VÅRE SMÅ SØSKEN: OM Å TA ANSVAR FOR VÅRE VALG

Denne lederen skrev jeg i mars 2012. Temaet er igjen aktualisert gjennom debatter, der jeg også har hentet argumenter - som er brukt i denne lederen i bloggen "Om valgfrihet og menneskesortering".

I dette nummeret vil jeg illustrere temaet, ”Annerledeshet”, gjennom å ta for meg

VÅRE SMÅ SØSKEN
 Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted,

med mindre håndbagas
enn vi er utstyrt med

Personlig kjenner jeg mange av disse små, de Inger Hagerup her skriver om i sitt vakre dikt. Og jeg kan med hånden på hjertet fastslå at jeg alltid føler meg positiv annerledes etter en samtale med en person med Down syndrom. Ingen av dem bærer masker. De fremstår som den de er; mennesker som har litt større behov for omsorg og nærhet enn det vi andre. Når de viser meg sin glede, så er det uten hemninger. Noen forsøker å fremstille alkohol positiv gjennom å markedsføre fyllegleden som ærlig og oppriktig. Det er feil. Den fugledanslykken fulle folk viser, er hysterisk. Mine venner med det ekstra kromosomet, viser  oppriktighet i gleden og i sorgen.

Vi har mye å lære

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.

Vi har vårt kjøpmannskap.

Og vi beregner livet

i vinning eller tap.

Like før jul, 2011, støttet regjeringen forslaget om tidlig ultralyd, i uke 12. Innføringen av tidligere ultralyd skal bidra til å oppdage om fosteret viser tegn på Downs syndrom og andre sykdommer. Det er viktig for meg å få frem at jeg har problemer med å se på den ydmykheten, de spektre av følelser som personer med Downs syndrom viser som sykelige. Foreldre av barn med Downs syndrom uttrykker det samme. Det er klart at det å skulle ta ansvaret for et barn som er annerledes enn andre barn, som viser sine sorger og gleder med en styrke andre barn ikke gjør, helt sikkert er slitsomt til tider. ”Men det veies opp av alt det positive”, sier en forelder.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn.

”Hvis du kunne velge, ville du helst blitt født uten det kromosonet som gjør at du har Downs syndrom”, spurte en journalist skuespilleinnen, skribent, journalist og samfunnsdebattant, Marthe Wexelsen Goksøyr. ”Det hadde jo vært det enkleste, men da hadde ikke jeg vært meg”, svarte den kloke unge damen.

Det er så lett å glemme:

Når siste båt skal gå

må alle passasjerer

la all bagasje stå

                                                           

Da blir det kanskje lettest

for disse små, fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen.

De kom med ”mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med”, men de drar med mer i kofferten enn vi andre når vi forlater denne jord. For de har levd ut hele seg. Mens vi andre har stengt det inne, for å slippe å bli avslørt som mennesker, som feilbarlige mennesker:

Og gleden er så deilig

Men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

  til de skal gå ombord 

 med sine barnehjerter,

  vår søster og vår bror.

Oddmund Harsvik

Ansvarlig red.

Om valgfrihet og menneskesortering

Jeg har gløttet innom Dagbladet ganske ofte denne torsdagen, 20.februar 2014. Sent onsdag kveld varslet nemlig Marie Simonsen i en tweet til meg at hun ville komme med sitt poeng i denne debatten ”i morgen”.

Etter å ha lest kommentaren hennes flere ganger. Og jeg ser at poenget muligens er at heller ikke de som vil utvide abortordningen, innføre tidlig ultralyd for å kunne oppdage om fosteret har Down syndrom, slik at de kan fjerne dette innenfor lovens rammer, heller ikke er for et sorteringssamfunn.

Det var også dette debatten gikk på den aktuelle onsdagskvelden. Der Marie Simonsen uttalte at medisinsk fremskritt er flott, og jeg repliserte med at det er jeg enig i, så lenge dette fremskrittet ikke benyttes til å vrake bort det ufullkomne. Jeg viste til designfødestuene i USA, der foreldre gjennom genteknikker kan forme barnet slik de ønsker. Få riktig øyne- og hårfarge. Rett form på nese og kropp. Kort sagt bestille seg supermennesket.

Marie Simonsen kommenterte korrekt at det ikke er noe som tyder på at vi er på vei dit. Og det er jeg enig i. Men vi har pekt ut en retning når vi ønsker å bruke lovverket til å gi foreldre mulighet til å velge bort barnet som har en kromoson for mye.

I sitt innlegg er hun inne på eierskapet til slagordene. Der tar hun også for seg høyresidens ”valgfrihet”. Jeg har mange ganger undret: Er all denne valgfriheten et gode?

Marie Simonsen beskyldte meg for å at mitt standpunkt var formet etter knefall for Vårt land. Slik er det ikke. Mitt standpunkt er mitt standpunk, og allerede i 2012 brukte jeg en hel leder på dette i Gatemagasinet Klar, der jeg blant annet skrev:

”Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn”.

Jeg har den siste tiden snakket med flere foreldre til barn med Down syndrom. Alle sier at de er glade for at de ikke visste at barnet hadde et kromoson for mye da hadde mulighet til å ta abort.

Valgfrihet kan være bra. Men når det  skal styre våre valg i situasjoner der problemet minst er like mye følelsesstyrt som praktisk, kan det bli for komplisert.

I din jordmor.no leser jeg følgende:

”Innføring av obligatorisk tidlig ultralyd fører fort til at det blir en ”må tjeneste” der det forventes at kvinnene skal gjennomføre det for å ”sikre seg” ett friskt barn.

Den ”obligatoriske” 18 ukers ultralyden som er i dag, oppleves ikke som ett tilbud, men noe man er sterkt anbefalt fra fagfolk å gjennomføre.

De kvinnene som velger dette bort blir sett på som dristige. Å velge bort obligatoriske/anbefalte undersøkelser anses som temmelig radikalt.

Med all den teknologi vi har tilgjengelig har vi lett for å tro at vi kan kontrollere alt.

Vi må huske at ultralyd har store feilmarginer, og ikke er noen sikker diagnosetest. Det er min mening at den må brukes med respekt”.

Medisinske fremskritt, kan også bety mellommenneskelige tilbakeskritt. Vi husker alle hvordan en liten østerriksk mann med bart for ca 80 år siden eksperimenterte med sine medisinske fremskritt for å finne frem til det perfekte menneske. La oss ikke begynne gå i den retningen at vi havner der de er i USA. Kompassnåla vibrerer og er allerede svært nær.

I twitterdebatten ble det også reist spørsmål om hvordan vi behandler folk med funksjonshemninger: ”Det er ikke rart mange velger abort med funksjonshemmet foster, når de ser hvor dårlig samfunnet hjelper”.

I min nevnte leder fra 2012, skrev jeg også dette: ”Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen”.

BELØNNINGEN

I denne bloggen skal jeg ikke holde hovefokus på de negative siden ved alkoholbruk, men på det positive ved avhold.

I mange år har jeg og mange andre fortalt om skadevirkningene ved bruk av alkohol og andre rusmidler. Jeg har lagt ut linker til forskning som dokumenterer. Og jeg har delt egne og andres erfaringer. Det siste skal jeg også gjøre nå, men denne gangen ved også å fortelle om belønningen av å være tilstede i livet, uten alkohol eller andre rusmidler.

”Er det ikke kjedelig og ikke skulle ta seg en fest resten av livet”? Spørsmålet kom fra en politimann på den lokale stasjonen, der jeg og noen andre underviste ordensavdelingen i hvordan alkohol påvirket oss som var blitt avhengige.

Det var knapt et år siden jeg hadde sittet på sengekanten full av abstinenser, til tross for at jeg hadde drukket nesten en flaske vodka. Den siste fylla hadde rasert et prosjekt, en ny fagavis jeg så vidt hadde fått på bena. Samboeren og barna var ute, og jeg satt der i min egen svarte, fortvilende elendighet og tenkte at dette orker jeg ikke mer.

Jeg orket ikke leve med alkohol på denne måten, og jeg orket ikke tanken på å leve uten. Aller helst ville jeg ta livet mitt, men jeg våget bare ikke.

Hvor mange ganger hadde jeg forresten ikke dagdrømt om min egen død, min egen begravelse, der sjelen min fløt under kirketaket og bivånet gravfølgets sorg. Den ene etter den andre talte varm om meg, og alle skammet seg over å ha behandlet meg så urettferdig.

Jeg tror at det var vissheten om at ved min død ikke ville få oppleve dette, som hindret meg fra å ta selvmord. Min kaotiske hjerne var et øyeblikk realistisk. Og i stedet for å ta mitt liv, ringte jeg det som den gang, 1990, het A-klinikken  i Kristiansand - og jeg fikk hjelp.

Hadde jeg på forhånd visst hvor krevende dette ville bli, hadde jeg sannsynligvis ikke gått inn i arbeidet. Å slutte å drikke var enkelt. Det var jo bare å la være å ta den første drinken. Men å avskaffe fluktbehovet som gjorde at jeg ikke klarte å la være å ta den første, var det vanskelige.

Det var også grunnen til at jeg følte meg som en løgner da jeg svarte på politifolkenes spørsmål om det ikke var kjedelig å ikke drikke. Jeg var den gang midt i en av mine tremåneders depresjoner. Ingenting var ok. Livet mitt var fremdeles kaotisk. Økonomien var elendig. Jeg hadde prolaps i ryggen. Var periodisk impotent og hadde nesten ikke fremtidshåp.

Mitt svar fortale ikke hvordan jeg hadde det, men hvordan mine likesinnede venner, som hadde vært rusfrie to-tre år, hadde det.

”Nei. Livet er spennende og fullt av utfordring”, hermet jeg.

Det er gått 23 år siden jeg snakket for politifolkene, og løgnen er blitt en vakker sannhet. Jeg holdt ut den første tunge stunden, og etter hvert har jeg fått oppleve alt det positive ved å være tilstede i eget liv. Jeg har også med tiden innsett at løgnen ikke var så stor som jeg trodde den gang. For allerede den gang var mine verste øyeblikk mange ganger bedre enn  mine beste da jeg drakk.

Hvorfor blir livet mitt så mye bedre uten alkohol? Jeg kan jo begynne med det praktiske livet: Jeg får ordnet opp i kaoset rundt meg etter hvert som problemene dukker opp. Får ordnet opp i økonomi. Får stabilitet for meg og familien. I tillegg får jeg ryddet opp i min samvittighet: Bedt de jeg har skadet om tilgivelse og  etter beste evne tilgitt de som har skadet meg.

Verden ble selvfølgelig ikke annerledes, men jeg lærte meg å forholde meg annerledes til den. Og ved å erkjenne mine svakheter, ble jeg i stand til å forstå andres feil og mangler.

Ved å se min utilstrekkelighet, ble jeg god nok.

Hvordan fikk jeg til disse endringene? Jo gjennom noe retningslinjer som ble gitt meg under behandlingen:

Jeg måtte tviholde på at jeg var maktesløs overfor alkohol. At det var enklere å avstå fra å drikke, enn å skulle kontrollere inntaket. Jeg måtte også erkjenne at dette klarte jeg ikke alene. Til det var kaoset, skapt av min flukt fra problemene for store. Jeg måtte ta i mot tilgjengelig hjelp, og jeg måtte lære å be om hjelp når problemet ikke var løsbart.

Ikke mindre viktig var det å få gjort opp med bitterhet og nag, skapt av rusatferd.  En grundig selvransakelse fikk meg til å innse at rusen hadde gjort meg egosentrisk og fri for selvinnsikt. Jeg måtte lære meg å sette meg selv til siden for andre, men også ta ansvar for egne handlinger og behov.

Alt dette er ikke gjort på noen dager, uker eller måneder. Det tar år, kanskje livet ut. Men jeg blir hele tiden bedre på det. Perfekt blir jeg aldri.

Det er 24 år siden jeg ba om hjelp. Mye har skjedd, og alt har langt fra vært rosenrødt. Jeg har mistet to brødre til kreften underveis, mor og far er borte. En personlig konkurs, samlivsbrudd og perioder med depresjoner grunnet alt dette, er en del av historien. Men opp i alt har jeg sluppet å flykte bort fra virkeligheten. Og det er kanskje det aller største ved å ikke bruke rusmidler:

Jeg orker være tilstede i livet mitt, uten å måtte medisinere bort det vonde. Uten å måtte toppe gleden med en ravende skål.

Stadig vekk dukker det opp egosentriske tanker og selvmedlidende følelser. Men nå oppdager jeg de straks, og kan sette i gang motangrep, ofte gjennom en rungende latter over meg selv.

Det å våkne hver dag, hver søndag, hver helligdag og feriedag, fri fra fyllesyken. Uten angsten for å leve, for å dø, eller for livet som er levd. Uten hodepine, og/eller illeluktende diaré og oppkast. Fri for dårlig samvittighet og hukommelsestap, er belønning nok i seg selv. Men det viktigste er likevel alt jeg lærer om meg selv og alt jeg aksepterer om hvem jeg er.

Mitt alkoholmisbruk bidro til å hemme min menneskelige vekst, både åndelig og intellektuelt. Belønningen fra avholdet, et at jeg er i konstant vekst.

Vold og rus

Artikkelen er hentet fra Borgestadklonikken, Kompetansesenter rus –region sør sin studie av ”Hvem er de pårørende, 2012”.

Forskningen viser at alkohol er sterkt relatert til vold (Pape,2011). Mange blir utsatt for vold fra partneren når det er alkohol eller andre rusmidler med i bildet.. Vold som utøves i alkoholrus, er som regel grovere. Det er også en sammenheng mellom eget alkoholforbruk og risikoen for å bli utsatt for vold i parforhold.

Inntak av alkohol  reduserer vurderingsevnen og svekker impulskontrollen, noe som kan bidra til å utløse aggressiv atferd (ibid). Verdens helseorganisasjon viser at alkoholbruk øker forekomsten av hjemmevold. Relasjonen mellom partnervold og alkohol beskrives gjennom disse faktorene (WHO 2012):

·      Alkoholbruk reduserer kognitive og fysiske funksjoner og reduserer selvkontroll. Personen blir mindre i stand til å løse konflikter på en ikkevoldelig måte i relasjonen.

·      Stort alkoholforbruk kan føre økonomiske problemer, omsorgsproblemer, utroskap og andre familiære vanskeligheter. Dette kan skape konflikter i forholdet, og det blir større sjanse for at vold oppstår.

·      Individuelle og sosiale forestillinger om at alkohol foråresaker aggresjon, kan utløse voldelig atferd, og alkoholen brukes som unnskyldning for dette.

·      Erfaring med vold i relasjoner kan lede til alkoholbruk som selvmedisinering.

·      Barn som ser vold eller opplever trusler om vold mellom foreldrene, har større sjanse for å utvise skadelig drikkemønster senere i livet.

Tennessee Association of Alcohol, Drug & other Addiction Services (TAADAS, 2012) viser at rusmiddelbruk øker sjansen for at hjemmevold ikke bare forekommer i rusperiodene, men også i edrue faser. Ofrene for hjemmevold får ofte  sosiale problemer med sine relasjoner til familie, venner, fremtidige partnere og sitt forhold til arbeid og skole (WHO, 2012).

Hjemmevold og rusavhengighet opptrer sammen, men det er ikke kausal sammenheng mellom rusmisbruk og hjemmevold (National Coalition against Domestic Violence, NCADV, 2012). Selv om denne kausale sammenhengen ikke eksisterer, bør en likevel arbeide med vold i rusbehandlingsprogrammer, og med rusmisbruk i voldsbehandlingsprogrammer. Det vises bedre resultater ved denne kombinasjonen (ibid).

Per Isdals (2000) definerer vold på denne måten: ”Enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, for å få denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjør noe denne personen vil”

Alkoholreklameforbud og medias hykleri

Vi har i mange år har reklameforbud mot alkohol her i landet. Media har gjort sitt beste for å undergrave dette forbudet med sine faste alkoholspalter. Når så statskanalen, Nrk, bruker den tynneste vinklingen jeg har sett, som bakgrunn for å markedsføre alkoholmerker på Sørlandet, er jeg fristet til å foreslå at vi like godt vraker hele forbudet.

Jeg  ble rett og slett flau på Nrks vegne lørdag den 21.12.20113. I et fem minutters innslag fortalte de om hvordan de nye gründerne, alkoholprodusentene trosset bibelbeltet, det mørke fastland via avholdssak for å sette i gang alkoholproduksjon i Grimstad. Men midt i tiraden av hyllest over produksjonen av øl, brennevin og vin, kom det et tungt hjertesukk fra reporteren:

”Men vi har fremdeles noen som er imot dette”. Deretter kom det et kort klipp der en avholdsmann fikk uttale seg: ”Dette hadde vært bra, hadde det bare ikke vært så store skadevirkninger av det de produserer”.

Måten reportasjen var sydd sammen på, var å synliggjøre at avholdsfolket var opphavet til Bibelbeltet og det mørke fastland. Derfor var det ekstra imponerende at alkoholprodusentene klarte å skape produksjon og suksess i landsdelen.

Det er vanskelig for meg, og andre jeg har snakket med, å se det på annen måte. Mørkemannen opp mot lykkebringeren.. Tungsinnet opp mot lyset og gleden fra innholdet i flaskene. Med vitende vilje gikk journalisten inn for å forsterke stigmaer om ikkealkoholdrikkeren som pietistisk, moraliserende lysslukkere.

Avholdsfolket ble de onde og gründerne ble heltene - som vant over disse fryktelige folkene som hadde herjet landsdelen i århundre. Her ble dette alibiet for markedsføringen, noe ingressen til reportasjen også viser:

”Oppfatningen er at bibelbeltet ikke er forenelig med øl- og spritproduksjon. Men når vi nå skal til Grimstad, er det for å vise at alkoholproduksjonen har et sterkt fotfeste i denne byen”.  

Se innslaget her: Alkoholproduksjon i bibelbeltet

Den 1.juli 1975 ble det innført forbud mot reklame for alkohol over 2,5 volumsprosent. Siden den gang har forbudet vært satt under press fra riks- og regionsaviser. Etter hvert også fra tv og radio. Media kaller sine alkoholomtaler for forbrukerinformasjon, men alle vet at denne informasjonen har reklameeffekt. Et vinmerke som får terningkast seks, blir som oftest utsolgt på polet. Avisene har selv omtalt bruk av spesielle klær, brukt av programledere i tv-program som snikreklame: Medieksperter refser Gaute-genseren - skjult reklame

Her er en kronikk om dette fra meg: Genseren til Gaute Grøtta Grav eller noen flasker vin

Men i debatter med undertegnede, fnyser de at alkoholspaltene er reklame.

I tillegg til media, har EU lagt stort press på Norge og Sverige for å få fjernet reklameforbudet. Dette forbudet har til tross for medias motarbeid, vært med å bidra til at Norge har sluppet billig unna alkoholskader i forhold til andre land.

Når Nrk nå benytter seg av begrep som Bibelbelte, med negativt fortegn, Det mørke fastland osv, så er det mot bedre vitende. Redaktører og journalister i statskanalen er like inneforstått med skadevirkninger som andre. I fall de skulle være totalt uvitende, så les denne: Noen tanker om hvem som eier rusavhengigheten

Undertegnede er av journalister i noen av landets største aviser tidligere blitt kalt for mørkemann. Jeg valgte å gjøre et journalistisk gravejobb i Jakten på mørkemannen

Vi ser også at de sosiale mediene bidrar til å undergrave forbudet. Folk legger ut bilder av øl-, vin – og brennevinsflasker sammen med omtaler av innhold. For meg var det likevel Nrks uforstand, mangel på etikk osv, literen som fikk fatet til å renne over.  Det blir hyklerisk å beholde dette reklameforbudet, som slik det fungerer nå, kun er et pyntebegrep.

Noen tanker om hvem som eier rusavhengigheten

Vi hører ofte at alkoholavhengighet kun rammer en liten gruppe mennesker. Men alkoholisme og annen rusavhengighet rammer bredt. Hver rusavhengig har i snitt en nær familie på syv personer, og disse lider ofte mer enn den rusavhengige.

 ”Rusavhengighet er noe de som bruker narkotika lider av, pluss en liten gruppe uheldige som ikke tåler å alkohol”, får vi vite i tv-debattene. I sin ordbok fastslår imidlertid www.forebygging.no at alkohol er rusgift på linje med narkotika og alle andre medikamenter som brukes for å oppnå ruseffekt. Verdens helseorganisasjon hevder at så mye som 10 prosent av befolkningen mellom 15 til 80 år i den rike verden har et akutt alkoholproblem. For Norges del, betyr det ca 370 000 mennesker. Bare fem-seks prosent av disse er synlige, noen som selgere av dette bladet, andre som tiggere eller de bare er godt synlige i gatemiljøet gjennom sin fylleatferd. De resterende 94 prosentene er gjemt bak glitrende fasader, og bak denne sliter hele familien.

Når en person er i ferd med å bli avhengig av et rusmiddel, har vanligvis familien opplevd problemet lenger enn den som ruser seg. Familien opplever alkoholbruken til sin kjære som problematisk, uten at denne nødvendigvis ville ha fått diagnosen alkoholiker, narkoman eller rusavhengig,

Opplever noen i familienettverket at drikkingen, pillespisingen, eller begge deler er et problem, så er det et problem. Får rusbruk følger for andre enn den som ruser seg, er det altså et stort familie og samfunnsproblem. Et eksempel:

For en tid tilbake ble jeg invitert til en større frikirkelig menighet. Foran 250 aktverdige mennesker hevdet jeg denne fredagskvelden at det i dag helt sikkert var mer enn 1000 foreldre i Agder som denne kvelden skadet sine barns tillit ved å lyve for dem. Foreldrene lovet at hvis barna var greie mot barnevakten denne og neste kveld, skulle de gjøre noe kjekt sammen på søndag, eksempelvis gå på tivoli, dra på sjøen, gå i fjellet eller spille forball. Når søndagen kommer ligger foreldrene fyllesyke etter helgas utskeielser.

- Vær så snill, ikke i dag unger, sier de irriterte til barna som krever å få lovnadene virkeliggjort.

Etter forelesningen kommer der flere av menighetens medlemmer frem til meg for å innrømme at jeg med dette eksempelet traff et ømt punkt. De så plutselig at det å bryte løfter på grunn av bruk av alkohol, er et alkoholproblem.  

Familiemedlemmer, arbeidsgivere og venner forsøker gjerne å legge til rette for at den som ruser seg skal slippe dette. Ektefellen vil gjerne bli sola som skinner så strekt for drankeren at han/hun skal miste behovet for rus. Barna lister seg på tå for ikke å provosere eller forstyrre. Og arbeidsgivere, leger og offentlige etater benekter og gjemmer problemet bak andre diagnoser.

I Rikstrygdeverkets statistikk heter det at mellom 1,3 til 1,5 prosent av lang- og korttidssykefraværet, pluss førtidspensjonering kan relateres til rusmidler generelt, alkohol spesielt. Jeg har tidligere vist til samfunnsforskning som sier at de reelle tallene er 33 prosent. Det ligger mye livsløgn bak denne forskjellen.

Mens rusavhengigheten utvikler seg, lider spesielt familien. De ser sin kjære utvikler fysisk og psykisk sykdom. Og selv får de belastningsskader som mageproblemer, hodepine, muskelspenninger, lav selvfølelse, depresjon, skam, skyldfølelse, de blir handlingslammet. De opplever isolasjon og tap av netteverk. Disse lidelsene er direkte følger av den slitasjen rusproblemet påfører familiens helse.

Familien preges av å forsøke å bli kvitt et problem de ikke har kontroll over, og den rusavhengige kjemper med sitt eget forhold til rusmiddelet og til familiens reaksjoner. I slike familier blir løgn normalt og sannhet unormalt. De spinner rundt i en vond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av uten hjelp.

Den som ruser seg, forsøker på sitt vis å skjule eller dekke over problemene sine. Problemer de tror ingen andre ser. De bruker massevis av unødvendige krefter på dette, selv om det senere viser seg at de aller fleste rundt vet og har bekymret seg lenge. Den som ruser seg er lenket til den altoverskyggende rusavhengigheten. De er ensomme og fulle av selvmedlidenhet, og de er fastlåste i sitt eget mønster og måter å finne løsninger på.

Det er godt og allment kjent at barn som vokser opp med foreldre eller nære pårørende som ruser seg, opplever livet som uforutsigbart. Disse barna lever i konstant spenning, og de utvikler de samme symptomene som de voksne.

Det er ikke mengden av rusmiddelet de voksne tar inn som påvirker barna, men de forandreringer som skjer når de voksne ruser seg. Barna er nødvendigvis ikke mest engstelige når foreldrene drikker, men i ventetiden:

- Jeg lå og lytta til alle lydene. Verst var tomheten og uvissheten fra stillheten, sa en 27 år gammel kvinne da hun fortalte om barndommen og ventetiden da hun frykta kranglingen fra foreldrene.

Det å vente på om hvordan det kommer til å bli i kveld, gir store belastninger på barnas utvikling. De utvikler en klump i magen som preger dem hele livet. Dessverre er det slik at mange av disse barna selv blir rusavhengige, men uavhengig av dette viderefører de sine dysfunksjoner og klumpen i magen til sine egne barn.

Voksne har ikke lett for å forstå barnas tanker rundt fyll og krangel. Det er tabubelagte temaer og barna tier for ikke å provosere. Dermed tror de voksne at barna ikke vet noe.

Dette stemmer ikke. Barna ser alt.

Hva er avhengighet? 

• Må du ta en dram fordi kolleger, sjefer, medarbeidere er idioter, utvikler du en autonom reaksjon der du må ta en dram hver gang livet ditt ”påvirkes av en idiot”. Dette er avhengighet, og du risikerer at du med tiden leter etter ”idioter” for å få en unnskyldning til å ta en drink.
• Selvmedisinerer du deg med en drink eller tre for å få sove? I så fall er du avhengige, av disse drinkene, som til slutt blir flere på grunn av toleranseutviklingen.
• Må du ta en skarp en for å våge å be opp til dans eller være sosial? I så fall utvikler du en avhengighet til kjemisk styrke for å mestre frykten mot å bli avvist eller dumme deg ut.
• Trenger du en drink for å få et friminutt fra virkeligheten? Du er avhengig av å selvmedisinere deg bort fra kaoset eller det kjedelige livet. Avhengigheten til den bekymringsfrie, ruspåvirkede, kjemiske virkeligheten vil tilta.
• Du har erfart mange ganger at du blir ekkel når du drikker alkohol. Likevel klarer du ikke å la være å drikke når noe skal feires eller det skal festes.

Er du innenfor noen av disse - eller lignende avhengighetsdefinisjoner - er du underveis til å utvikle ukontollerbar avhengighet. Hvor mange av leserne av denne kronikken merker forskjell på hjortesteika om du drikker fransk eller australsk rødvin? Er det smaken eller virkningen som gjør et par glass vin nødvendig til middagen?

Det er forskjell på flass i håret og alkoholisme

Endelig, tenkte jeg: Endelig setter statskanalen fokus på vårt aller største rusproblem, alkoholen. De sløste bort muligheten ved å trampe på problematikken, og ikke minst på mannen som hadde mot til trosse stigmaet og tabuet.

Nrk hadde fått til et glitrende fundament for å vise hvor utbredt problemet er. En aktet lokalborger, statsansatt fengselsbetjent og idrettsmann frontet alle stigmaer og tabuer.

Wilfred Solberg fikk en oppvåkning da at han ble tatt for promillekjøring. Fengselsbetjenten må plutselig selv sone straff. Nederlaget over å bli avslørt etter mange år bak fasaden og fortrukne gardiner var avgjørende.

I programmet kom de så vidt innom selve problematikken: Hvordan han benektet sin avhengighet fordi han ikke drakk hver dag. Vi fikk også hilse på hans datter og fikk høre litt om hvordan den nære familien rundt alkoholikeren opplevde faren. Men så var det slutt.

En naken dame med vått hår og bakepulver og etter hvert også eddik i håret skjøv alkoholproblematikken i bakgrunnen. Fett hår overkjørte vårt største rusproblem. Selv har jeg vært tørr rusavhengig/alkoholiker i 24 år. Den gang jeg var i starten av å skulle være tilstede i livet mitt, ble jeg advart mot å ta for lett på det.

”Det er forskjell på flass i håret og alkoholisme”, fikk jeg vite. Jeg har opp gjennom årene advart mange nykommere ved å bruke de samme ordene. Nå vil jeg gjenta disse ordene for NrkPuls:

Det er forskjell på fett hår og alkoholisme. Hårproblemer er sikkert viktig nok for de som sliter med det. Men det synliggjør bare det ytre av oss mennesker, og det plager grunnleggende bare den som har det. Rusproblemer rammer hele den nære familien, venner, arbeidsgivere, kolleger, helsevesen, ja samfunnet generelt. Og ikke minst: Mange dør av det.

Lag gjerne et Puls-program om både fett hår og klatring i klatrevegger, men ikke saus det sammen med et så viktig og omfattende samfunnsproblem.

Det er umulig å gi et helhetlig bilde av rusproblematikk gjennom ett program. Men her hadde Nrk et fantastisk fundament. En ressurssterk alkoholiker, kjendisvenner, familien og arbeidsgiver. De sløste det bort ved å klippe det sammen med klatrekonkurranser og nakne damer med hårproblemer, for å holde tempoet opp i sendingen. 

Jeg anbefaler Puls-redaksjonen å  lage et nytt program ut fra det grunnmaterialet de har. Nrk er en for seriøs mediebedrift til at de kan la den suppa de viste bli stående som status. Wilfred Solberg har gjort en for stor innsats til at hans mot og åpenhet skal bli hånet på denne måten.