torsdag 18. oktober 2012

La pasientene beholde håpet


Tradisjonelle legers måte å informere på, fratar pasientene håpet, og ved at håpet forsvinner, går også motivasjonen til selv å bidra i tilfriskningen. Kanskje bør de lære noe av den alternative medisinen, de er så kritiske til.


Den 28.desember, 2008, klokken 15,40, fikk plutselig min kone, Britt Synnøve blodpropp i hjernen, det man omtaler som slag. Hun falt om, og jeg ringte øyeblikkelig etter sykebil. Knappe 20 minutter etter at hun fikk slaget, ankom hun sykehuset. Legene satte straks i gang med å sprøyte inn et middel som skulle løse opp proppen.

Ca 20 timer senere ble jeg kalt inn til et informasjonsmøte med legen som tok imot Britt Synnøve og vakthavende sykepleier. Møtet fant sted i et halvmørkt rom. Legen og sykepleieren møtte meg med sorgfulle miner.  Jeg fikk vite at dessverre tok det alt for lang tid å få ut proppen. Min kone hadde dermed fått store og varige skader.

”Du vil merke en rask , men liten bedring”, fastslo legen. Jeg fikk deretter inntrykk av at min kone ville bli pleietrengende for resten av livet.

Jeg brast i gråt, og det ble ikke bedre da legen sa at min kone for øyeblikket ikke oppfattet situasjonen.

Det tok et par timer før jeg våget å gå innpå rommet til min kone igjen. Jeg skulle jo være signalet som ga henne håp. Jeg kunne ikke komme gråtende inn, med en mine som fortalte henne at dette var verdens undergang. Mens jeg vandret rundt i korridorene på slagavdelingen for å summe meg, slo det meg plutselig at legen tok feil! Selv om Britt ikke kunne snakke, så fortalte øynene hennes at hun fullt ut var klar over situasjonen.  Og noen timer tidligere hadde hun strøket meg over kinnet med den funksjonelle venstre hånden. Med dette i minnet kom håpet tilbake. Jeg gikk tilbake til rommet og min kone med vissheten om at tok legen feil der, tok han også feil når det gjaldt Britt Synnøves tilfriskning.

Etter halvannen uke på slagenheten, ble Britt Synnøve sendt til Kongsgårdheimen, Klinikk for rehabilitering. Her ble vi møtt med  helt andre holdninger.
”Vi skal få deg på bena før du kommer hjem,” fastslo legen etter innleggelsessjekken. Som pårørende var jeg fullstendig klar over at ”på bena” ikke betydde at hun ble frisk, men at hun ville klare å bevege seg ved hjelp av hjelpemidler. Legen satte likevel begrensinger for våre forhåpninger.
”Vi regner med at så lenge det går fremover, er det håp om mer fremgang, inntil to år etter at hun fikk slaget. Dette gav for meg et perspektiv som jeg kunne videreføre til min kone, som fra naturens side er utstyrt med et godt humør og strålende pågangsmot.

Når dette skrives er det snart fire år siden Britt Synnøve ble rammet av hjerneslag. Språksenteret hennes var fullstendig ødelagt, hun er helt lam i høyre hånd og høyre fot er det man kaller droppfot. Hun må ha hjelpemidler for å kunne løfte fotbladet på denne foten.

Britt snakker ikke som en foss i dag, men hun blir stadig bedre. Hun gjør seg forstått på sine handlerunder i byen. Kan svare greit for seg på konkrete spørsmål, men kan ikke fortelle en hendelse som krever mange setninger. Hun kan heller ikke lese mer enn korte setninger, og hun kan ikke skrive annet enn navnet sitt. Det er likevel enorm fremgang, og kanskje har den største fremgangen skjedd etter to år. Hver dag opplever hun selv at det skjer ting med den lamme armen. Hun har begynt å kjenne smerter i den, og er jublende glad for det. For henne betyr det at blodsirkulasjonen øker, og at treningen hos hennes faste fysioterapeut hjelper.

Hvorfor er leger så redde for å gi pasienter håp. Frykten for å gi falske forhåpninger? For å få erstatningsøksmål? Eller er det rett og slett mangel på evner til å kommunisere? Vi vet i dag svært lite om hjernens evne til selvhelbredelse. Mye av det språket Britt har bygd opp, har hun hentet fra andre språksentra. Sangsenteret, senteret som lagrer utenlandske språk, det ubevisste med mer. Hun har lært mye ved å gjenta det andre sier til henne, og hun forstår alt som blir sagt, enten det er på engelsk eller norsk. Men ofte kommer hun ikke på et enkeltord når hun skal fortelle, og dermed stopper hele historien hun vil ut med.

Leger har gått frem i media mot alternativ medisin, etter at Nrk i et program gjorde sitt beste for å latterliggjøre alt som ikke ligger under skolemedisinen. Og jeg forstår godt at vitenskapen mener at alt som ikke kan dokumentere hvorfor det funker, er uforståelig. Men kanskje kan det forklares med at alternativ medisin gir håp, der legemedisinen finner det håpløst? Jeg har lyst til å bruke at eksempel på hvordan håpløshet og maktesløshet kan reduseres og kanskje endres til håp og makt.

Britt Synnøve har voksne barn i Sunnhordaland. Tre sønner og en datter. Denne ettermiddagen og kvelden da hun ble rammet av slag, ble jeg oppringt utallige ganger av barna hennes:
”Er det ingenting vi kan gjøre”, spurte de fortvilet? Jo , svarte jeg. Dere kan be for henne. Noen timer senere ringte hennes eldste sønn meg på nytt:
”Du, jeg får ikke til å be. Jeg tror jo ikke. Men jeg har an kompis som er kristen. Tror du det hjelper om han ber for mamma på vegne av meg”?
Jeg svarte at det var jeg sikker på ville hjelpe. Om det har bidratt til hennes, for legene, uforståelige fremgang, aner jeg ikke. Men det hjalp hennes sønn denne tunge kvelden, der han og de andre barna hennes gikk med frykt og tanker som var selvforsterkende. Han kunne plutselig gjøre noe for mamma. Om han ikke klarte å gjøre det, kunne han sørge for at en kompis gjorde det. Å bli kvitt håpløsheten og maktesløsheten for oss pårørende hjelper oss, og hjelper det oss, hjelper det også den syke.

Det er troen, placeboeffekten som bidrar til at syke mennesker blir friske av alternativ medisin, hevdet flere leger på Twitter og andre sosiale medier. Ja vel, og hva så? Er det ikke viktigst at pasienten blir frisk, eller blir bedre? Om det er antibiotika, eller troen på at akupunktur som healer, spiller vel mindre rolle.

Vår kropp er opprinnelig bygd opp av atomer, ioner og andre masser, som opprinnelig er flytende.  Hadde det ikke vært for at vi blir holdt sammen av energi, kraft, så ville vi ligget blandet i hverandre. Noen hevder at de har lært å kontrollere denne energien, denne kraften som holder oss oppreiste i en fast masse. For meg er ikke det ulogisk. Vi bruker den samme energien til å føre samtaler med mennesker på andre siden av jorden, ja også med romfarer som befinner seg langt ute i universet.  For meg er det mer forståelig at Jesus gikk på vannet enn at vi kan bruke smarttelefoner slik vi kan i dag.

Jeg ber ikke leger og vitenskapen tror på det som er unaturlig for dem å tro på. Men jeg ber dem akseptere at det finnes bevis på at legevitenskapen ikke har alle svarene.

Min kone i dag selvhjulpen og har god livskvalitet mye på grunn av at jeg nektet å tro på legen som kanaliserte håpløshet. Jeg videreførte mitt håp til henne. Med min tro som bakteppe, jobbet hun seg frem til der hun er i dag.

Hennes største ønske er å få treffe Snåsamannen, og i alle fall ha kommet nær den energien han utstråler. Hjemme hos oss snakker vi ofte om hvor artig hun syntes det var å danse, å gå turer i skog og mark. Når vi har disse samtalene, passer vi på at der ikke ligger fokus på tap, kun glede over å ha opplevd. Vår største fokus går på hvor bra det går, i forhold til slik det var da hun våknet opp på sykehuset, uten muligheter til å gjøre seg forstått eller bevege seg. Det er dette vi bruker som mál når vi i takknemlighet gleder oss over å ha helse og et godt liv.

Kjære, kjære leger. Mistro gjerne, men ikke la mistroen frata pasienter og pårørende håp. Tro er noe av det viktigste vi har. Min kone fikk god hjelp fra helsepersonell. Den aller største hjelpen fikk hun fra hjelpepleiere, mennesker som ikke var hemmet av kunnskap om legevitenskapen, og dermed låst fast i at dette var den eneste måten for folk å bli friske på. Det er ikke mange årene siden fysioterapi ikke ble akseptert av trygdeverket. Britt Synnøves to ganger i uken kontakt med hennes faste fysioterapeut er mer verdt enn noe legebesøk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar