Tanker om julekvelden

Så har igjen dagsavisene skrevet mange sider juletest over hvilket øl som smaker best. Og når julekvelden kommer, slik den gjør hvert eneste år, skåles det i de beste og smakes på det verste. Rundt 300 000 barn sitter musestille når far har tømt juleølflaske nummer tre og fire. Nå vet de av bittre minner  at de blir dumme og får sure miner. Mamma ber pent om at han skal drikke litt mindre, og far reagerer med et dundrende sinne:

Skal du begynne på den regla også i år: Er det ikke barna sin jul, og skal ikke jeg få kose meg med mat og drikke slik andre fedre får? Denne ølla sto omtalt i VG som best i test, noe alle bør ha. Hvorfor skal ikke jeg få være mett og gla´? Se på barna, nå har du ødelagt  denne jula og.

Og barna ser på hverandre, men de våger ikke si det de tenker i sine redde sinn: Denne jula er min, min søsters og lillebror sin. Kan vi ikke bare få gaver og få legge oss, så kan dere drikke og sloss?

I kirka står presten på sin prekestol. Har forteller om jesusbarnet som kom til denne jord. Om engler som sang og hyrdene som fant fram, og om fryd og fred på jord. Og hjemme i mange tusener hjem, der henter far flere flaske frem, alle testet for hva som passer best til sorter av mat. Det snuses og det smattes, far later som han kjenner forskjell på hvilke øl som er best, på hvor vinen kommer fra, og om akevitt og konjakken er bra. Med smaksløker sterkt bedøva, kjenner han knapt forskjell på poteter og kålrabistappe. Hans mantra er imidlertid så tufte på det han har lest i avisa´: Denne ølla, denne vinen, denne spriten må jeg bare ha, for det står i Fædrelandsvennen og i Dagbla.

Må det være slik at media ser det som sin oppgave å fremme bruk av rusmidler. Det er kultur, sa min motdebattant fra VG på P4. Han sa: Mat og drikke er kultur, men når jeg ba ham spørre de mange barna om det ikke heller var ukultur, da ble han sur, og sa: Dette er heeeelt feil. Vi skriver om hvor vanskelig disse barna har det gjennom hele året. Han ble enda surere da jeg fortalte ham min mening. At det han sa vitnet om hykleri; hylle øl og brennevin på den ene siden og advare mot rusmiddelet på den neste.

Jeg hyller Aftenbladet for sitt samfunnsansvar. I respekt for alle de som sliter med alkoholproblemer, velger de å ikke skrive noe positivt om alkohol. Når jeg spør VGs representant hvorfor de ikke kan vise samme ansvar, svarer han igjen:

Dette blir heeeelt feil! VG kommer aldriiii til å gjøre det slik!

Det er jul igjen, og rundt bordet sitter far og mor, med barn: søster lillebror og storebror. Det spises og det skåles. Mor hun maser og far blir sur. Han sier strengt at nå slutter du, VG skriver jo at dette ikke er feil. Litt helgefest må det jo også bli på far, han kikker på barna og venter på deres svar. Men de er tause og han smiler stivt. Dere vet da at dette gjør far gla`. Da bryter mor ut i herlig latter, sier mens hun enda skratter: Går det an å bli dummere på denne jord?

Da plutselig, mens de sitter rundt dekket bord, rammer fars knyttneve hardt barnas mor.

Så gla´ blir vi, så gla´ blir vi. Og vi svinge litt på svansen og bukker og neier.

God jul

Løfter tilliten til norsk rettsvesen

Min tillit til norsk rettsvesen er betydelig løftet etter at dommerfullmektig Ingulf Nordahl, Tigretten, i sin dommavsigelse i saken mot den 16 år gamle barnevernsgutten skrev:

"Retten bemerker at siktede er en ung gutt med store deler av livet foran seg. Livet har nok ikke alltid blitt slik han hadde håpet og trodd. Ved sin kriminelle løpebane har han nok skuffet mange, men mest seg selv. Retten er overbevist om at det bor mye godt i gutten som han kan bruke til å nå de fremtidsdrømmer han har. Retten vil henstille om at alle gode krefter samler seg om å legge forholdene best mulig til rette for at han kan få et liv fri fra rus og kriminalitet når han kommer ut av fengslet etter endt soning".

Jeg har opp gjennom årene lest en del domsavsigelser, men har aldri før sett en som er blitt formulert på denne måten - om den kriminelles bakgrunn og fremtidsmuligheter. Enkelte synes at dommen på ett år og fire måneder ikke står i stil til formuleringene i dommen. Personlig mener jeg at dommeren tar hensyn til guttens muligheter, også i domsutmålingen. Han vurderer guttens muligheter til rehabilitering utenfor rettsapparatet, og ser at de største mulighetene ligger i en "tilpasset" dom, der det kan legges til rette for behandling av guttens rusproblemer og de traumer han har etter en oppvekst barn og unge bør slippe.

Jeg skulle ønske at det kommer flere domsavsikelser med slike bakgrunns- og håpformuleringer. Fengselsstraff gir muligheter til rehabilitering fra rus, hvis den brukes slik dommerfullmektig Ingulf Nordahl skisserer i dette tilfellet. Men det forutsetter at det også ligger tilretteleggelse ved løslatelse. Her må først og fremst bolig være på plass, og ikke minst på den løslatte få muligheter til innpass i rusfrie miljøer. Og dessuten få adgang til utdannelse og jobb. 

Denne dommen er i første rekke tuftet på å gi muligheter, ikke fortrinnsvis på straff. Det ligger mye håp i en slik dom!

Bakgrunn:

Gutten er tidligere dømt for en rekke alvorlige forhold. I dommene er det tatt hensyn til guttens alder:

"Første dom er fra Kristiansand tingrett 07.03. 2011, der siktede ble idømt betinget fengsel i 90 dager og en bot på kroner 5 000 for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Den andre dommen er fra Sør-Trøndelag tingrett 10.01.2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 124 timer, for vinnings- volds- og trafikkriminalitet. Straffen er en fellesstraff med overnevnte dom. Tredje dom er fra Kristiansand tingrett 05.03. 2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 250 timer, for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Straffen var en fellesstraff med overnevnte dom. Den fjerde dommen er fra Kristiansand tingrett 24.07.2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 420 timer for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Straffen var en fellesstraff med overnevnte dom"

Tilpassnings- og konkurransedyktige vinnere?

Jukser idrettsutøvere som doper seg, eller tilpasser de seg bare den markedsstyrte konkurransesituasjonen?

Først av alt: Jeg hater dop!

Jeg hater dop som forandre vår personlighet, doper ned eller doper opp våre prestasjonsevner. Alkohol som skal gjøre oss sosiale og vennlige (?). Amfetamin som skal øke vår fysiske yteevne, EPO som øker prestasjonsnivået.

Grunnen til at jeg er så sterk motstander av alt dette, er at før eller senere så skaper alle disse stoffene kaos. Det som før gav pluss, blir tidoblet minus hos brukerne. Dette vet vi allerede før vi tar første glasset, eller setter første nåla. Likevel tar vi det, for vi vil ha et lykkelig nu. I tillegg har vi lært at vi må tilpasse oss konkurransesituasjonen, vi må vise fleksibilitet og  handlekraft for å bli vinnere. Og det er det samfunnet trenger:

Vinnere!

I næringslivet er vinnerne de som stikker fra landet når ”skattepresset blir for stort”, eller når de ikke får betale thailandske lønninger til arbeidere som jobber på norske arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen: Vi må tilpasse oss, sier de, og gapskratter til  eller av oss via fjernsynsskjermen hele veien til bankvelvet i skatteparadiset.

Disse handlekraftige næringsdrivende kommer på fjernsynsskjermen i beste sendetid for å formidle sin religion: Vinn, bli best, tilpass deg andre, vær i forkant av konkurransesituasjonen. Vinn! Bli helt!

Helten over alle helter i sykkelsporten, Lance Armstrong, brukte ulovlige rusmidler nesten hele sin sykkelkarriere. Han tilpasset seg ikke konkurransesituasjonen, han var med på å sette den. Mange innen denne idretten er blitt tatt i løpet av den perioden Armstrong har vært foregangsmann. Noen har falt hardt og brutalt ut av både idretten og mediebildet. Men de største, de som seiret er blitt bakket opp av sine lands politikere og har fått en rask og verdig tilbakekomst. I Norge ryddet vi vei slik at han kunne komme tilbake og delta i olympiske leker.

Alle har sine grunner for å bruke. De fleste visste ikke, og de som vet er så spesielle at vi må akseptere. Men alle kjenner den virkelige grunnen hos alle:

Konkurransesituasjonen.

Det som forundrer meg mest opp i alt dette, er forskjellsbehandlingen. Hvorfor roper vi så høyt og moralsk når det gjelder syklistene? Industriledere, skips- og flyredere kan svindle, manipulere og utnytte systemet uten at moralpolitiet leer på et øyelokk. De forblir helter for ansatte og næringspolitikere samma f…

Lance Armstrong vil komme til heder og ære igjen. Men ikke han som aldri vant. Han som sto frem på skjermen og fortalte at han skammet seg over å ha brukt for 20 år siden. Han ble aldri tatt, men han vant jo heller aldri. Og så lenge vi ikke har noen gloriøse seire å henge på minnenes tempel, er det kun skammen som preger.

Du blander kortene, sier du som leser. Det er forskjell på næringsliv og idrett, påstår du.

Er det?

Handler ikke begge deler om å vinne, om å seire i konkurranse med andre? Handler ikke begge deler om penger, om ære og om makt? Ligger det ikke taktisk og planmessig satsing for å vinne frem? Og ikke minst: Handler det ikke om ærlig og uærlig spill, eller rent og urent trav, som det heter på hestespråket?

Barna lærer det allerede på skolen: Du skal ut i konkurransesamfunnet. Du må bli god for å nå frem, aller helst best. Blir du bedre av en dram, så ta deg en. Det er best som gjelder.

Kan vi snart få en debatt på at det er ærligst som teller. Bli så god som kan, som gjelder. Ditt beste er absolutt godt nok. Vi hyller deg for at du er den du er!

Livet oppleves best ved å være tilstede i det, uten bruk av personlighets- eller prestasjonsfremmende dop.

Alkoholenhet og forbruk

Eksempler på hva èn alkoholenhet, AE, er i Norge, definert som 15 ml, 12,8 g, ren alkohol:

Èn enhet er:

En flaske pils, 33 cl, har 4,5 vol %
Et glass vin, 15 cl, har 12 vol %
Et lite glass sterkvin, 7,5 cl, har 20 vol%
Et lite glass brennevin, 4 cl, har 40 vol%

En norsk alkoholenhet gir ca 0,25 i promille, og den forbrennes normalt i løpet av 1,5 til to timer. En voksen mann som eksempelvis drikker fem flasker pils, fem AE, i løpet av en time, vil som oftest oppnå 1,5 promille. Det betyr at han er så full av han snøvler med ordene og har ustø gange. Drikkes det samme over to-tre timer, sammen med et måltid mat, vil vedkommende ha 0,75 i promille. Altså være god og pussa.  Èn promille betyr at det er ett gram alkohol per liter blod.

Andre land har andre definisjoner på AE. I Storbritannia er èn enhet 28,4 cl pils og et lite glass vin 12,5 dl. Ifølge utregningen ville en flaske pils i Norge, 33 cl, i England gitt 1,5 AE.

Bergens-klinikkene og bryggerinæringen laget i sin tid begrepet Lykkepromillen; mellom 0,5 og èn promille. Innenfor denne grensen rekker en å oppføre deg sosialt, være glad og vennlig. Alt over èn promille blir etter denne màlen regnet for fyll.

WHO definere storkonsum for 21 enheter, 13,9 halvlitere pils, per uke for menn, og 14 enheter, 9,2 halvlitere pils for kvinner. Eller en knapp halv flaske vin per dag for kvinner og en drøy halvflaske vin per dag for menn.

La pasientene beholde håpet

Tradisjonelle legers måte å informere på, fratar pasientene håpet, og ved at håpet forsvinner, går også motivasjonen til selv å bidra i tilfriskningen. Kanskje bør de lære noe av den alternative medisinen, de er så kritiske til.

Den 28.desember, 2008, klokken 15,40, fikk plutselig min kone, Britt Synnøve blodpropp i hjernen, det man omtaler som slag. Hun falt om, og jeg ringte øyeblikkelig etter sykebil. Knappe 20 minutter etter at hun fikk slaget, ankom hun sykehuset. Legene satte straks i gang med å sprøyte inn et middel som skulle løse opp proppen.

Ca 20 timer senere ble jeg kalt inn til et informasjonsmøte med legen som tok imot Britt Synnøve og vakthavende sykepleier. Møtet fant sted i et halvmørkt rom. Legen og sykepleieren møtte meg med sorgfulle miner.  Jeg fikk vite at dessverre tok det alt for lang tid å få ut proppen. Min kone hadde dermed fått store og varige skader.

”Du vil merke en rask , men liten bedring”, fastslo legen. Jeg fikk deretter inntrykk av at min kone ville bli pleietrengende for resten av livet.

Jeg brast i gråt, og det ble ikke bedre da legen sa at min kone for øyeblikket ikke oppfattet situasjonen.

Det tok et par timer før jeg våget å gå innpå rommet til min kone igjen. Jeg skulle jo være signalet som ga henne håp. Jeg kunne ikke komme gråtende inn, med en mine som fortalte henne at dette var verdens undergang. Mens jeg vandret rundt i korridorene på slagavdelingen for å summe meg, slo det meg plutselig at legen tok feil! Selv om Britt ikke kunne snakke, så fortalte øynene hennes at hun fullt ut var klar over situasjonen.  Og noen timer tidligere hadde hun strøket meg over kinnet med den funksjonelle venstre hånden. Med dette i minnet kom håpet tilbake. Jeg gikk tilbake til rommet og min kone med vissheten om at tok legen feil der, tok han også feil når det gjaldt Britt Synnøves tilfriskning.

Etter halvannen uke på slagenheten, ble Britt Synnøve sendt til Kongsgårdheimen, Klinikk for rehabilitering. Her ble vi møtt med  helt andre holdninger.

”Vi skal få deg på bena før du kommer hjem,” fastslo legen etter innleggelsessjekken. Som pårørende var jeg fullstendig klar over at ”på bena” ikke betydde at hun ble frisk, men at hun ville klare å bevege seg ved hjelp av hjelpemidler. Legen satte likevel begrensinger for våre forhåpninger.

”Vi regner med at så lenge det går fremover, er det håp om mer fremgang, inntil to år etter at hun fikk slaget. Dette gav for meg et perspektiv som jeg kunne videreføre til min kone, som fra naturens side er utstyrt med et godt humør og strålende pågangsmot.

Når dette skrives er det snart fire år siden Britt Synnøve ble rammet av hjerneslag. Språksenteret hennes var fullstendig ødelagt, hun er helt lam i høyre hånd og høyre fot er det man kaller droppfot. Hun må ha hjelpemidler for å kunne løfte fotbladet på denne foten.

Britt snakker ikke som en foss i dag, men hun blir stadig bedre. Hun gjør seg forstått på sine handlerunder i byen. Kan svare greit for seg på konkrete spørsmål, men kan ikke fortelle en hendelse som krever mange setninger. Hun kan heller ikke lese mer enn korte setninger, og hun kan ikke skrive annet enn navnet sitt. Det er likevel enorm fremgang, og kanskje har den største fremgangen skjedd etter to år. Hver dag opplever hun selv at det skjer ting med den lamme armen. Hun har begynt å kjenne smerter i den, og er jublende glad for det. For henne betyr det at blodsirkulasjonen øker, og at treningen hos hennes faste fysioterapeut hjelper.

Hvorfor er leger så redde for å gi pasienter håp. Frykten for å gi falske forhåpninger? For å få erstatningsøksmål? Eller er det rett og slett mangel på evner til å kommunisere? Vi vet i dag svært lite om hjernens evne til selvhelbredelse. Mye av det språket Britt har bygd opp, har hun hentet fra andre språksentra. Sangsenteret, senteret som lagrer utenlandske språk, det ubevisste med mer. Hun har lært mye ved å gjenta det andre sier til henne, og hun forstår alt som blir sagt, enten det er på engelsk eller norsk. Men ofte kommer hun ikke på et enkeltord når hun skal fortelle, og dermed stopper hele historien hun vil ut med.

Leger har gått frem i media mot alternativ medisin, etter at Nrk i et program gjorde sitt beste for å latterliggjøre alt som ikke ligger under skolemedisinen. Og jeg forstår godt at vitenskapen mener at alt som ikke kan dokumentere hvorfor det funker, er uforståelig. Men kanskje kan det forklares med at alternativ medisin gir håp, der legemedisinen finner det håpløst? Jeg har lyst til å bruke at eksempel på hvordan håpløshet og maktesløshet kan reduseres og kanskje endres til håp og makt.

Britt Synnøve har voksne barn i Sunnhordaland. Tre sønner og en datter. Denne ettermiddagen og kvelden da hun ble rammet av slag, ble jeg oppringt utallige ganger av barna hennes:

”Er det ingenting vi kan gjøre”, spurte de fortvilet? Jo , svarte jeg. Dere kan be for henne. Noen timer senere ringte hennes eldste sønn meg på nytt:

”Du, jeg får ikke til å be. Jeg tror jo ikke. Men jeg har an kompis som er kristen. Tror du det hjelper om han ber for mamma på vegne av meg”?

Jeg svarte at det var jeg sikker på ville hjelpe. Om det har bidratt til hennes, for legene, uforståelige fremgang, aner jeg ikke. Men det hjalp hennes sønn denne tunge kvelden, der han og de andre barna hennes gikk med frykt og tanker som var selvforsterkende. Han kunne plutselig gjøre noe for mamma. Om han ikke klarte å gjøre det, kunne han sørge for at en kompis gjorde det. Å bli kvitt håpløsheten og maktesløsheten for oss pårørende hjelper oss, og hjelper det oss, hjelper det også den syke.

Det er troen, placeboeffekten som bidrar til at syke mennesker blir friske av alternativ medisin, hevdet flere leger på Twitter og andre sosiale medier. Ja vel, og hva så? Er det ikke viktigst at pasienten blir frisk, eller blir bedre? Om det er antibiotika, eller troen på at akupunktur som healer, spiller vel mindre rolle.

Vår kropp er opprinnelig bygd opp av atomer, ioner og andre masser, som opprinnelig er flytende.  Hadde det ikke vært for at vi blir holdt sammen av energi, kraft, så ville vi ligget blandet i hverandre. Noen hevder at de har lært å kontrollere denne energien, denne kraften som holder oss oppreiste i en fast masse. For meg er ikke det ulogisk. Vi bruker den samme energien til å føre samtaler med mennesker på andre siden av jorden, ja også med romfarer som befinner seg langt ute i universet.  For meg er det mer forståelig at Jesus gikk på vannet enn at vi kan bruke smarttelefoner slik vi kan i dag.

Jeg ber ikke leger og vitenskapen tror på det som er unaturlig for dem å tro på. Men jeg ber dem akseptere at det finnes bevis på at legevitenskapen ikke har alle svarene.

Min kone i dag selvhjulpen og har god livskvalitet mye på grunn av at jeg nektet å tro på legen som kanaliserte håpløshet. Jeg videreførte mitt håp til henne. Med min tro som bakteppe, jobbet hun seg frem til der hun er i dag.

Hennes største ønske er å få treffe Snåsamannen, og i alle fall ha kommet nær den energien han utstråler. Hjemme hos oss snakker vi ofte om hvor artig hun syntes det var å danse, å gå turer i skog og mark. Når vi har disse samtalene, passer vi på at der ikke ligger fokus på tap, kun glede over å ha opplevd. Vår største fokus går på hvor bra det går, i forhold til slik det var da hun våknet opp på sykehuset, uten muligheter til å gjøre seg forstått eller bevege seg. Det er dette vi bruker som mál når vi i takknemlighet gleder oss over å ha helse og et godt liv.

Kjære, kjære leger. Mistro gjerne, men ikke la mistroen frata pasienter og pårørende håp. Tro er noe av det viktigste vi har. Min kone fikk god hjelp fra helsepersonell. Den aller største hjelpen fikk hun fra hjelpepleiere, mennesker som ikke var hemmet av kunnskap om legevitenskapen, og dermed låst fast i at dette var den eneste måten for folk å bli friske på. Det er ikke mange årene siden fysioterapi ikke ble akseptert av trygdeverket. Britt Synnøves to ganger i uken kontakt med hennes faste fysioterapeut er mer verdt enn noe legebesøk.

Uvitenhet skaper håpløshet.

Vi bruker 3,6 milliarder kroner i året på å behandle rusavhengige, men hvor mange blir egentlig rusfrie? Spør Nrk-radaksjonen, Puls, i en Tv-sendt dokumentar  mandag 15. Oktober 2012.

Dette programmet avslørte kun hvordan noen kommuner benytter seg av et minstekrav for å slippe å gi rusavhengige et skikkelig tilbud. Thorstein skulle hatt en mer fullstending behandling. Det Ulvin tilbydde kan ikke kalles behandling, knapt nok avgiftning eller oppfølging.

Programmet avslørte også programskapernes mangelfulle kunnskap om rusbehandling. Det er ikke kommunene som har ansvaret for behandling av rusavhengige, men staten. Under rusreformen i 2004, ble behandling av rusavhengige flyttet fra et fylkeskommunalt ansvar til statens spesialhelsetjeneste. Og rundt om i landet finnes det fullstendige behandlingsmetoder, som går over lenger tid enn seks uker. Som eksempel kan jeg nevne ARA (Avdeling for rus og avhengighetsbehandling, Helse Sør-Øst):

Her går pasientene gjennom en flere uker lang avgiftningsbehandling, deretter er det muligheter for seks måneders behandling på Lolandsheimen, for så å gå gjennom fem ukers døgnbehandling – med intensiv gruppeterapi og individuelle samtaler. I etterkant av dette blir de tilbudt halvveishus i seks måneder og deretter ett års botrening som et haleheng på dette. Innkludert er også ett års ettervern.

ARA, Borgestad, Trasop, bruker bevisst selvhjelpsgruppene AA og NA, Anonyme alkoholikere og Anonyme narkomane, i behandlingen. Disse gruppene ble heller ikke nevnt i programmet. De er viktige fordi de kan tilby et livslangt fellesskap og ved at de innehar et åndelig (åndelig uten religion) handlingsprogram, laget av folk som har vært gjennom hvordan det er å bli rusfri etter et langt liv i avhengighet.

Programskaperne har rett i en ting: Det er svært mange som ikke klarer det etter første forsøk. Noen heller ikke etter 30. Forsøk. Det er grunner til dette. Det som skiller ruspasienter fra andre syke, er benektelsen. De holder på det lengste i at de ”kun bruker alkohol, narkotika som medisin fordi….”.

Etter halve livet på rusmidler, vet de ikke hvordan de skal klare å leve uten ”medisinen”. Selv måtte jeg komme dit at jeg heller ikke klarte å leve med. Dermed ble min løsning enten å ta mitt liv, eller gjøre noe med det. Jeg valgte heldigvis det siste.

De eneste som i ytterste konsekvens kan gjøre rusavhengig rusfrie, er de rusavhengige. Uten at de selv vil det, er det umulig for andre å tvinge de. Jeg sier imidlertid ikke at tvang ikke skal brukes. Jeg har sett motivasjonen komme selv hos de mest motvillige.

Jeg opplever i mitt nærområde at flere tittals årlig får et nytt liv. Noen får tilbakefall, men henter seg inn igjen. Andre dør etter en sprekk.

Det er muligheter, men de som skal behandles må være villige til å ta imot behandlingen.

Et lite nb til de som er frustrerte, motløse og håpløse etter mange forsøk: En av rusterapeutene som behandlet meg for 23 år siden, var innlagt 27 ganger til avrusning og/eller behandling før han fikk det til. Han har i dag vært rusfri i 30 år.

Jeg håper Puls vil ta en oppfølger på dette programmet. Også synliggjøre håpet som ligger her, og ikke minst ta med mulighetene til en livslang ”behandling", hjelp til selvhjelp, gjennom AA og NA-gruppene.

Oddmund Harsvik

Rusfri i 23 år

Redaktør og utgiver av Gatemagasinet Klar

Den store forskjellen

Ja! Rus, psykiatri og rus&psykiatri er sykdom på linje med kreft, benbrudd, Hiv, hjertekarsykdommer osv. Forskjellen ligger i behandlingsvilligheten hos de syke..

Mennesker med somatiske lidelser kan ikke bli innlagt fort nok til behandling. Svært mange som sliter med rus/psykiatri vegrer seg for å komme til behandling. Mye av grunnen til dette ligger nok i tabuene rundt det å være rusavhengig og/eller psykisk syk., men ikke alt.

For det første er benektingen stor hos de som ruser seg. Kravet til å være sosial i arbeidslivet og på

fritiden er stor. Storparten av rusavhengige henger sin avhengighet på denne knaggen.

”Jeg ruser meg kun i festlige lag”

Problemet er at de festlige lagene har gått fra å være en lørdag hver 14-dag til å foregå 4-5 dager i uka. Jeg var en av disse festløvene, så jeg kjenner argumentene:

”Hvorfor skal jeg slutte å drikke. Ikke denger jeg samboer eller barna. Jeg har jobb, selv om det hender jeg må bytte arbeidsgiver i blant. Når jeg kommer så langt som de som tygger piller, røyker hasj og går på sossen, da skal jeg slutte.”

I dag bruker festkokainistene samme argumentasjon. De har jobb, penger, er hederlige samfunnsborgere. Og selv om de sliter med abstinenser hver dag, så blir dette normalisert og de finner strategier og medisiner for å holde disse i sjakk, inntil de kan ta neste drink og neste stripe.

”Rusproblem? Nei, det har ikke denne personen”!

Den samme argumentasjonen forplanter seg nedover i samfunnet. Gaterusavhengige forteller meg at "de slett ikke er rusavhengige, men at de må bruke rusmidler for å selvmedisinere seg". Når jeg spør om de ikke vil søke behandling for sykdommen de må selvmedisineres for, svarer de at de har kontroll.  Denne trangen til å vise kontroll, er der til tross for at de også forteller at rusmiddelet ikke funker som medisin lenger. Heller ikke Lar-medisinen dekker opp for behovet de har for å flykte bort fra seg selv.

Nå er det ikke kun de som sliter med rusproblemer som benekter. Også familien, venner, arbeidsgivere med flere, benekter på den avhengiges vegne:

Nei, rusavhengig? Han/hun er jo ingeniør, lærer, lege, journalist, redaktør. Det er helt umulig at han/hun skulle ha slike problemer.

I dag har i tillegg at kriteriene for måtehold av alkohol er kommet på samme nivå som det misbruk var tidligere.

Før vi tar hensyn til disse betingelsene, blir det vanskelig å planlegge og etablere et fullverdig helsevesen for rus og psykiatri.  Vi må som samfunn begå en del erkjennelser:

Har vi som samfunn et absolutt behov for rusmidler? Hvis vi kommer til den konklusjon, fordi kroppens naturlige rusmidler; endorfiner og dopamin ikke er nok, da må vi også erkjenne at rusavhengighet er en stor konsekvens av denne bruken.

Vi må normalisere rusavhengighet som følgesykdom av den livsstilen vi som samfunn velger å opprettholde. Jeg skal her ikke komme inn på om denne erkjennelsen nødvendiggjør at vi legaliserer alle typer rusmiddel, men anser det som en logisk konsekvens av dette valget. Vi må også da akseptere fyllesyke, abstinenser av alkohol og andre rusmidler som lovlig sykemeldingsgrunn og kanskje må vi også se på rusadferd som formildende i  kriminalsaker.

Nå tror ikke jeg at det er tabuet som er den største grunnen til av rusavhengige setter opp benektingens forsvar. Det er like mye vissheten om at hvis jeg innrømmer at rusmiddelet har gjort meg syk, så kan jeg ikke bruke det lenger. Da må jeg bli en av de kjedelige avholdsfolket som alle snakker om.

Personlig kan jeg anbefale avhold til alle som sliter med et rusproblem. Det å kunne våkne frisk og rask på morran, med vissheten om at jeg husker alt som ble gjort, og kan stå for alt som jeg har sagt, er fantastisk. Jeg får utviklet produksjonen av dopamin og endorfiner. Lykkestoffet når frem til mottakercellene og livsgleden er ikke av hengige av hvor mange piller jeg tygget, striper jeg sniffet eller glass jeg drakk, men av min opplevelse av livet.

Rus og psykiatri henger på mange måter sammen. Med å si ja til et absolutt behov for rus, vil behovet for psykiatriplasser på institusjoner øke, og motsatt hvis det reduseres. Psykiske lidelser må uavhengig av dette omtales med respekt. Det er ikke en sykdom svake mennesker får. Alle kan rammes.

Både kreft, schisofreni, hjerte/kar-sykdommer, depresjoner, alkoholisme og narkomani er sykdom. Joda. Avhengighet er livsstilsykdom, men det er det også mange somatiske sykdommer som er. Når avhengigheten blir så sterk at de som er rammet ikke klarer å slutte, selv om det står om livet, da er kontrolltapet så stort at det må regnes som sykdom.

Det store skillet i norsk helevesen er at vi har sykdommer som den syke erkjenner og vil behandles for, og sykdommer  den syke benekter og ikke vil behandles for.