Sosial aksept skaper rustrender

I flere år er det blitt ført bagatelliseringskampanjer for cannabis fra lokale og globale legaliseringslobbyister. Nå ser vi virkningene.

I Bergen ble bruken av cannabis og annen narkotika så problematisk i videregående skoler at elevorganisasjoner tok kontakt med politiet for å få de til å rydde opp. Det politiet fant, cannabis, kokain, Lsd, og ecstasy, bør en ikke finne i den norske skolen. Likevel klarte lobbyistene å mane til kritikk overfor politiet for at de hadde slått ned på narkotikakriminalitet i Bergens-skolene.

”Å storme skolen med hundre politi og hunder for å ta noen som røyker hasj, er  å misbruke makt”, sutret de over kilometer med spalteplass.

I Kristiansand viser en trendrapport at bruk av hasj har spredd seg til alle miljøer i byen. Og bruken er blitt mer vanlig blant de unge. Også blant ungdommer i de kristne miljøene.

Overfor lokalpolitikerne forteller en bekymret leder av Kristiansand  kommunes forebyggende team at det er en tendens til at de ”bare må prøve hasj”, og at de bagatelliserer virkningen. I samtaler med unge som er blitt tatt for å omsette og/eller bruke cannabis, sier ungdommene at stoffet ikke er farlig, og at de vet alt som er verdt å vite om hasj. Etter en samtale med informasjon om skadevirkningene, skifter de mening.

”Hadde vi visst dette, hadde vi ikke brukt stoffet”.

Dette betyr at myndigheten må konkurrere med legaliseringslobbyisten om å få frem reell informasjon. Mens lobbyistene bagatelliserer, må faglige myndigheter komme med faktainformasjon om skadevirkningen.

HVA SKJER hvis cannabis blir legalisert?

Who (Verdens helseorganisasjon ) fastslår at pris og tilgjengelighet er våre beste verktøy for å regulere bruken av lovlige rusmidler. Dette benekter svært mange av cannabisliberalistene, og de som innrømmer at det kan være slik, argumenterer med at cannabis er billigere enn alkohol og at ungdommen lettere får tak i hasj enn alkohol. De mener dermed at argumentet faller.

Gjennom liberaliseringen tilfører vi imidlertid et annet salgsfremmede  verktøy; sosial aksept. Bare gjennom sin lobbyvirksomhet, gjennom debattene, har de klart å sosialisere stoffet til en viss grad, ut fra de argumentene vi hører fra ungdommen: ”Det er ufarlig, uskadelig”. Når de nå fjerne straff fra bruk og omsetning, betyr det at det er økt sosial aksept for å bruke.

Pris, tilgjengelighet pluss sosial aksept, brukes av store salgssuksesser som Coca Cola, merkeklær, dagligvarer, sminke og en masse trender. Det er markedsføringens abc. Og hvor virkningsfull den er, dokumenteres gjennom kjente resultater:

Malmø er en kjent, svensk, belastet by. Sverige har omtrent samme restriktive ruspolitikk som Norge.  Malmø er også kjent for byen som ligger på andre siden av Broen over til Danmark, København. Til tross for mye kriminalitet og fattigdomsproblemer, viste undersøkelser  for noen år siden at 12 prosent av 15-åringene brukte eller hadde prøvd cannabis. På den andre siden av broen, i København, der politi og myndigheter har et akseptert forhold til cannabis, var resultatet på de samme spørsmålene 46 prosent. De siste kjente tallene fra undersøkelser i Norge, er fem prosent, mot 17 prosent i gjennomsnitt i Europa.

Norsk narkotikapolitikk bidrar altså til å minimalisere den sosiale aksepten, og dermed redusere bruken.

Liberalistene vil legalisere bruk, og begrense omsetning ut fra et ”cannabispol”. For oss som er gamle nok til å huske da kun de største byene hadde polutsalg, og da øl måtte bestilles i kasser fra butikk, kjenner argumentene som følger:

”Mer tilgjengelighet for å få bukt med livsfarlige  smuglervarer, helsefarlig og dårlig hjembrent” osv. Men selv i dag med polutsalg på hver minste tettsted, ølsalg i alle butikker smugles det i stor grad alkohol, også livsfarlig alkohol. Slik vil det også bli med cannabis hvis den legaliseres.

Drømmen om å få bukt med smugling, kun få rene planter, er utopi. Vi vil få en ”alkoholdebatt” x 10. Der foreldre vil stå frem i media og fortelle at reglene fører til at deres barn må røyke uren cannabis. Fordi de ikke er gamle nok, eller har råd til å betale den avgiftsbelagte cannabisen på polet. Vi vil få ett legalt marked for de resurssterke og ett  illegalt for de som er så skada av bruken at de har mistet  sine nettverk og sin økonomi. Og det er de siste det vil være flest av.

Vi har i dag et legalt rusmiddel. Riktignok er dette rusmiddelet minst like skadelig som de fleste illegale, men å få folk til å klare seg uten, er en utenkelig tanke. Derfor får vi regulere det etter beste evne, prøve å redusere skadevirkninger så godt det lar seg gjør. Men å legalisere enda flere skadelige rusmidler, må bare ikke skje.

Vi har allerede et helsevesen som er preget av alle skadevirkningene av rusmidler, ikke minst den lovlige varen alkohol. Hvordan skal vi takle en fremtid der vi trinnvis har legalisert, gitt sosialaksept, for alle typer rusmidler? For det er det som vil skje. Vå må også ta adnotam at storparten og de mest omfattende rusproblemene i landet skyldes alkohol, reseptbelagte legemidler og Lar-medisin. Disse rusmidlene er det sosial aksept for å bruke.

Allerede i dag snakker en del liberalister om at behovet for rus er grunnleggende. Det er selvfølgelig feil. Hadde påstanden vært en sannhet, hadde hele verdens befolkning bruk rusmidler. Det gjør vi ikke. Det anslås at ca halvparten gjør det.

Vårt mål må bli å jobbe mot at flest mulig ikke skaper seg et grunnleggende rusbehov. Men at de tar til seg denne målsettingen:

Å synliggjøre at livet oppleves best ved å være tilstede i det!  Det er da vi får frem vår naturlige eufori.