Alkoholadvarsler

Helsedirektoratets advarsler på tobakkspakken er velkjente - men er det ikke på høy tid at det kommer tilsvarende advarsler på alkoholholdig drikke?
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan medføre at du lurer på hvor faen det ble av BH'en og trusene dine.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at du hvisker mens du slett ikke gjør det.
ADVARSEL; Inntak av alkohol er en sterkt medvirkende årsak til at man danser som en klovn.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å fortelle dine venner igjen og igjen at du er glad i dem.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan føre til at du tror du kan synge.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at gamle flammer ønsker desperat at du vil ringe dem klokken fire på natten.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at du kan føre en samtale med medlemmer av det motsatte kjønn uten å spytte på dem.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan være sterkt medvirkende årsak til skrubbsår i pannen, på knærne og i korsryggen.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan medføre illusjoner om at du er smartere, raskere, og penere enn folk flest.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at folk ler med deg.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan medføre graviditet.

Alkoholadvarsler

Helsedirektoratets advarsler på tobakkspakken er velkjente - men er det ikke på høy tid at det kommer tilsvarende advarsler på alkoholholdig drikke?
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan medføre at du lurer på hvor faen det ble av BH'en og trusene dine.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at du hvisker mens du slett ikke gjør det.
ADVARSEL; Inntak av alkohol er en sterkt medvirkende årsak til at man danser som en klovn.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å fortelle dine venner igjen og igjen at du er glad i dem.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan føre til at du tror du kan synge.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at gamle flammer ønsker desperat at du vil ringe dem klokken fire på natten.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at du kan føre en samtale med medlemmer av det motsatte kjønn uten å spytte på dem.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan være sterkt medvirkende årsak til skrubbsår i pannen, på knærne og i korsryggen.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan medføre illusjoner om at du er smartere, raskere, og penere enn folk flest.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan få deg til å tro at folk ler med deg.
ADVARSEL; Inntak av alkohol kan medføre graviditet.

Avhengighetsoppdrett

I et debattinnlegg i dagens fvn (25/9-2013), viser leder av IOGT, Hanne Gade Ringdal og leder i IOGT region Sør, Berit Langseid, til situasjonen når det gjelder vårt alkoholforbruk: Det høyeste i moderne tid.

Både Høyre og Frp i den påtråppende regjeringen har vist til at de vil øke antall behandlingsplasser. Dette er vel og bra, men det hjelper svært lite så lenge de også vil øke tilgangen på alkohol.

Jeg er klar over at en del i både Frp og Høyre ikke tror på verktøykassa for å begrense alkoholbruk, pris og tilgjengelighet. Dette er i så fall dumt av dem. Da hever de seg over all erfaring og all forskning. Det pussige er at de tror på dette når det gjelder narkotika.

Begge disse partiene har gått inn for å øke tilskudd til frivillige tiltak og private behandlingsinstitusjoner. Veldig bra. Jeg er selv en del av dette viktige tilbudet. Men jeg vil ikke ha et økt tilskudd som avlat for økte rusrelaterte tragedier, for det er det vi får ved den meldte alkoholpolitikken.

Jeg vil ikke ha berettiget det arbeidet jeg driver, ved at vi skal ha en regjering som driver avhengighetsoppdrett, for så å betale meg og likesinnede for å reparere. Mitt formål i mitt arbeid, er å bli overflødig, ikke motsatt.

"Kom og kjøp, drikk med begge hendene, så skal vi ta vare på deg hvis/når det går galt", er ikke det jeg ønsker meg. Det går forøvrig heller ikke an å reparere et omfattende langvarig misbruk. Til det er det for mange uskyldige som blir rammet: Barn, ektefelle, mor, far, søster bror, venner, arbeidsgivere, helsevesen og kriminalomsorg. Kort sagt hele samfunnet.

Alkopolpolitikk betyr svært mye for den allmenne folkehelsa. Barn og unge har krav på beskyttelse fra rusadferd, og fra å vokse opp i et samfunn der rusmidler er like viktig og like nødvendig som mat.

Det hviler et stort ansvar på alle som skal styre vårt land. Min oppfordring til den påtråppende regjeringen, er at de revurderer sine tanker om at all alkohol skal inn i dagligvarehandelen, selges fra besinstasjoner osv. Samtidig fraråder jeg politikere og organisasjoner om å gå inn for liberalisering av cannabis. Jeg er helt ening i at alkohol er mer skadelig enn hasj, men det betyr ikke at cannabis er ufarlig. Tvert imot!

Slik situasjonen er, har vi mer enn nok med ett skadelig rusmiddel i lovligvarehyllene!

Vi må hindre tilsiget av nye brukere

Det går en langvarig og epidemi over Europa. Rundt 600 000 europere dør årlig av alkohol. Hvorfor engasjerer ikke dette problemet like sterkt som fattige gatenarkomane gjør?

”I hvilken som helst annen form, ville en dødsrate av en slik art utløse strakstiltak og massiv mobilisering i pressen. Men svake, fattige og skitne narkomane engasjerer ikke”, skriver min gatemagasinkollega, redaktør av gatemagasinet = Oslo, Anlow Peter Mathiesen i Aftenposten den 13.juli, 2013.  Han sikter da til at 3000 narkomane er døde av overdoser de siste 10 årene, 300 per år.

Jeg er helt uenig i overskriften. Snakker jeg rusproblematikk med politikere og folk flest, viser de stort engasjement for problematikken på Plata-nivå. Men nevner jeg at alkohol er vårt aller største rusproblem, blir jeg nærmest truet med juling. Media reklamerer for alkohol på den ene siden i avisen, mens de kommer med alarmerende fakta mot alkohol på neste side. Jeg leser aldri om alkoholikeren som blir funnet død etter flere dager hjemme, men om den narkomane som sannsynligvis døde av en overdose.

Mange har i det siste dratt legaliseringskortet, og bruker Mathiesens kronikk som debattverktøy. Jeg finner det derfor nødvendig å imotgå en del av artikkelen, selv om jeg er enig i en del.

De 3000 er døde, som Mathiesen viser til, og de pårørende er sikkert lite opptatt av hvilke rusmidler de brukte. Men for debattens del, er dette viktig. Ca 1/3 døde av heroinoverdoser, 1/3 av Lar-medisin og andre legemedisiner. Den siste 1/3 døde av blandingsbruk, alkohol lege- og gatenarkotika. De fleste av overdosene er dermed ikke heroinoverdoser, slik media ofte hevder, men overdoser av legale legemidler og alkohol. Også døde av overdoser heroin har store mengder promille i kroppen, viser obduksjonene.

Den 30. September 2005 skriver Aftenposten i en reportasje at 600 000 europeere dør hvert år av alkohol, hvorav 55 000 av disse er  mellom 15 og 19 år. Hvilke betyr at en av fire menn som dør før de fyller 30 år, dør på grunn av alkohol.

Hvorfor er det ikke slått krisealarm over disse tallene? Når vi i tillegg vet at det årlig blir født 200 barn med alkoholskader årlig bare i Norge, må vi anslå at flere titusner nyfødte kommer til verden preget av mødres alkoholbruk i Europa, finner jeg grunn til å etterlyse ”vaksiner” og motgift mot denne epidemien

I den samme artikkelen vises det til at hvert år dør 3000 i Finland av alkoholrelaterte skader. I Danmark 2500, Sverige 1700 og i Norge 400. For meg betyr dette at begrenset tilgang og høye avgifter berger årlig  minst 1000 liv i Norge.

Jeg er enig med Mathiesen i at mer penger til behandling kunne berget flere liv, men er uenig i  virkemidlene. Hvis han mener heroinassistert behandling, legalisering/aksept av brukerdoser osv når han peker på metoder andre europeiske land benytter, så er jeg totalt uenig.

Politikere snakker nå om liberalisering av alkoholtilgjengelighet, med argumentet: ”Det er lovlig vare, da må folk få bruke, så må vi politikere legge til rette for å gi de som blir avhengige behandling”. Dette er å vise menneskeforakt. Andre snakker om liberalisering av brukerdoser i en eller annen form. Også dette er jeg sterkt uenig i!

Skal vi få gjort noe som monner innenfor norsk rusproblematikk, må vi gripe fatt i tilsiget. Norge har for så vidt lykkes bra i dette grepet. Mens kun fem prosent av befolkningen i Norge har forsøkt cannabis, ligger de tilsvarende på 17 prosent i Europa.

Bruk av heroin i de store byene utenfor Oslo, er tilnærmet null. Verken i Vest- eller Aust-Agder, som er mine arbeidsområder, har Lar fått inn heroinbrukere som Lar-pasienter de siste 10 årene.  Selgerne av Gatemagasinet Klar forteller at ”det muligens er 1-3 spesielt interesserte” - som tar heroin iblant - i Kristiansand. Hovedrusmidlene blant gatenarkomane i Kristiansand, er alkohol, amfetamin, cannabis, bezodiazepiner og Lar-medisinene Subutex og Temgesic.

Rusreformen av 2004 førte veldig mye bra med seg, men den bidro også til tap av akuttverktøy. Da jeg ble nykter i 1990, kunne vi gå direkte inn til den fylkeskommunale ”Rusa”, ringe på døra og be om øyeblikkelig  avrusning. Var der ledig plass, fikk vi det, hvis ikke ble vi bedt om å komme tilbake om en dag eller to. Akutt og sosialavrusning som Rusa er nå borte. Nå må det søkes om plass via lege til Avgiftningsposten, og som regel er der ca tre måneders ventetid. Disse lavterskeltibudene bør på plass igjen. De redder liv.

Verktøyene, tilgjengelighet og pris er de mest anerkjente vi har i arbeidet for å begrense rus. I tillegg må vi øke det holdningsskapende arbeidet på alle plan i samfunnet. ”Vi må ha barnevakt til dere, for mamma og pappa skal på lønningspils”, er noe mange barn og unge hører i disse dager. I Tv-seriene sitter helten og røyker cannabis i politibilen, vi snakker om å måtte ha piller for å dempe all uro. Hvordan opplever barna dette? Jo, som om rusmidler er minst like viktig som mat.

Og nå blir jeg nok kalt moralist!

Selv er jeg så heldig, at flere og flere av de jeg jobber med, ber om samtaler for å få råd og veiledning til behandling. For disse gjelder det å ha behandlingsplassen klar mens motivasjonen er der. Men å kun satse på behandling, ikke forebyggende vil være som å skulle utrydde malaria ved å klapse mygg.

Når egoet gjør oss til ett-tall i flokken vår

Gjennom utallige artikler har Per Fugelli engasjert privatpersoner, politikere og fagfolk.. Denne artikkelen skal likevel ikke handle om denne hedersmannen, som har fått et positivt bøllestempel,  men hans begrep: Flokken vår, flokken din, flokken min:

”Ikke bli et ett-tall i flokken din”, skriver han så treffende. I alle fall treffer han meg midt i mellomgulvet. Jeg kjenner hvordan mitt ego bevrer av dårlig samvittighet. For hvor ofte har ikke jeg satt mine egne behov foran flokken min? Jeg har trampet frem og argumentert med at det er min kropp, det er meg det går utover. Hvorfor skal dere bry dere med hva jeg gjør?

La meg definere min flokk: Først og fremst den indre flokken; foreldre (som begge er døde nå), kone, barn og barnebarn, søsken og venner. Så den litt distanserte flokken bekjente, arbeidskolleger. Den ytre flokken: Arbeidsgiver, fastlegen min og så videre. Jeg kunne også tatt med sykehus, rettsinstanser, fengsler, skoler og andre samfunnssystemer. For hvis jeg belaster disse systemene via mine handlinger, så berører jeg også flokkene mine.

Jeg har i mange år jobbet med mennesker med tunge rusproblemer, og jeg gjør det ennå. Deres mantra er: ”Hvorfor skal andre blande seg med at jeg ruser meg? Det er jo bare meg det går utover”. Selvfølgelig er det ikke slik. Det går utover hele flokkrekken. Men dess lengre de sliter med rusproblemene, dess sterkere blir de et ett-tall i flokken. Overlevelsesmekanismene isolerer i takt med egoets behovskraft.

Jeg skal her bekjenne en sak fra ca 25 år tilbake som forklarer. En hendelse jeg fremdeles får flashback og skamgrøsninger av: Det var søndag og jeg om min samboer og barn var invitert til en yngre brors familie til middag. Det samme var øvrige søsken og min mor. Det kunne ha vært en hyggelig sammenkomst, hadde bare ikke jeg vært så inderlig fyllesyk og full av abstinenser. Jeg var helt tom for alkohol hjemme, og skulle i grunnen ha ligget i senga og svetta ut 14 dager jevn drikking. Men pliktene kalte. Under hele middagen satt jeg og funderte på hvordan jeg skulle vri meg ut av situasjonen, og plutselig slo det meg: Hjerteproblemer.

Jeg grep meg til vestre armen og feika pusteproblem. I tillegg ynka jeg meg over smerter i brystet. Min mor som akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset etter sitt tredje hjerteinfarkt ble livredd. Men jeg hadde nok med mine problemer og sutra i vei. Det endte med at min svigerinne kjørte meg til legevakten. Hun ville følge meg inn, men jeg ba henne kjøre hjem og berolige de andre (omtenksom som jeg var). Jeg gikk inn i gangen, sto der og venta til min svigerinne hadde kjørt, så fløy jeg ut døren og opp til nærmeste pub, 50 meter unna. Etter å ha fått to halvlitere på bordet, pustet jeg letta ut. Men samtidig forbannet jeg familien min for at jeg var nødt til å foreta slike vanskelige stunt for å kunne få en halvliter. Jeg var absolutt et ett-tall i min flokk!

Jeg rakk heldigvis å få bedt min mor om tilgivelse for dette, og for andre tilsvarende egotripper, før hun døde. Jeg har også etter beste evne forsøkt å gjøre det godt igjen overfor resten av flokken min.

Ingenting berører flokkene våre mer enn rusmisbruk, alkohol, legemidler som gir rus og gatenarkotika. Det anslås nå at mellom 150 000 til 450 000 barn sliter med foreldrenes drikking og bruk av rusmidler. Hvor mange foreldre og søsken som sliter av barns og søskens misbruk, har jeg ikke anelse om. Men det er forferdelig mange. I tillegg berører rus på helsevesen, rettsinstanser og andre samfunnsinstitusjoner.

Folk som ruser seg mye, får behov som fremhever egne behov. Og egoet øker i takt med slitasjen. Jeg mener jeg traff godt en gang jeg under et foredrag beskrev rusavhengiges følelsesliv: ”En selvfølelse som en ert og et ego som et verdensatlas”. Det var i alle fall slik jeg var, og selv om jeg den gang anså meg og mine lidelser for å være ekstremt spesielle, så vet jeg i dag etter samtaler med utallige hundre andre rusavhengige at jeg var èn av 13 på dusinet.

Ikke vær et ett-tall i flokken din. De bryr seg om deg.

Hvem kan leve et liv på trass?

Vi hører det daglig: Bare du bruker litt viljestyrke. Vis disiplin. Men hvem kan leve et liv på trass? Kan vi gå med knyttede never og hvite knoker gjennom livet? I så fall; hva for et liv blir det?

Tenk om vi kunne bytte ut vilje med villighet? Første gangen tanken slo meg var da jeg møtte henne som tok i mot meg på A-klinikken i Kristiansand, da jeg for første og eneste gang ba om hjelp for min alkoholisme for mer enn 23 år siden.

”Er du villig til hva som helst for å kunne leve uten alkohol”, spurte hun. Det var jeg ikke, men jeg lot som. Og ved å late som lenge nok, ble jeg det.

Hva er så forskjellen på viljestyrke og villighet?

I viljen ligger trassen, i styrken ligger kraften. To positive ord som er viktige for å kunne overleve. Men er det å overleve hverdagene våre vi skal? Nei! Vi skal leve dem. Det er fint å ha styrke, men hvor lenge kan vi holde 20 kilo før de kjennes som et tonn? Dess større muskler vi i utgangspunktet har, dess lengre kan vi bære disse kiloene. Men til slutt blir de for tunge.

I villigheten ligger det lystbetonte. Jeg vil ha endring fordi det er nødvendig. Fordi mitt liv vil bli bedre, jeg får det bedre. Å bli villig er som å oppleve våre etter en lang vinter. Jeg bobler over av energi og lyst til å gripe fatt i mitt liv.

En dag like over nyttår satt jeg og filosoferte over disse tankene, sammen med noen venner. ”Nå i januar er det nesten umulig å slippe til ved apparatene i treningsstudio, fordi det er fullt av folk som vil endre sine liv ved hjelp av viljestyrke.  I februar er viljestyrken knekt. Da blir det plass til oss som er trener av villighet”, smilte 73 år gamle Leif.

Et godt bilde på forskjellen

Neida: jeg fnyser ikke av viljestyrken. Den er god å ha når motvilligheten kommer inn og vil stoppe mine personlige prosjekter. Enten det nå er å gå ned noen kilo, kommer i fysisk form, stumpe røyken eller bli kvitt rusavhengigheten.

”Dette greier du ikke likevel. Du hadde da et godt liv før du gikk i gang med dette umulige prosjektet”, hvisker motvilligheten meg inn i øret. Da er det godt å ha viljen til å stå imot, til å trasse negativiteten dit pepperen gror. Klarer en å stå imot disse angrepene, så vil villigheten seire igjen.

Hvordan jeg vet dette? Jeg har forsøkt å stumpe røyken og å  slutte å drikke i et par tiår. Det holdt akkurat så lenge jeg hadde viljestyrke til. Først da jeg ble villig ”til hva som helst”, klarte jeg det. Jeg har vært uten alkohol og andre rusmidler i 23 år. Jeg røyka 80 sigaretter om dagen, men har vært røykfri i 20 år. Jeg har holdt skadene, Kols, blodtrykk med mer, etter misbruket i sjakk ved daglige treninger siden den gang. Og jeg vet at til tross for at jeg er en stabukk, en stri, trassig fan, så hadde jeg aldri klart dette ved hjelp av viljestyrke.

Det måtte villighet til.

Lunsj med gud

En liten gutt ønsket å møte Gud. Han visste at det kom til å bli en lang reise, så han pakket ned litt niste og noen bokser cola i sekken sin. Så ga han seg i vei.

Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.

Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.

Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.

Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.

Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.

Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.

Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunsh med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før
hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!

Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunsh med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å
kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!

Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, en kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.

Av ukjent