kofferten enn vi andre når vi forlater denne jord. For de har levd ut hele seg. Mens vi andre har stengt det inne, for å slippe å bli avslørt som mennesker, som feilbarlige mennesker:

Og gleden er så deilig

Men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

  til de skal gå ombord 

 med sine barnehjerter,

  vår søster og vår bror.

Oddmund Harsvik

Ansvarlig red.