Når skal leger og forskere begynne å spørre?

Nevrologer, allmennleger, forskere og hjernekirurger innrømmer at de bare kjenner promiller av hjernens kapasitet. Like fullt unnlater fagfolkene å samle informasjon fra den beste kunnskapsbanken: Pasientene, de som har vært rammet av hjerneslag.

28. desember, 2008, ble min kone, Britt, rammet av alvorlig hjerneslag. Legene ved Vest-Agder sentralsykehus fikk ikke løsnet proppen som stengte for blodtilførsel og surstoff til viktige deler av hjernen før det var gått et døgn, til tross for at hun kom raskt til behandling. Resultat ble varig tap av språksenter og lammelse på høyre side.

Da jeg ble innkalt til legen som tok imot henne, ett døgn etter, fikk jeg den knusende beskjeden om at min kone ville få en rask, begrenset tilfriskning, og jeg måtte regne med at hun ikke ble særlig bedre enn det hun var. ”Din kone er nå ikke klar over situasjonen hun er i”, avsluttet han.

Etter at jeg hadde grått ferdig, for jeg ble knust av denne samtalen, slo det meg at legen tok feil når det gjaldt min kones evne til se sin situasjon. Selv om hun ikke kunne snakke, kjente jeg uttrykket i øynene hennes. Hun var full av kamp. Da jeg skulle trille henne på lufteturer, ville hun raskt ut av sengen ved egen hjelp, noe som selvfølgelig var umulig. Men jeg tenkte: Tar legen feil her, kan han også ta feil når det gjelder hennes fremtidige tilfriskning. Og med troen på dette, gikk jeg inn til min kone og forsikret henne at dette skal gå så bra som det kan. Vi vil fortsatt få en godt liv sammen.

De som hjalp meg til å beholde optimismen på sykehuset, var et par hjelpepleiere som hadde jobbet på avdelingen i flere år. De fortalte historier om håpløshet som snudde til rene undre. Og de gav tips om hvordan jeg kunne trene min kone. ”Syng for henne, sangen har sitt eget senter og er dermed inntakt”.

Min sangstemme er lite å skryte av. Men jeg prøvde meg med gamle sjømannsanger og barnesanger. Da jeg kom til en sang med refreng som gikk på ”rattitirattiti”, stemte plutselig Britt, kona mi i. Hun sang så det runget i det lille rommet på sykehuset. Desperat etter å få vist fremgangen, dro jeg i snora for å påkalle vakthavende pleiere.  For å smi mens Britt var varm, gled jeg direkte fra rattiti til nasjonalsangen. Og mens vi sang Ja vi elsker, rivende falskt og alt for høyt, kom den ene pleieren etter den andre fra avdelingen. Flere av de gråt av glede, og jeg sang med Britt mens tårer og snørr rant i strie strømmer. 

Jeg har senere foreslått for Britt at vi bør gjøre en karriere av sangen. - For vi trollbandt jo vårt første publikum så de gråt av sangen vår, ler jeg og Britt ler med.

Etter ca 14 dager på slagenheten på VAS, ble hun flyttet til rehabiliterings-avdelingen på Kongsgård. Her ga overlegen oss en mer positiv beskjed:

”Vi skal få deg på bena innen du drar herfra”.

Vi forsto begge at ”på bena” betydde at hun ville kunne gå ved hjelp av rullator. Men det var en befriende og motiverende beskjed å få. Men også denne legen satte begrensinger for tilfriskningen:

”Så lenge det går fremover, vil fremgangen fortsette; inntil to år”.

Jeg har snakket med flere leger og sykepleiere om denne begrensingen legene hele tiden setter. Forklart at det er viktig for oss pårørende å  kunne videreformidle optimisme til pasienten. Det får vi ikke ved at helsepersonell hele tiden fokuserer på begrensingene. De oppdager den syke og vi pårørende fort nok. Fagfolkene har svart med at det vil være feil av de å gi falske forhåpninger, noe som også kan føre til erstatningskrav. Men legene trenger ikke skru forventningene i været. Når det gjelder slag og andre nevrologiske lidelser, kan de bare formidle at de vet for lite om hjernens funksjon til å si noe om hvordan fremtiden vil bli. Det er sannheten.

Det går nå mot det femte året siden min kone ble rammet.  Til tross for at språksenteret var totalt rassert/ødelagt, så snakker min kone ganske bra. Hun trenger tid til å finne ordene, og hun har problemer med å sette ordene sammen til en lengre historie. Hun kan ikke skrive annet enn navnet sitt eller lese lengre stykker, men du verden hvor kreativ og god hun er med photoshop. Hun er en kunstner til å manipulere sammen bilde. Hun spaserer lange turer med hjelp av rullator, og hun handler i butikkene, tar en kaffe på kafeen og prater med kjente. Fremgangen skyldes mest at hun har en jernvilje, men også at jeg nektet å tro på legene. Dermed kunne jeg spre håp og optimisme inn i livet hennes, fremfor mismot og pessimisme.

Sangen, som Britts tilfriskning startet med, har vært til stor hjelp. Jeg er ingen hjerneforsker, men har lest meg opp og vet at hjernen etablerer nye sentra for de som er ødelagt. Jeg tror ord  samles opp fra eksempelvis sangsenteret, fra den ubevisste delen av hjernen (som er tre ganger som stor som den bevisste) og lagres i et nytt senter. Britts fremgang har aldri vært så stor som etter de to første årene. Når dagsformen er fin, kan hun fortelle den ene historien etter den andre. Hun prater med barna sine i telefonen daglig. I den siste tiden begynner hun å føle i den helt lamme armen. Hun smiler av glede når hun verker i høyrebeinet, for henne betyr smerte at hun ikke er helt lam. To ganger i uka er hun hos fysioterapeut, og hun går så mye hun orker. Riktignok har fått seg en elektrisk kjøredoning/sykkel, men bruker den kun i vintervær, snø og isete veier. Ellers går hun de ca 800 meterne til og fra byen, og sammen med hennes sosiale evner gir dette  under etter under.

FORSKERE, NEVROLOGER OG LEGER! Lurer dere ikke på hvordan dette kan skje? Britt stiller villig opp som bevis på at tilfriskning etter tunge hjerneslag ikke er kortsiktig og begrenset. Men livslang og ubegrenset. Så lenge det går fremover vil det fortsette å gå fremover, livet ut.

Genseren til Gaute Grøtta Grav eller noen flasker vin?

I midten av november kjørte VG oppslag på oppslag om genseren til Farmen-programleder, Gauta Grøtte Grav var snikreklame. Samtidig forberedte de juletester av øl, vin og brennevin gjennom flere tiltalls helsider før jule satte inn.

Bakgrunnen for kritikken av genseren til GGG, var at en barndomsvenn er markedssjef på fabrikken der genseren ble strikka, og at ”nå tjener fabrikken fett på genseren Gaute går med”.

Selv debatterte jeg med en redaksjonssjef i VG på programmet Syttentretti, P4. Hans hovedargument var at jeg var dum som ikke så av alkoholspaltene i ulike former var god journalistikk. Og når jeg argumenterte for å få fjerne denne snikreklamen, så uttalte han konsekvent at ”dette er heeeelt feeeil”.

Jeg kaller slikt for overdøvende hykleri. Det er dokumentert at de vinmerker som få terningkast seks i VG, eller en annen av de store avisene, så går vinmonopolet tomt for dette merket i løpet av få timer. VG begrunner altså at GGGs bruk av genseren som  programleder er snikreklame - fordi fabrikken som produserer den får økt omsetningen..

Hvordan omgås så reklameforbudet av alkohol ved å konvertere omtalen til ”god journalistikk”? Lørdag 24 november hadde VG en helside der de omtalte fire vinmerker, produsert i Vietnam.  Få norske vinlikere vet om dette landets vinproduksjon. Sannsynligvis ville Vinmonopolet markedsføre at de nå hadde importert vin fra dette landet i sine hyller. Men hvordan gjøre det uten å rammes at reklameforbudet: Jo selvfølgelig ved å koble vinen opp mot mat. Om det var VG eller vinmonopolet som skrev fire korte matoppskrifter, vet jeg selvfølgelig ikke.  Men ved siden av disse oppskriftene fikk vinen behørig omtale. Typisk var det å se at matoppskriftene sto alene, uten bilde av det som måtte være hovedsaken for at saken ikke skulle bli reklame. Mens fire flasker vin fra Vietnam dekket hele siden.

VG er selvfølgelig ikke alene om å omgå reklameforbudet for alkohol på denne måten. De mest kyniske er TV2! Kyniske fordi de bruker familieprogrammet God morgen Norge til å selge inn ulike vinmerker. Mens intervjuer om alt annet enn mat og vin foregår i en ende av studio, sveiper kamera over kanalens matekspert med gjester, alt mens det setter fokus på vinflasker som står strategisk plassert. Matekspertens gjester, ofte vinprodusenter blir også intervjuet mens de nipper til vinen en tidlig morgen, i et program sett av både barn og voksne. Det verste var vel da vinsmakeren utbrøt. ”Denne vinen er så god at dere må holde dere fast med den ene hånden mens dere drikker med den andre”.  Vinsmakeren gjorde selvfølgelig et forsøk på å være morsom, men mange med meg synes vedkommende var dum, for underforstått lå det en anbefaling om å tømme i seg hele flaska.

Før riksaviser og andre mediekanaler går ut og kritiserer ”genseren” til en gaute grøtta grav, bør de skaffe seg selvinnsikt nok til å se hvordan de selv reklamerer for et rusmiddel. Og de bør se til en avis som har gjort det til sitt varemerke å opprettholde et samfunnsvar: ”I respekt for ofrene av alkohol, gir Aftenbladet aldri positiv omtale av alkohol”.

Uskadelig bruk av rusmidler?

Det er greit for meg at folk bruker rusmidler (alkohol og narkotika), så lenge påvirkningen av rusmidlene ikke skader deres nære omgivelser og samfunnet generelt på noen som helst slags måte, og at de ikke forsøker å presse rusbehovet på andre som ikke har et slik behov, såkalt drikkepress. 

Dette er eksempler på å påvirke andre og samfunn: Hensynsløs fylleadferd, sykdom som følge at rusmiddelinntak, vold og overgrep mot andre, verbal vold og dumhet, promille(ruspåvirket)kjøring, skremmende personlighetsendring, bakrus som fører til sykefravær, som igjen fører til at andre må gjøre deres jobb i tillegg til sin egen, belastning av helsevesen. Og husk at rusbruk som du føler kun går ut over deg selv, berører i snitt syv andre personer i nære relasjoner. Så selv om du burer deg innne i en hule langt inne i fjellet med rusmidler, så går dette utover familien og nære venner.

Det fulle ansvar?

Er den seksuelle aldersgrensen på 16 år  satt for lavt, eller må den differensieres ut fra hvor stor aldersforskjell det skal være mellom menn som har sex med kvinner mellom 16 til eksempel 25 år?

Jeg spør fordi vi i disse dager ser en politiker gå av etter at det er kommet frem i nominasjonsprosessen at han for åtte år siden hadde sex med en ung partikollega, som da var 17 år. Han var selv den gang 37 år. I debatten rundt denne og andre lignende saker, blir det hevdet at kvinnen er uten ansvar for det seksuelle samværet, selv om det ikke blir påstått bruk av tvang eller manipulering.

Den aktuelle kvinnen i denne saken, var da i en alder av 17 år, fylte 18 i inneværende år.  Ergo gammel nok til å sitte i bystyret eller på stortinget hvis hun hadde blitt valgt inn. De fortsatte, uten hemmelighold, forholdet over halvannet år, uten at noen reagerte. Jeg skal her ikke komme inn på hvorfor og hvordan saken ble en mediesak.

Mitt anliggende er: Er 17 år for ungt til å ikke å kunne si nei hvis en 20 år eldre mann forsøker å forføre henne? Kan en person som er gammel nok til å sitte i lovgivende forsamling fritas for ansvar for egne handlinger på grunn av at vedkommende hun utførte handlingen sammen med er 20 år eldre? Blir hun mer ansvarlig dersom mannen kun er fem år eldre?

Hvis ja; Den strafferettslige lavalder er 16 år. Bør vi innføre en differensiert seksuell lavalder på 18-20 år?

I etterkant blir det hevdet at mannen la press på 17-åringen for å få sex med henne og for å opprettholde det seksuelle forholdet.

Hva er akseptert press? Vi har anerkjent at hvis den ene parten sier nei til  seksuelle føringer, så skal det tas for et nei. Jeg anser også trusler om å ødelegge vedkommendes rykte hvis den andre ikke går med på sex, som et press som må anses som overgrep, uansett alder og aldersgrense. Men jeg anser ikke løfter om karriere som annet enn oppfordring til prostitusjon.

Hvis den ene av to parter, uavhengig av kjønn alder og aldersforskjell, går med på sex fordi den andre sitter i posisjon til å gi fordeler, gir løfter om å hjelpe vedkommende med karriere, og denne går med på sex, så er det ikke annet enn  oppfordring til prostitusjon og utøvelse av prostitusjon. NB: Jeg sier ikke at det skjedde i den konkrete saken jeg her tar utgangspunkt fra. Jeg har ingen opplysninger eller grunner til å anta dette.

Ingen hever i dag på et øyelokk om en mann eller kvinne over 50 år, finner seg er 20-30 år yngre partner. Vi har mange kjendiser som blir fedre etter å ha blitt samboere eller giftet seg med 30 år yngre kvinner. Aldersforskjell er altså i utgangspunktet akseptert.

Hvis 17 år, 18 i inneværende, er gammelt nok til å styre landet, men for ung til å ta ansvar for hvem han/hun har frivillig sex med, så mener jeg at vi må gripe tak i problemet. Og den eneste måten å gjøre det på, er å heve den seksuelle lavalder. Og ved på denne måten å erkjenne umodenheten i denne aldersgruppen, bør vi også spørre oss selv om ikke 18 års stemmerettsalder er for lav.

Mange unge er i dag mer modne enn hva samme aldertrinn var for en generasjon siden, og mange ser med hjelp av sminke og klesstil eldre ut enn de virkelig er. I forelskelsen rus blir det vanskelig for mange ”eldre” å skille etiske og moralske retningslinjer. Derfor bør vi ha en klarere lovgivning. Slik det fungerer i dag, mener jeg at vi stakkarsliggjør unge, ellers vettuge kvinner ved å hevde at de er uten ansvar for sitt valg av sexpartnere!

Selv om mange partnere er jevnaldrende, betyr det ikke at de er jevnbyrdige kognitivt og følelsesmessig. I svært mange partnerskap og forhold, er den ene parten mer dominerende enn den andre. Vi har ulik livserfaring som former oss, og vi har ulikt nivå på vår forståelse av etikk, moral og sex. Det er derfor urettferdig overfor både kvinner og menn å sette en juridisk aldersgrense for seksuelt samkvem på 16 år, for deretter å unyansert og tilfeldig heve den etiske og moralske til xx år.

Tanker om julekvelden

Så har igjen dagsavisene skrevet mange sider juletest over hvilket øl som smaker best. Og når julekvelden kommer, slik den gjør hvert eneste år, skåles det i de beste og smakes på det verste. Rundt 300 000 barn sitter musestille når far har tømt juleølflaske nummer tre og fire. Nå vet de av bittre minner  at de blir dumme og får sure miner. Mamma ber pent om at han skal drikke litt mindre, og far reagerer med et dundrende sinne:

Skal du begynne på den regla også i år: Er det ikke barna sin jul, og skal ikke jeg få kose meg med mat og drikke slik andre fedre får? Denne ølla sto omtalt i VG som best i test, noe alle bør ha. Hvorfor skal ikke jeg få være mett og gla´? Se på barna, nå har du ødelagt  denne jula og.

Og barna ser på hverandre, men de våger ikke si det de tenker i sine redde sinn: Denne jula er min, min søsters og lillebror sin. Kan vi ikke bare få gaver og få legge oss, så kan dere drikke og sloss?

I kirka står presten på sin prekestol. Har forteller om jesusbarnet som kom til denne jord. Om engler som sang og hyrdene som fant fram, og om fryd og fred på jord. Og hjemme i mange tusener hjem, der henter far flere flaske frem, alle testet for hva som passer best til sorter av mat. Det snuses og det smattes, far later som han kjenner forskjell på hvilke øl som er best, på hvor vinen kommer fra, og om akevitt og konjakken er bra. Med smaksløker sterkt bedøva, kjenner han knapt forskjell på poteter og kålrabistappe. Hans mantra er imidlertid så tufte på det han har lest i avisa´: Denne ølla, denne vinen, denne spriten må jeg bare ha, for det står i Fædrelandsvennen og i Dagbla.

Må det være slik at media ser det som sin oppgave å fremme bruk av rusmidler. Det er kultur, sa min motdebattant fra VG på P4. Han sa: Mat og drikke er kultur, men når jeg ba ham spørre de mange barna om det ikke heller var ukultur, da ble han sur, og sa: Dette er heeeelt feil. Vi skriver om hvor vanskelig disse barna har det gjennom hele året. Han ble enda surere da jeg fortalte ham min mening. At det han sa vitnet om hykleri; hylle øl og brennevin på den ene siden og advare mot rusmiddelet på den neste.

Jeg hyller Aftenbladet for sitt samfunnsansvar. I respekt for alle de som sliter med alkoholproblemer, velger de å ikke skrive noe positivt om alkohol. Når jeg spør VGs representant hvorfor de ikke kan vise samme ansvar, svarer han igjen:

Dette blir heeeelt feil! VG kommer aldriiii til å gjøre det slik!

Det er jul igjen, og rundt bordet sitter far og mor, med barn: søster lillebror og storebror. Det spises og det skåles. Mor hun maser og far blir sur. Han sier strengt at nå slutter du, VG skriver jo at dette ikke er feil. Litt helgefest må det jo også bli på far, han kikker på barna og venter på deres svar. Men de er tause og han smiler stivt. Dere vet da at dette gjør far gla`. Da bryter mor ut i herlig latter, sier mens hun enda skratter: Går det an å bli dummere på denne jord?

Da plutselig, mens de sitter rundt dekket bord, rammer fars knyttneve hardt barnas mor.

Så gla´ blir vi, så gla´ blir vi. Og vi svinge litt på svansen og bukker og neier.

God jul

Løfter tilliten til norsk rettsvesen

Min tillit til norsk rettsvesen er betydelig løftet etter at dommerfullmektig Ingulf Nordahl, Tigretten, i sin dommavsigelse i saken mot den 16 år gamle barnevernsgutten skrev:

"Retten bemerker at siktede er en ung gutt med store deler av livet foran seg. Livet har nok ikke alltid blitt slik han hadde håpet og trodd. Ved sin kriminelle løpebane har han nok skuffet mange, men mest seg selv. Retten er overbevist om at det bor mye godt i gutten som han kan bruke til å nå de fremtidsdrømmer han har. Retten vil henstille om at alle gode krefter samler seg om å legge forholdene best mulig til rette for at han kan få et liv fri fra rus og kriminalitet når han kommer ut av fengslet etter endt soning".

Jeg har opp gjennom årene lest en del domsavsigelser, men har aldri før sett en som er blitt formulert på denne måten - om den kriminelles bakgrunn og fremtidsmuligheter. Enkelte synes at dommen på ett år og fire måneder ikke står i stil til formuleringene i dommen. Personlig mener jeg at dommeren tar hensyn til guttens muligheter, også i domsutmålingen. Han vurderer guttens muligheter til rehabilitering utenfor rettsapparatet, og ser at de største mulighetene ligger i en "tilpasset" dom, der det kan legges til rette for behandling av guttens rusproblemer og de traumer han har etter en oppvekst barn og unge bør slippe.

Jeg skulle ønske at det kommer flere domsavsikelser med slike bakgrunns- og håpformuleringer. Fengselsstraff gir muligheter til rehabilitering fra rus, hvis den brukes slik dommerfullmektig Ingulf Nordahl skisserer i dette tilfellet. Men det forutsetter at det også ligger tilretteleggelse ved løslatelse. Her må først og fremst bolig være på plass, og ikke minst på den løslatte få muligheter til innpass i rusfrie miljøer. Og dessuten få adgang til utdannelse og jobb. 

Denne dommen er i første rekke tuftet på å gi muligheter, ikke fortrinnsvis på straff. Det ligger mye håp i en slik dom!

Bakgrunn:

Gutten er tidligere dømt for en rekke alvorlige forhold. I dommene er det tatt hensyn til guttens alder:

"Første dom er fra Kristiansand tingrett 07.03. 2011, der siktede ble idømt betinget fengsel i 90 dager og en bot på kroner 5 000 for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Den andre dommen er fra Sør-Trøndelag tingrett 10.01.2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 124 timer, for vinnings- volds- og trafikkriminalitet. Straffen er en fellesstraff med overnevnte dom. Tredje dom er fra Kristiansand tingrett 05.03. 2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 250 timer, for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Straffen var en fellesstraff med overnevnte dom. Den fjerde dommen er fra Kristiansand tingrett 24.07.2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 420 timer for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Straffen var en fellesstraff med overnevnte dom"

Tilpassnings- og konkurransedyktige vinnere?

Jukser idrettsutøvere som doper seg, eller tilpasser de seg bare den markedsstyrte konkurransesituasjonen?

Først av alt: Jeg hater dop!

Jeg hater dop som forandre vår personlighet, doper ned eller doper opp våre prestasjonsevner. Alkohol som skal gjøre oss sosiale og vennlige (?). Amfetamin som skal øke vår fysiske yteevne, EPO som øker prestasjonsnivået.

Grunnen til at jeg er så sterk motstander av alt dette, er at før eller senere så skaper alle disse stoffene kaos. Det som før gav pluss, blir tidoblet minus hos brukerne. Dette vet vi allerede før vi tar første glasset, eller setter første nåla. Likevel tar vi det, for vi vil ha et lykkelig nu. I tillegg har vi lært at vi må tilpasse oss konkurransesituasjonen, vi må vise fleksibilitet og  handlekraft for å bli vinnere. Og det er det samfunnet trenger:

Vinnere!

I næringslivet er vinnerne de som stikker fra landet når ”skattepresset blir for stort”, eller når de ikke får betale thailandske lønninger til arbeidere som jobber på norske arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen: Vi må tilpasse oss, sier de, og gapskratter til  eller av oss via fjernsynsskjermen hele veien til bankvelvet i skatteparadiset.

Disse handlekraftige næringsdrivende kommer på fjernsynsskjermen i beste sendetid for å formidle sin religion: Vinn, bli best, tilpass deg andre, vær i forkant av konkurransesituasjonen. Vinn! Bli helt!

Helten over alle helter i sykkelsporten, Lance Armstrong, brukte ulovlige rusmidler nesten hele sin sykkelkarriere. Han tilpasset seg ikke konkurransesituasjonen, han var med på å sette den. Mange innen denne idretten er blitt tatt i løpet av den perioden Armstrong har vært foregangsmann. Noen har falt hardt og brutalt ut av både idretten og mediebildet. Men de største, de som seiret er blitt bakket opp av sine lands politikere og har fått en rask og verdig tilbakekomst. I Norge ryddet vi vei slik at han kunne komme tilbake og delta i olympiske leker.

Alle har sine grunner for å bruke. De fleste visste ikke, og de som vet er så spesielle at vi må akseptere. Men alle kjenner den virkelige grunnen hos alle:

Konkurransesituasjonen.

Det som forundrer meg mest opp i alt dette, er forskjellsbehandlingen. Hvorfor roper vi så høyt og moralsk når det gjelder syklistene? Industriledere, skips- og flyredere kan svindle, manipulere og utnytte systemet uten at moralpolitiet leer på et øyelokk. De forblir helter for ansatte og næringspolitikere samma f…

Lance Armstrong vil komme til heder og ære igjen. Men ikke han som aldri vant. Han som sto frem på skjermen og fortalte at han skammet seg over å ha brukt for 20 år siden. Han ble aldri tatt, men han vant jo heller aldri. Og så lenge vi ikke har noen gloriøse seire å henge på minnenes tempel, er det kun skammen som preger.

Du blander kortene, sier du som leser. Det er forskjell på næringsliv og idrett, påstår du.

Er det?

Handler ikke begge deler om å vinne, om å seire i konkurranse med andre? Handler ikke begge deler om penger, om ære og om makt? Ligger det ikke taktisk og planmessig satsing for å vinne frem? Og ikke minst: Handler det ikke om ærlig og uærlig spill, eller rent og urent trav, som det heter på hestespråket?

Barna lærer det allerede på skolen: Du skal ut i konkurransesamfunnet. Du må bli god for å nå frem, aller helst best. Blir du bedre av en dram, så ta deg en. Det er best som gjelder.

Kan vi snart få en debatt på at det er ærligst som teller. Bli så god som kan, som gjelder. Ditt beste er absolutt godt nok. Vi hyller deg for at du er den du er!

Livet oppleves best ved å være tilstede i det, uten bruk av personlighets- eller prestasjonsfremmende dop.