Alkoholreklameforbud og medias hykleri

Vi har i mange år har reklameforbud mot alkohol her i landet. Media har gjort sitt beste for å undergrave dette forbudet med sine faste alkoholspalter. Når så statskanalen, Nrk, bruker den tynneste vinklingen jeg har sett, som bakgrunn for å markedsføre alkoholmerker på Sørlandet, er jeg fristet til å foreslå at vi like godt vraker hele forbudet.

Jeg  ble rett og slett flau på Nrks vegne lørdag den 21.12.20113. I et fem minutters innslag fortalte de om hvordan de nye gründerne, alkoholprodusentene trosset bibelbeltet, det mørke fastland via avholdssak for å sette i gang alkoholproduksjon i Grimstad. Men midt i tiraden av hyllest over produksjonen av øl, brennevin og vin, kom det et tungt hjertesukk fra reporteren:

”Men vi har fremdeles noen som er imot dette”. Deretter kom det et kort klipp der en avholdsmann fikk uttale seg: ”Dette hadde vært bra, hadde det bare ikke vært så store skadevirkninger av det de produserer”.

Måten reportasjen var sydd sammen på, var å synliggjøre at avholdsfolket var opphavet til Bibelbeltet og det mørke fastland. Derfor var det ekstra imponerende at alkoholprodusentene klarte å skape produksjon og suksess i landsdelen.

Det er vanskelig for meg, og andre jeg har snakket med, å se det på annen måte. Mørkemannen opp mot lykkebringeren.. Tungsinnet opp mot lyset og gleden fra innholdet i flaskene. Med vitende vilje gikk journalisten inn for å forsterke stigmaer om ikkealkoholdrikkeren som pietistisk, moraliserende lysslukkere.

Avholdsfolket ble de onde og gründerne ble heltene - som vant over disse fryktelige folkene som hadde herjet landsdelen i århundre. Her ble dette alibiet for markedsføringen, noe ingressen til reportasjen også viser:

”Oppfatningen er at bibelbeltet ikke er forenelig med øl- og spritproduksjon. Men når vi nå skal til Grimstad, er det for å vise at alkoholproduksjonen har et sterkt fotfeste i denne byen”.  

Se innslaget her: Alkoholproduksjon i bibelbeltet

Den 1.juli 1975 ble det innført forbud mot reklame for alkohol over 2,5 volumsprosent. Siden den gang har forbudet vært satt under press fra riks- og regionsaviser. Etter hvert også fra tv og radio. Media kaller sine alkoholomtaler for forbrukerinformasjon, men alle vet at denne informasjonen har reklameeffekt. Et vinmerke som får terningkast seks, blir som oftest utsolgt på polet. Avisene har selv omtalt bruk av spesielle klær, brukt av programledere i tv-program som snikreklame: Medieksperter refser Gaute-genseren - skjult reklame

Her er en kronikk om dette fra meg: Genseren til Gaute Grøtta Grav eller noen flasker vin

Men i debatter med undertegnede, fnyser de at alkoholspaltene er reklame.

I tillegg til media, har EU lagt stort press på Norge og Sverige for å få fjernet reklameforbudet. Dette forbudet har til tross for medias motarbeid, vært med å bidra til at Norge har sluppet billig unna alkoholskader i forhold til andre land.

Når Nrk nå benytter seg av begrep som Bibelbelte, med negativt fortegn, Det mørke fastland osv, så er det mot bedre vitende. Redaktører og journalister i statskanalen er like inneforstått med skadevirkninger som andre. I fall de skulle være totalt uvitende, så les denne: Noen tanker om hvem som eier rusavhengigheten

Undertegnede er av journalister i noen av landets største aviser tidligere blitt kalt for mørkemann. Jeg valgte å gjøre et journalistisk gravejobb i Jakten på mørkemannen

Vi ser også at de sosiale mediene bidrar til å undergrave forbudet. Folk legger ut bilder av øl-, vin – og brennevinsflasker sammen med omtaler av innhold. For meg var det likevel Nrks uforstand, mangel på etikk osv, literen som fikk fatet til å renne over.  Det blir hyklerisk å beholde dette reklameforbudet, som slik det fungerer nå, kun er et pyntebegrep.

Noen tanker om hvem som eier rusavhengigheten

Vi hører ofte at alkoholavhengighet kun rammer en liten gruppe mennesker. Men alkoholisme og annen rusavhengighet rammer bredt. Hver rusavhengig har i snitt en nær familie på syv personer, og disse lider ofte mer enn den rusavhengige.

 ”Rusavhengighet er noe de som bruker narkotika lider av, pluss en liten gruppe uheldige som ikke tåler å alkohol”, får vi vite i tv-debattene. I sin ordbok fastslår imidlertid www.forebygging.no at alkohol er rusgift på linje med narkotika og alle andre medikamenter som brukes for å oppnå ruseffekt. Verdens helseorganisasjon hevder at så mye som 10 prosent av befolkningen mellom 15 til 80 år i den rike verden har et akutt alkoholproblem. For Norges del, betyr det ca 370 000 mennesker. Bare fem-seks prosent av disse er synlige, noen som selgere av dette bladet, andre som tiggere eller de bare er godt synlige i gatemiljøet gjennom sin fylleatferd. De resterende 94 prosentene er gjemt bak glitrende fasader, og bak denne sliter hele familien.

Når en person er i ferd med å bli avhengig av et rusmiddel, har vanligvis familien opplevd problemet lenger enn den som ruser seg. Familien opplever alkoholbruken til sin kjære som problematisk, uten at denne nødvendigvis ville ha fått diagnosen alkoholiker, narkoman eller rusavhengig,

Opplever noen i familienettverket at drikkingen, pillespisingen, eller begge deler er et problem, så er det et problem. Får rusbruk følger for andre enn den som ruser seg, er det altså et stort familie og samfunnsproblem. Et eksempel:

For en tid tilbake ble jeg invitert til en større frikirkelig menighet. Foran 250 aktverdige mennesker hevdet jeg denne fredagskvelden at det i dag helt sikkert var mer enn 1000 foreldre i Agder som denne kvelden skadet sine barns tillit ved å lyve for dem. Foreldrene lovet at hvis barna var greie mot barnevakten denne og neste kveld, skulle de gjøre noe kjekt sammen på søndag, eksempelvis gå på tivoli, dra på sjøen, gå i fjellet eller spille forball. Når søndagen kommer ligger foreldrene fyllesyke etter helgas utskeielser.

- Vær så snill, ikke i dag unger, sier de irriterte til barna som krever å få lovnadene virkeliggjort.

Etter forelesningen kommer der flere av menighetens medlemmer frem til meg for å innrømme at jeg med dette eksempelet traff et ømt punkt. De så plutselig at det å bryte løfter på grunn av bruk av alkohol, er et alkoholproblem.  

Familiemedlemmer, arbeidsgivere og venner forsøker gjerne å legge til rette for at den som ruser seg skal slippe dette. Ektefellen vil gjerne bli sola som skinner så strekt for drankeren at han/hun skal miste behovet for rus. Barna lister seg på tå for ikke å provosere eller forstyrre. Og arbeidsgivere, leger og offentlige etater benekter og gjemmer problemet bak andre diagnoser.

I Rikstrygdeverkets statistikk heter det at mellom 1,3 til 1,5 prosent av lang- og korttidssykefraværet, pluss førtidspensjonering kan relateres til rusmidler generelt, alkohol spesielt. Jeg har tidligere vist til samfunnsforskning som sier at de reelle tallene er 33 prosent. Det ligger mye livsløgn bak denne forskjellen.

Mens rusavhengigheten utvikler seg, lider spesielt familien. De ser sin kjære utvikler fysisk og psykisk sykdom. Og selv får de belastningsskader som mageproblemer, hodepine, muskelspenninger, lav selvfølelse, depresjon, skam, skyldfølelse, de blir handlingslammet. De opplever isolasjon og tap av netteverk. Disse lidelsene er direkte følger av den slitasjen rusproblemet påfører familiens helse.

Familien preges av å forsøke å bli kvitt et problem de ikke har kontroll over, og den rusavhengige kjemper med sitt eget forhold til rusmiddelet og til familiens reaksjoner. I slike familier blir løgn normalt og sannhet unormalt. De spinner rundt i en vond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av uten hjelp.

Den som ruser seg, forsøker på sitt vis å skjule eller dekke over problemene sine. Problemer de tror ingen andre ser. De bruker massevis av unødvendige krefter på dette, selv om det senere viser seg at de aller fleste rundt vet og har bekymret seg lenge. Den som ruser seg er lenket til den altoverskyggende rusavhengigheten. De er ensomme og fulle av selvmedlidenhet, og de er fastlåste i sitt eget mønster og måter å finne løsninger på.

Det er godt og allment kjent at barn som vokser opp med foreldre eller nære pårørende som ruser seg, opplever livet som uforutsigbart. Disse barna lever i konstant spenning, og de utvikler de samme symptomene som de voksne.

Det er ikke mengden av rusmiddelet de voksne tar inn som påvirker barna, men de forandreringer som skjer når de voksne ruser seg. Barna er nødvendigvis ikke mest engstelige når foreldrene drikker, men i ventetiden:

- Jeg lå og lytta til alle lydene. Verst var tomheten og uvissheten fra stillheten, sa en 27 år gammel kvinne da hun fortalte om barndommen og ventetiden da hun frykta kranglingen fra foreldrene.

Det å vente på om hvordan det kommer til å bli i kveld, gir store belastninger på barnas utvikling. De utvikler en klump i magen som preger dem hele livet. Dessverre er det slik at mange av disse barna selv blir rusavhengige, men uavhengig av dette viderefører de sine dysfunksjoner og klumpen i magen til sine egne barn.

Voksne har ikke lett for å forstå barnas tanker rundt fyll og krangel. Det er tabubelagte temaer og barna tier for ikke å provosere. Dermed tror de voksne at barna ikke vet noe.

Dette stemmer ikke. Barna ser alt.

Hva er avhengighet? 

• Må du ta en dram fordi kolleger, sjefer, medarbeidere er idioter, utvikler du en autonom reaksjon der du må ta en dram hver gang livet ditt ”påvirkes av en idiot”. Dette er avhengighet, og du risikerer at du med tiden leter etter ”idioter” for å få en unnskyldning til å ta en drink.
• Selvmedisinerer du deg med en drink eller tre for å få sove? I så fall er du avhengige, av disse drinkene, som til slutt blir flere på grunn av toleranseutviklingen.
• Må du ta en skarp en for å våge å be opp til dans eller være sosial? I så fall utvikler du en avhengighet til kjemisk styrke for å mestre frykten mot å bli avvist eller dumme deg ut.
• Trenger du en drink for å få et friminutt fra virkeligheten? Du er avhengig av å selvmedisinere deg bort fra kaoset eller det kjedelige livet. Avhengigheten til den bekymringsfrie, ruspåvirkede, kjemiske virkeligheten vil tilta.
• Du har erfart mange ganger at du blir ekkel når du drikker alkohol. Likevel klarer du ikke å la være å drikke når noe skal feires eller det skal festes.

Er du innenfor noen av disse - eller lignende avhengighetsdefinisjoner - er du underveis til å utvikle ukontollerbar avhengighet. Hvor mange av leserne av denne kronikken merker forskjell på hjortesteika om du drikker fransk eller australsk rødvin? Er det smaken eller virkningen som gjør et par glass vin nødvendig til middagen?

Det er forskjell på flass i håret og alkoholisme

Endelig, tenkte jeg: Endelig setter statskanalen fokus på vårt aller største rusproblem, alkoholen. De sløste bort muligheten ved å trampe på problematikken, og ikke minst på mannen som hadde mot til trosse stigmaet og tabuet.

Nrk hadde fått til et glitrende fundament for å vise hvor utbredt problemet er. En aktet lokalborger, statsansatt fengselsbetjent og idrettsmann frontet alle stigmaer og tabuer.

Wilfred Solberg fikk en oppvåkning da at han ble tatt for promillekjøring. Fengselsbetjenten må plutselig selv sone straff. Nederlaget over å bli avslørt etter mange år bak fasaden og fortrukne gardiner var avgjørende.

I programmet kom de så vidt innom selve problematikken: Hvordan han benektet sin avhengighet fordi han ikke drakk hver dag. Vi fikk også hilse på hans datter og fikk høre litt om hvordan den nære familien rundt alkoholikeren opplevde faren. Men så var det slutt.

En naken dame med vått hår og bakepulver og etter hvert også eddik i håret skjøv alkoholproblematikken i bakgrunnen. Fett hår overkjørte vårt største rusproblem. Selv har jeg vært tørr rusavhengig/alkoholiker i 24 år. Den gang jeg var i starten av å skulle være tilstede i livet mitt, ble jeg advart mot å ta for lett på det.

”Det er forskjell på flass i håret og alkoholisme”, fikk jeg vite. Jeg har opp gjennom årene advart mange nykommere ved å bruke de samme ordene. Nå vil jeg gjenta disse ordene for NrkPuls:

Det er forskjell på fett hår og alkoholisme. Hårproblemer er sikkert viktig nok for de som sliter med det. Men det synliggjør bare det ytre av oss mennesker, og det plager grunnleggende bare den som har det. Rusproblemer rammer hele den nære familien, venner, arbeidsgivere, kolleger, helsevesen, ja samfunnet generelt. Og ikke minst: Mange dør av det.

Lag gjerne et Puls-program om både fett hår og klatring i klatrevegger, men ikke saus det sammen med et så viktig og omfattende samfunnsproblem.

Det er umulig å gi et helhetlig bilde av rusproblematikk gjennom ett program. Men her hadde Nrk et fantastisk fundament. En ressurssterk alkoholiker, kjendisvenner, familien og arbeidsgiver. De sløste det bort ved å klippe det sammen med klatrekonkurranser og nakne damer med hårproblemer, for å holde tempoet opp i sendingen. 

Jeg anbefaler Puls-redaksjonen å  lage et nytt program ut fra det grunnmaterialet de har. Nrk er en for seriøs mediebedrift til at de kan la den suppa de viste bli stående som status. Wilfred Solberg har gjort en for stor innsats til at hans mot og åpenhet skal bli hånet på denne måten.

Krav til helseadvarsler på alkoholembaslasje/flasker

Alkohol dreper, er en tidstyv for gode leveår, skaper helsekøer. Er det ikke snart på tide å få advarsler på flaskene mot bruk av denne rusgiften?

Forleden las jeg om Nina som drakk seg i hjel på fest. Hun døde med seks i promille etter å ha deltatt på en shotkonkurranse. Det fikk meg til å tenke: Bør det ikke advares mot risikoen ved å innta store mengder av dette rusmiddelet - på en egen etikett på emballasjen?

Etter hver helg leser vi fra politilogger over hele landet om vold , fyllekjøring, kriminalitet osv, som følge av de personlighetsendringene alkoholrusen gir. Nå går vi mot julebordstider med påfølgende fylleadferd: uskjelling av sjefen, sextrakasering, uoppgjorte uenigheter - som ender med bruk av never og bein.

Samtidig flommer avisen over hvor godt det gjør med denne typen vin, hvor godt dette merke øl smaker. At denne konjakken, denne akevitten må du absolutt drikke.

Vi anbefaler det som supplement til maten, hevder redaktørene. Personlig observerer jeg hvordan folk hiver i seg shotten med akevitt, skynder seg å skylle ned med øl og raskt stapper munnen full av feit ribbe for å dempe akevittsmaken. Jeg ser voksne folk som ”nyter” en konjakk etter maten. De nipper til glasset og skjærer de mest komiske grimaser alt mens de forsøker smatte og late som om dette var godt.

Alkohol er sjelden godt, men for alt for mange gjør det godt. Jeg anbefaler folk å gå inn på Sirus sine nettsider og selv observere hvor lite som skal til før alkoholen har sin bedøvende virkning.

Lege Dagfinn Haarr har i mange år jobbet med tunge rusmisbrukere. Han forteller om egenerfaring ved bruk av selv små mengder alkohol under prestasjonsfremmede handlinger.

”Jeg inntok en liten flaske pils til maten, ca en time før jeg skulle løpe et orienteringsløp. Jeg antar at jeg hadde 0,02 i promille under løpet. Dette påvirket min orienteringsevne så negativt at jeg brukte mye lenger tid enn jeg ellers ville brukt. Jeg fant rett og slett ikke frem”, forteller han under hjemturen fra Oslo, der vi hadde vært på Helsedirektoratets Alkoholkonferanse.

Det er satt krav til at mat, som i utgangspunktet kun går utover egen helse, skal merkes med innhold og eventuelle negative helsepåvirkninger. Når det gjelder det livsfarlige rusmiddelet alkohol, finnes det ingen slike krav. Alkohol ligger på andreplass når det gjelder tyveri av levde år, og nedbryting av helse.

”I dag må dere være snille, slik at mamma og pappa får kose seg i fred med en flaske vin. Det fortjener vi etter en lang arbeidsuke”. Noe lignende dette, er all informasjonen unge får om rusgiften alkohol. Som noe vi må ha for å få et godt liv.

Aviser og media og samfunnet generelt er flinke til å markedsføre det de anser som positive virkninger av alkohol. Myndighetene bør se det som sin plikt å advare mot de negative, gjennom helseadvarsler på alkoholflasker og annen embalasje.

Kjære barn: Ikke hør på rusforsker Sverre Nesvåg

 Alkohol er det rusmiddelet som blir brukt mest til selvmedisinering i verden. Blant annet for å våge være sosiale, og for å kunne mestre. Nå foreslås det at unge bør drikke alkohol for å slippe streve mot gode målsettinger og perfeksjon.

Det er den tidligere så promoterte, nå pensjonerte rusforskeren Sverre Nesvåg som foreslår dette i et intervju med Bergens tidende.

”Noen ungdommer ville hatt det bedre om de drakk litt alkohol. Det handler om å tillate seg litt slakk, å ikke tviholde på kontroll og perfeksjonisme hele tiden”, svarer Nesvåg, da det vises til tenåringer kutter ut rus og er mer skikkelige enn på lenge. Samtidig som hver femte jente i 10. klasse har depressive symptomer.

Hva mener Sverre Nesvåg med dette utspillet? Oppfordrer han ungdommer under 18 år å drikke  alkohol for å bli lykkeligere?

”Kravene til utseende, skoleprestasjoner, sunnhet og trening er kontenuerlig og skyhøye. For noen av ungdommene blir denne tilværelsen altfor vanskelig, og det bikker over og de blir syke”, sier Nesvåg.

Ingen er uenige i at dette ikke er sunt. Men presset på ungdommen er ikke av ny dato, og medisinen kan da ikke være å råde dem til å bruke følelsesdempende rusmidler.

”Eksteremutøvere er ikke gode rollemodeller for folk flest. Da er bedre å se dem som gleder seg over et balansert liv”, mener rusforskeren.

Og igjen må jeg si meg enig. Og igjen må jeg advare mot Nesvågs råd. Selvmedisinering med rusmidler, enten lovlig vare eller illegale, er langt fra løsningen.  Ekstra spesielt blir det når rådet kommer i sammenheng med at elever fra 8-10. klasse sliter med depresjoner. Som rusforsker bør Nesvik forstå hvordan bruk av selv små mengder alkohol vil hemme denne aldergruppens kognitive utvikling.

Det kan godt være at Nesvåg ikke har annen måte å balansere livet på enn å medisinere seg med alkohol. I så fall bør han kanskje søke andre muligheter. Den størst økende gruppen av misbrukere av alkohol og legemidler, er i den tilværelsen Nesvik er i, blant pensjonistene.

Vi som har bruk og misbrukt alkohol fra tidlig ungdom, 14 til 16 år, har erfart hvordan toleranseutviklingen fører til at vi stadig må ha mer for å ”få litt slakk”, for å bruke Nesvågs uttrykk. Og før uten at vi merket det, gled medisineringsbruken over til et høyt misbruk og inn i en tvangsmessig avhengighet. Svært mange av oss levde et liv med denne tunge børen, og vi påførte oss selv, våre barn og øvrig familie dype sår. Vi har belastet samfunn og arbeidsgiver og vi har sviktet våre venner.

Hvorfor? Fordi vi følte oss deprimerte, utilstrekkelige og ikke nådde opp til forventningene.

Alkoholen ble en kortsiktig løsning, den satte oss i en stemning der vi ga blaffen i andres krav. Men alkoholrusen forsvant, og vi sto tilbake mer nakne og sårbare enn før. Og vi måtte ha mer av medisinen.

”Ikke alle blir avhengige”, sies det. Og neida. Noen klarer å balansere det en stund. Men ingen vet hvem som blir rammet med en gang, og på sikt står alle i fare for å bli det. Og de som blir rammet, ca 10 prosent av befolkningen, rammer igjen store deler av samfunnet. Mange av de ringvirkninger de påfører familien og barn er uopprettelig for flere generasjoner fremover.

Mitt råd til unge som sliter med depresjoner er: Søk hjelp hos fagfolk. Snakk med lærere, foreldre og venner. Men for guds skyld: Ikke hør på rådet til rusforsker Sverre Nesvåg. 

Når du gir Staten skylden - søk hjelp

"Det er staten som i så fall gjør folk til kriminelle når det er snakk om et par liter vin for mye. For høyt avgiftsnivå i Norge".

Dette skriver en tilsynelatende oppegående kvinne til meg på Twitter. Når folk bryter loven for å kunne ta med seg mer enn den lovlige kvoten av en vare inn til landet, så er det ikke den som bryter loven som gjør noe galt. Men den norske stat, fordi myndighetene har satt kvoten for lavt og har for høye avgifter.

Er det altså slik at det er myndighetene som har skylden for at jeg bryter fartsgrensen? Myndighetene har satt de for lave?

I det nye statsbudsjettes økes avgiftene med 1,6 prosent. For en flaske vin til en pris av kr 150,- betyr det en økning på kr. 2,25. Dette mener folk vil bidra til økt handelslekkasje til Sverige.

Carl I. Hagen sa i sin tid at folk måtte gå fra gård og grunn på grunn av de høye alkoholavgiftene i landet. Svaret kom unisont fra mange av oss:

"Hvis folk drikker seg fra gård og grunn, så er ikke det et økonomisk problem, men et alkoholavhengighetsproblem". Slik er det med de norske avgiftene også. Hvis vanlige folk i dette landet drikker så mye alkohol at de må dra til Sverige for å handle inn og smugle hjem til Norge, så er det et alkoholproblem som har bidratt til økonomiske problem. Med et slikt problem over seg, blir alkohol aldri billig nok til at det ikke skaper økonomiske problemer.

Alkohol har aldri vært billigere i forhold til inntektene i Norge. Folk har mer enn god nok råd til å drikke oppunder den anbefalte maxgrensen før det blir et misbruk - uten verken å måtte dra til Sverige eller handle taxfree.

Jeg anbefaler alle som legger skylden på Staten for at de går i økonomisk minus, eller at de må bryte loven for å skaffe seg alkohol, å søke hjelp for sitt alkoholproblem.

Boliger til vanskeligstilte

På nytt er nødboliger til mennesker fra rusmiljøet, og plasseringen av disse i fokus. Utfordringen er ikke at beboere i bydeler ikke vil ha folk som faller utenfor i nærområdet, men at myndighetene provoserer ved å skape gettoer i bydelen.

Jeg har i de siste dagene snakket med flere beboere i borettslag, sameie og i bydeler. Kun én av 15 spurte hadde innvendinger mot å få en kjent rusavhengig i sitt borettslag. Det folk er imot, er at det skapes gettoer, kollektiv, med 15 til 25 tunge rusavhengige i nærområdet. Dette er også de rusavhengige selv i mot:

”Det er umulig for meg å ta med meg sønnen min hjem når jeg har gode perioder og har samvær med ham for en dag”, forteller en med nødbolig i Ægirsvei

Helse- og sosialdirektøren i Kristiansand mener at eventuelle nødboliger i Marvika er midlertidig løsning. Så var også nødboligene som ble etablert i Ægirsvei. Til slutt ble de 15 første som kom omgjort til varig boliger, og så kom i tillegg 17 nye nødboliger opp, de som nå skal flyttes til Marvika.

Hva er en nødbolig? Jo, en akuttbolig for en som ikke har noe sted å gjøre av seg. Her skal de bostedløse kunne bo i tre måneder inntil de skaffer seg, eller får hjelp til å skaffe seg et fast bosted.  Problemet er det fungerer ikke slik. Rusavhengige på kjøret er vanskelig å finne varig bolig til, og det er vanskelig å ikke være på kjøret i et bofellesskap med 16 andre rusavhengige. Nødboligene blir dermed i sikt ”varig bolig”,  ved at det gjøres nye vedtak der beboeren kan bo i 3 x 3 x 3 x 3 måneder.

For noen år siden, fikk jeg ukentlig besøk av rusavhengige - som kom direkte fra fengsel, fra avgiftning eller rehabilitering - som klaget på at de ikke fikk andre tilbud enn Ægirsvei. De ville ikke dit, fordi de visste de kom til å sprekke i et slikt tatt rusmiljø. Takket de nei til dette botilbudet, betydde det at de hadde sagt fra seg sin rettigheter til tak over hodet.

”Er du motstander av nødboliger”? spurte en meg. Det er jeg selvfølgelig ikke. Men jeg er motstander at nødboliger nødvendigvis skal bli en getto som hemmer muligheter. Ægirsvei er med rette blitt kalt ”Rusreir”. Her ble det dannet et miljø hvor pusherne var sikre på å finne kunder. Når kundene ikke gjør opp for det de handlet på krita, kommer torpedoene.

Flere har blitt banket opp!

Beboere som var inne i Lar, ble frastjålet medisinen sin. Klar-selgere forteller at de våkner på natta av at folk har kommet seg inn i leiligheten deres mens de ligger og sover. I flyktningleire verden over (der det også er mye rusmisbruk), etableres det som blir kalt ”Flyktningleirsyndromet”:

Flyktninger som vil ut av passiviteten ved å søke seg arbeid utenfor leiren, blir halt inn igjen, med argumenter som: ”Ikke tro du er bedre enn oss. Det er her du også hører hjemme. Der ute vil de misbruke deg. Du har ikke sjans”. Vi ser det samme i miljøet rundt de brune pubene, i rusmiljøer som Plata i Oslo og Nygårdsparken i Bergen, og ikke minst i gettoer av nødboliger for rusavhengige.

Jeg vil ha nødboliger til mennesker som trenger det. Men de skal være spredd over flere bydeler. Å samle grupper med tung avhengighet i leire, binder beboerne sterkere inn i avhengigheten og miljøet. Mitt forslag er; max ni personer i heldøgnsbemannede boliger, uavhengig av om det er nødboliger eller varige boliger. Deretter skal myndighetene, kommunene ved hjelp fra husbanken, etablere to-tre boliger inn i  hver av de nye eller allerede etablerte boligområdene. Beboerne skal få tett oppfølging av ambulerende team og/eller likemenn. Differensierte boliger, tilpasset boevne og hvor langt brukerne er kommet i rehabilitering, skal også inn.

Men dette har vi ikke penger til, Oddmund, sier kommunens folk.  Mitt svar er: Dette har dere ikke penger nok til å la være. Hvor mye koster det å ha et person til behandling, rehab, avgiftning, for så å plassere vedkommende i en getto hvor de ikke har sjanser til å holde seg rusfrie? Dette er en svingdørspolitikk som koster mer enn den modellen jeg foreslår.

Lars Dahlen har flere ganger sagt seg enig med meg i dette!

Jeg ser at Bjørn Voreland (FrP) vil etablere nødboliger på KMV-tomta. Jeg har ingen problemer med at det bygges noen, max ni nødboliger der. Resten må fordeles på andre egnede steder i kommunen.

Kristiansand kommune har fått til mye. Jeg hadde håpet at erfaringene med Ægirsvei vill bety at de gikk bort fra denne modellen. Men det som skjer at gettofiseringen av rusavhengige heller utvides. Dette vil på sikt bli kostbar for kommunen og statlige myndigheter. Og det vil forsterke konfliktene mellom folk med store rusproblemer og  resten av befolkningen.