Når egoet gjør oss til ett-tall i flokken vår

Gjennom utallige artikler har Per Fugelli engasjert privatpersoner, politikere og fagfolk.. Denne artikkelen skal likevel ikke handle om denne hedersmannen, som har fått et positivt bøllestempel,  men hans begrep: Flokken vår, flokken din, flokken min:

”Ikke bli et ett-tall i flokken din”, skriver han så treffende. I alle fall treffer han meg midt i mellomgulvet. Jeg kjenner hvordan mitt ego bevrer av dårlig samvittighet. For hvor ofte har ikke jeg satt mine egne behov foran flokken min? Jeg har trampet frem og argumentert med at det er min kropp, det er meg det går utover. Hvorfor skal dere bry dere med hva jeg gjør?

La meg definere min flokk: Først og fremst den indre flokken; foreldre (som begge er døde nå), kone, barn og barnebarn, søsken og venner. Så den litt distanserte flokken bekjente, arbeidskolleger. Den ytre flokken: Arbeidsgiver, fastlegen min og så videre. Jeg kunne også tatt med sykehus, rettsinstanser, fengsler, skoler og andre samfunnssystemer. For hvis jeg belaster disse systemene via mine handlinger, så berører jeg også flokkene mine.

Jeg har i mange år jobbet med mennesker med tunge rusproblemer, og jeg gjør det ennå. Deres mantra er: ”Hvorfor skal andre blande seg med at jeg ruser meg? Det er jo bare meg det går utover”. Selvfølgelig er det ikke slik. Det går utover hele flokkrekken. Men dess lengre de sliter med rusproblemene, dess sterkere blir de et ett-tall i flokken. Overlevelsesmekanismene isolerer i takt med egoets behovskraft.

Jeg skal her bekjenne en sak fra ca 25 år tilbake som forklarer. En hendelse jeg fremdeles får flashback og skamgrøsninger av: Det var søndag og jeg om min samboer og barn var invitert til en yngre brors familie til middag. Det samme var øvrige søsken og min mor. Det kunne ha vært en hyggelig sammenkomst, hadde bare ikke jeg vært så inderlig fyllesyk og full av abstinenser. Jeg var helt tom for alkohol hjemme, og skulle i grunnen ha ligget i senga og svetta ut 14 dager jevn drikking. Men pliktene kalte. Under hele middagen satt jeg og funderte på hvordan jeg skulle vri meg ut av situasjonen, og plutselig slo det meg: Hjerteproblemer.

Jeg grep meg til vestre armen og feika pusteproblem. I tillegg ynka jeg meg over smerter i brystet. Min mor som akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset etter sitt tredje hjerteinfarkt ble livredd. Men jeg hadde nok med mine problemer og sutra i vei. Det endte med at min svigerinne kjørte meg til legevakten. Hun ville følge meg inn, men jeg ba henne kjøre hjem og berolige de andre (omtenksom som jeg var). Jeg gikk inn i gangen, sto der og venta til min svigerinne hadde kjørt, så fløy jeg ut døren og opp til nærmeste pub, 50 meter unna. Etter å ha fått to halvlitere på bordet, pustet jeg letta ut. Men samtidig forbannet jeg familien min for at jeg var nødt til å foreta slike vanskelige stunt for å kunne få en halvliter. Jeg var absolutt et ett-tall i min flokk!

Jeg rakk heldigvis å få bedt min mor om tilgivelse for dette, og for andre tilsvarende egotripper, før hun døde. Jeg har også etter beste evne forsøkt å gjøre det godt igjen overfor resten av flokken min.

Ingenting berører flokkene våre mer enn rusmisbruk, alkohol, legemidler som gir rus og gatenarkotika. Det anslås nå at mellom 150 000 til 450 000 barn sliter med foreldrenes drikking og bruk av rusmidler. Hvor mange foreldre og søsken som sliter av barns og søskens misbruk, har jeg ikke anelse om. Men det er forferdelig mange. I tillegg berører rus på helsevesen, rettsinstanser og andre samfunnsinstitusjoner.

Folk som ruser seg mye, får behov som fremhever egne behov. Og egoet øker i takt med slitasjen. Jeg mener jeg traff godt en gang jeg under et foredrag beskrev rusavhengiges følelsesliv: ”En selvfølelse som en ert og et ego som et verdensatlas”. Det var i alle fall slik jeg var, og selv om jeg den gang anså meg og mine lidelser for å være ekstremt spesielle, så vet jeg i dag etter samtaler med utallige hundre andre rusavhengige at jeg var èn av 13 på dusinet.

Ikke vær et ett-tall i flokken din. De bryr seg om deg.