torsdag 20. februar 2014

Om valgfrihet og menneskesortering

Jeg har gløttet innom Dagbladet ganske ofte denne torsdagen, 20.februar 2014. Sent onsdag kveld varslet nemlig Marie Simonsen i en tweet til meg at hun ville komme med sitt poeng i denne debatten ”i morgen”.

Etter å ha lest kommentaren hennes flere ganger. Og jeg ser at poenget muligens er at heller ikke de som vil utvide abortordningen, innføre tidlig ultralyd for å kunne oppdage om fosteret har Down syndrom, slik at de kan fjerne dette innenfor lovens rammer, heller ikke er for et sorteringssamfunn.

Det var også dette debatten gikk på den aktuelle onsdagskvelden. Der Marie Simonsen uttalte at medisinsk fremskritt er flott, og jeg repliserte med at det er jeg enig i, så lenge dette fremskrittet ikke benyttes til å vrake bort det ufullkomne. Jeg viste til designfødestuene i USA, der foreldre gjennom genteknikker kan forme barnet slik de ønsker. Få riktig øyne- og hårfarge. Rett form på nese og kropp. Kort sagt bestille seg supermennesket.

Marie Simonsen kommenterte korrekt at det ikke er noe som tyder på at vi er på vei dit. Og det er jeg enig i. Men vi har pekt ut en retning når vi ønsker å bruke lovverket til å gi foreldre mulighet til å velge bort barnet som har en kromoson for mye.

I sitt innlegg er hun inne på eierskapet til slagordene. Der tar hun også for seg høyresidens ”valgfrihet”. Jeg har mange ganger undret: Er all denne valgfriheten et gode?

Marie Simonsen beskyldte meg for å at mitt standpunkt var formet etter knefall for Vårt land. Slik er det ikke. Mitt standpunkt er mitt standpunk, og allerede i 2012 brukte jeg en hel leder på dette i Gatemagasinet Klar, der jeg blant annet skrev:

”Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn”.

Jeg har den siste tiden snakket med flere foreldre til barn med Down syndrom. Alle sier at de er glade for at de ikke visste at barnet hadde et kromoson for mye da hadde mulighet til å ta abort.

Valgfrihet kan være bra. Men når det  skal styre våre valg i situasjoner der problemet minst er like mye følelsesstyrt som praktisk, kan det bli for komplisert.

I din jordmor.no leser jeg følgende:

”Innføring av obligatorisk tidlig ultralyd fører fort til at det blir en ”må tjeneste” der det forventes at kvinnene skal gjennomføre det for å ”sikre seg” ett friskt barn.
Den ”obligatoriske” 18 ukers ultralyden som er i dag, oppleves ikke som ett tilbud, men noe man er sterkt anbefalt fra fagfolk å gjennomføre.
De kvinnene som velger dette bort blir sett på som dristige. Å velge bort obligatoriske/anbefalte undersøkelser anses som temmelig radikalt.
Med all den teknologi vi har tilgjengelig har vi lett for å tro at vi kan kontrollere alt.
Vi må huske at ultralyd har store feilmarginer, og ikke er noen sikker diagnosetest. Det er min mening at den må brukes med respekt”.

Medisinske fremskritt, kan også bety mellommenneskelige tilbakeskritt. Vi husker alle hvordan en liten østerriksk mann med bart for ca 80 år siden eksperimenterte med sine medisinske fremskritt for å finne frem til det perfekte menneske. La oss ikke begynne gå i den retningen at vi havner der de er i USA. Kompassnåla vibrerer og er allerede svært nær.

I twitterdebatten ble det også reist spørsmål om hvordan vi behandler folk med funksjonshemninger: ”Det er ikke rart mange velger abort med funksjonshemmet foster, når de ser hvor dårlig samfunnet hjelper”.


I min nevnte leder fra 2012, skrev jeg også dette: ”Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen”.

1 kommentar:

  1. Vi må velge hvor raust vi ønsker at samfunnet skal være, for samfunnet er vi.
    Forestill deg at en vordende mor får tilbud om en fostervannsprøve som kan avsløre ADHD.
    Familier som vet hvordan et litt annerledes barn blir mottatt av samfunnet, kan tenke at "det er sikkert best for barnet å slippe dette".
    Det blir helt feil å frata et lite menneske livets gave for å spare det for smerten ved å leve.
    La oss heller øke innsatsen for å skape et raust, inkluderende fellesskap med en meningsfull plass til alle.

    SvarSlett