Uvitenhet skaper håpløshet.

Vi bruker 3,6 milliarder kroner i året på å behandle rusavhengige, men hvor mange blir egentlig rusfrie? Spør Nrk-radaksjonen, Puls, i en Tv-sendt dokumentar  mandag 15. Oktober 2012.

Dette programmet avslørte kun hvordan noen kommuner benytter seg av et minstekrav for å slippe å gi rusavhengige et skikkelig tilbud. Thorstein skulle hatt en mer fullstending behandling. Det Ulvin tilbydde kan ikke kalles behandling, knapt nok avgiftning eller oppfølging.

Programmet avslørte også programskapernes mangelfulle kunnskap om rusbehandling. Det er ikke kommunene som har ansvaret for behandling av rusavhengige, men staten. Under rusreformen i 2004, ble behandling av rusavhengige flyttet fra et fylkeskommunalt ansvar til statens spesialhelsetjeneste. Og rundt om i landet finnes det fullstendige behandlingsmetoder, som går over lenger tid enn seks uker. Som eksempel kan jeg nevne ARA (Avdeling for rus og avhengighetsbehandling, Helse Sør-Øst):

Her går pasientene gjennom en flere uker lang avgiftningsbehandling, deretter er det muligheter for seks måneders behandling på Lolandsheimen, for så å gå gjennom fem ukers døgnbehandling – med intensiv gruppeterapi og individuelle samtaler. I etterkant av dette blir de tilbudt halvveishus i seks måneder og deretter ett års botrening som et haleheng på dette. Innkludert er også ett års ettervern.

ARA, Borgestad, Trasop, bruker bevisst selvhjelpsgruppene AA og NA, Anonyme alkoholikere og Anonyme narkomane, i behandlingen. Disse gruppene ble heller ikke nevnt i programmet. De er viktige fordi de kan tilby et livslangt fellesskap og ved at de innehar et åndelig (åndelig uten religion) handlingsprogram, laget av folk som har vært gjennom hvordan det er å bli rusfri etter et langt liv i avhengighet.

Programskaperne har rett i en ting: Det er svært mange som ikke klarer det etter første forsøk. Noen heller ikke etter 30. Forsøk. Det er grunner til dette. Det som skiller ruspasienter fra andre syke, er benektelsen. De holder på det lengste i at de ”kun bruker alkohol, narkotika som medisin fordi….”.

Etter halve livet på rusmidler, vet de ikke hvordan de skal klare å leve uten ”medisinen”. Selv måtte jeg komme dit at jeg heller ikke klarte å leve med. Dermed ble min løsning enten å ta mitt liv, eller gjøre noe med det. Jeg valgte heldigvis det siste.

De eneste som i ytterste konsekvens kan gjøre rusavhengig rusfrie, er de rusavhengige. Uten at de selv vil det, er det umulig for andre å tvinge de. Jeg sier imidlertid ikke at tvang ikke skal brukes. Jeg har sett motivasjonen komme selv hos de mest motvillige.

Jeg opplever i mitt nærområde at flere tittals årlig får et nytt liv. Noen får tilbakefall, men henter seg inn igjen. Andre dør etter en sprekk.

Det er muligheter, men de som skal behandles må være villige til å ta imot behandlingen.

Et lite nb til de som er frustrerte, motløse og håpløse etter mange forsøk: En av rusterapeutene som behandlet meg for 23 år siden, var innlagt 27 ganger til avrusning og/eller behandling før han fikk det til. Han har i dag vært rusfri i 30 år.

Jeg håper Puls vil ta en oppfølger på dette programmet. Også synliggjøre håpet som ligger her, og ikke minst ta med mulighetene til en livslang ”behandling", hjelp til selvhjelp, gjennom AA og NA-gruppene.

Oddmund Harsvik

Rusfri i 23 år

Redaktør og utgiver av Gatemagasinet Klar