Uskadelig bruk av rusmidler?

Det er greit for meg at folk bruker rusmidler (alkohol og narkotika), så lenge påvirkningen av rusmidlene ikke skader deres nære omgivelser og samfunnet generelt på noen som helst slags måte, og at de ikke forsøker å presse rusbehovet på andre som ikke har et slik behov, såkalt drikkepress. 

Dette er eksempler på å påvirke andre og samfunn: Hensynsløs fylleadferd, sykdom som følge at rusmiddelinntak, vold og overgrep mot andre, verbal vold og dumhet, promille(ruspåvirket)kjøring, skremmende personlighetsendring, bakrus som fører til sykefravær, som igjen fører til at andre må gjøre deres jobb i tillegg til sin egen, belastning av helsevesen. Og husk at rusbruk som du føler kun går ut over deg selv, berører i snitt syv andre personer i nære relasjoner. Så selv om du burer deg innne i en hule langt inne i fjellet med rusmidler, så går dette utover familien og nære venner.

Det fulle ansvar?

Er den seksuelle aldersgrensen på 16 år  satt for lavt, eller må den differensieres ut fra hvor stor aldersforskjell det skal være mellom menn som har sex med kvinner mellom 16 til eksempel 25 år?

Jeg spør fordi vi i disse dager ser en politiker gå av etter at det er kommet frem i nominasjonsprosessen at han for åtte år siden hadde sex med en ung partikollega, som da var 17 år. Han var selv den gang 37 år. I debatten rundt denne og andre lignende saker, blir det hevdet at kvinnen er uten ansvar for det seksuelle samværet, selv om det ikke blir påstått bruk av tvang eller manipulering.

Den aktuelle kvinnen i denne saken, var da i en alder av 17 år, fylte 18 i inneværende år.  Ergo gammel nok til å sitte i bystyret eller på stortinget hvis hun hadde blitt valgt inn. De fortsatte, uten hemmelighold, forholdet over halvannet år, uten at noen reagerte. Jeg skal her ikke komme inn på hvorfor og hvordan saken ble en mediesak.

Mitt anliggende er: Er 17 år for ungt til å ikke å kunne si nei hvis en 20 år eldre mann forsøker å forføre henne? Kan en person som er gammel nok til å sitte i lovgivende forsamling fritas for ansvar for egne handlinger på grunn av at vedkommende hun utførte handlingen sammen med er 20 år eldre? Blir hun mer ansvarlig dersom mannen kun er fem år eldre?

Hvis ja; Den strafferettslige lavalder er 16 år. Bør vi innføre en differensiert seksuell lavalder på 18-20 år?

I etterkant blir det hevdet at mannen la press på 17-åringen for å få sex med henne og for å opprettholde det seksuelle forholdet.

Hva er akseptert press? Vi har anerkjent at hvis den ene parten sier nei til  seksuelle føringer, så skal det tas for et nei. Jeg anser også trusler om å ødelegge vedkommendes rykte hvis den andre ikke går med på sex, som et press som må anses som overgrep, uansett alder og aldersgrense. Men jeg anser ikke løfter om karriere som annet enn oppfordring til prostitusjon.

Hvis den ene av to parter, uavhengig av kjønn alder og aldersforskjell, går med på sex fordi den andre sitter i posisjon til å gi fordeler, gir løfter om å hjelpe vedkommende med karriere, og denne går med på sex, så er det ikke annet enn  oppfordring til prostitusjon og utøvelse av prostitusjon. NB: Jeg sier ikke at det skjedde i den konkrete saken jeg her tar utgangspunkt fra. Jeg har ingen opplysninger eller grunner til å anta dette.

Ingen hever i dag på et øyelokk om en mann eller kvinne over 50 år, finner seg er 20-30 år yngre partner. Vi har mange kjendiser som blir fedre etter å ha blitt samboere eller giftet seg med 30 år yngre kvinner. Aldersforskjell er altså i utgangspunktet akseptert.

Hvis 17 år, 18 i inneværende, er gammelt nok til å styre landet, men for ung til å ta ansvar for hvem han/hun har frivillig sex med, så mener jeg at vi må gripe tak i problemet. Og den eneste måten å gjøre det på, er å heve den seksuelle lavalder. Og ved på denne måten å erkjenne umodenheten i denne aldersgruppen, bør vi også spørre oss selv om ikke 18 års stemmerettsalder er for lav.

Mange unge er i dag mer modne enn hva samme aldertrinn var for en generasjon siden, og mange ser med hjelp av sminke og klesstil eldre ut enn de virkelig er. I forelskelsen rus blir det vanskelig for mange ”eldre” å skille etiske og moralske retningslinjer. Derfor bør vi ha en klarere lovgivning. Slik det fungerer i dag, mener jeg at vi stakkarsliggjør unge, ellers vettuge kvinner ved å hevde at de er uten ansvar for sitt valg av sexpartnere!

Selv om mange partnere er jevnaldrende, betyr det ikke at de er jevnbyrdige kognitivt og følelsesmessig. I svært mange partnerskap og forhold, er den ene parten mer dominerende enn den andre. Vi har ulik livserfaring som former oss, og vi har ulikt nivå på vår forståelse av etikk, moral og sex. Det er derfor urettferdig overfor både kvinner og menn å sette en juridisk aldersgrense for seksuelt samkvem på 16 år, for deretter å unyansert og tilfeldig heve den etiske og moralske til xx år.

Tanker om julekvelden

Så har igjen dagsavisene skrevet mange sider juletest over hvilket øl som smaker best. Og når julekvelden kommer, slik den gjør hvert eneste år, skåles det i de beste og smakes på det verste. Rundt 300 000 barn sitter musestille når far har tømt juleølflaske nummer tre og fire. Nå vet de av bittre minner  at de blir dumme og får sure miner. Mamma ber pent om at han skal drikke litt mindre, og far reagerer med et dundrende sinne:

Skal du begynne på den regla også i år: Er det ikke barna sin jul, og skal ikke jeg få kose meg med mat og drikke slik andre fedre får? Denne ølla sto omtalt i VG som best i test, noe alle bør ha. Hvorfor skal ikke jeg få være mett og gla´? Se på barna, nå har du ødelagt  denne jula og.

Og barna ser på hverandre, men de våger ikke si det de tenker i sine redde sinn: Denne jula er min, min søsters og lillebror sin. Kan vi ikke bare få gaver og få legge oss, så kan dere drikke og sloss?

I kirka står presten på sin prekestol. Har forteller om jesusbarnet som kom til denne jord. Om engler som sang og hyrdene som fant fram, og om fryd og fred på jord. Og hjemme i mange tusener hjem, der henter far flere flaske frem, alle testet for hva som passer best til sorter av mat. Det snuses og det smattes, far later som han kjenner forskjell på hvilke øl som er best, på hvor vinen kommer fra, og om akevitt og konjakken er bra. Med smaksløker sterkt bedøva, kjenner han knapt forskjell på poteter og kålrabistappe. Hans mantra er imidlertid så tufte på det han har lest i avisa´: Denne ølla, denne vinen, denne spriten må jeg bare ha, for det står i Fædrelandsvennen og i Dagbla.

Må det være slik at media ser det som sin oppgave å fremme bruk av rusmidler. Det er kultur, sa min motdebattant fra VG på P4. Han sa: Mat og drikke er kultur, men når jeg ba ham spørre de mange barna om det ikke heller var ukultur, da ble han sur, og sa: Dette er heeeelt feil. Vi skriver om hvor vanskelig disse barna har det gjennom hele året. Han ble enda surere da jeg fortalte ham min mening. At det han sa vitnet om hykleri; hylle øl og brennevin på den ene siden og advare mot rusmiddelet på den neste.

Jeg hyller Aftenbladet for sitt samfunnsansvar. I respekt for alle de som sliter med alkoholproblemer, velger de å ikke skrive noe positivt om alkohol. Når jeg spør VGs representant hvorfor de ikke kan vise samme ansvar, svarer han igjen:

Dette blir heeeelt feil! VG kommer aldriiii til å gjøre det slik!

Det er jul igjen, og rundt bordet sitter far og mor, med barn: søster lillebror og storebror. Det spises og det skåles. Mor hun maser og far blir sur. Han sier strengt at nå slutter du, VG skriver jo at dette ikke er feil. Litt helgefest må det jo også bli på far, han kikker på barna og venter på deres svar. Men de er tause og han smiler stivt. Dere vet da at dette gjør far gla`. Da bryter mor ut i herlig latter, sier mens hun enda skratter: Går det an å bli dummere på denne jord?

Da plutselig, mens de sitter rundt dekket bord, rammer fars knyttneve hardt barnas mor.

Så gla´ blir vi, så gla´ blir vi. Og vi svinge litt på svansen og bukker og neier.

God jul

Løfter tilliten til norsk rettsvesen

Min tillit til norsk rettsvesen er betydelig løftet etter at dommerfullmektig Ingulf Nordahl, Tigretten, i sin dommavsigelse i saken mot den 16 år gamle barnevernsgutten skrev:

"Retten bemerker at siktede er en ung gutt med store deler av livet foran seg. Livet har nok ikke alltid blitt slik han hadde håpet og trodd. Ved sin kriminelle løpebane har han nok skuffet mange, men mest seg selv. Retten er overbevist om at det bor mye godt i gutten som han kan bruke til å nå de fremtidsdrømmer han har. Retten vil henstille om at alle gode krefter samler seg om å legge forholdene best mulig til rette for at han kan få et liv fri fra rus og kriminalitet når han kommer ut av fengslet etter endt soning".

Jeg har opp gjennom årene lest en del domsavsigelser, men har aldri før sett en som er blitt formulert på denne måten - om den kriminelles bakgrunn og fremtidsmuligheter. Enkelte synes at dommen på ett år og fire måneder ikke står i stil til formuleringene i dommen. Personlig mener jeg at dommeren tar hensyn til guttens muligheter, også i domsutmålingen. Han vurderer guttens muligheter til rehabilitering utenfor rettsapparatet, og ser at de største mulighetene ligger i en "tilpasset" dom, der det kan legges til rette for behandling av guttens rusproblemer og de traumer han har etter en oppvekst barn og unge bør slippe.

Jeg skulle ønske at det kommer flere domsavsikelser med slike bakgrunns- og håpformuleringer. Fengselsstraff gir muligheter til rehabilitering fra rus, hvis den brukes slik dommerfullmektig Ingulf Nordahl skisserer i dette tilfellet. Men det forutsetter at det også ligger tilretteleggelse ved løslatelse. Her må først og fremst bolig være på plass, og ikke minst på den løslatte få muligheter til innpass i rusfrie miljøer. Og dessuten få adgang til utdannelse og jobb. 

Denne dommen er i første rekke tuftet på å gi muligheter, ikke fortrinnsvis på straff. Det ligger mye håp i en slik dom!

Bakgrunn:

Gutten er tidligere dømt for en rekke alvorlige forhold. I dommene er det tatt hensyn til guttens alder:

"Første dom er fra Kristiansand tingrett 07.03. 2011, der siktede ble idømt betinget fengsel i 90 dager og en bot på kroner 5 000 for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Den andre dommen er fra Sør-Trøndelag tingrett 10.01.2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 124 timer, for vinnings- volds- og trafikkriminalitet. Straffen er en fellesstraff med overnevnte dom. Tredje dom er fra Kristiansand tingrett 05.03. 2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 250 timer, for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Straffen var en fellesstraff med overnevnte dom. Den fjerde dommen er fra Kristiansand tingrett 24.07.2012, der siktede ble idømt samfunnsstraff i 420 timer for vinnings-, narkotika- og trafikkriminalitet. Straffen var en fellesstraff med overnevnte dom"

Tilpassnings- og konkurransedyktige vinnere?

Jukser idrettsutøvere som doper seg, eller tilpasser de seg bare den markedsstyrte konkurransesituasjonen?

Først av alt: Jeg hater dop!

Jeg hater dop som forandre vår personlighet, doper ned eller doper opp våre prestasjonsevner. Alkohol som skal gjøre oss sosiale og vennlige (?). Amfetamin som skal øke vår fysiske yteevne, EPO som øker prestasjonsnivået.

Grunnen til at jeg er så sterk motstander av alt dette, er at før eller senere så skaper alle disse stoffene kaos. Det som før gav pluss, blir tidoblet minus hos brukerne. Dette vet vi allerede før vi tar første glasset, eller setter første nåla. Likevel tar vi det, for vi vil ha et lykkelig nu. I tillegg har vi lært at vi må tilpasse oss konkurransesituasjonen, vi må vise fleksibilitet og  handlekraft for å bli vinnere. Og det er det samfunnet trenger:

Vinnere!

I næringslivet er vinnerne de som stikker fra landet når ”skattepresset blir for stort”, eller når de ikke får betale thailandske lønninger til arbeidere som jobber på norske arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen: Vi må tilpasse oss, sier de, og gapskratter til  eller av oss via fjernsynsskjermen hele veien til bankvelvet i skatteparadiset.

Disse handlekraftige næringsdrivende kommer på fjernsynsskjermen i beste sendetid for å formidle sin religion: Vinn, bli best, tilpass deg andre, vær i forkant av konkurransesituasjonen. Vinn! Bli helt!

Helten over alle helter i sykkelsporten, Lance Armstrong, brukte ulovlige rusmidler nesten hele sin sykkelkarriere. Han tilpasset seg ikke konkurransesituasjonen, han var med på å sette den. Mange innen denne idretten er blitt tatt i løpet av den perioden Armstrong har vært foregangsmann. Noen har falt hardt og brutalt ut av både idretten og mediebildet. Men de største, de som seiret er blitt bakket opp av sine lands politikere og har fått en rask og verdig tilbakekomst. I Norge ryddet vi vei slik at han kunne komme tilbake og delta i olympiske leker.

Alle har sine grunner for å bruke. De fleste visste ikke, og de som vet er så spesielle at vi må akseptere. Men alle kjenner den virkelige grunnen hos alle:

Konkurransesituasjonen.

Det som forundrer meg mest opp i alt dette, er forskjellsbehandlingen. Hvorfor roper vi så høyt og moralsk når det gjelder syklistene? Industriledere, skips- og flyredere kan svindle, manipulere og utnytte systemet uten at moralpolitiet leer på et øyelokk. De forblir helter for ansatte og næringspolitikere samma f…

Lance Armstrong vil komme til heder og ære igjen. Men ikke han som aldri vant. Han som sto frem på skjermen og fortalte at han skammet seg over å ha brukt for 20 år siden. Han ble aldri tatt, men han vant jo heller aldri. Og så lenge vi ikke har noen gloriøse seire å henge på minnenes tempel, er det kun skammen som preger.

Du blander kortene, sier du som leser. Det er forskjell på næringsliv og idrett, påstår du.

Er det?

Handler ikke begge deler om å vinne, om å seire i konkurranse med andre? Handler ikke begge deler om penger, om ære og om makt? Ligger det ikke taktisk og planmessig satsing for å vinne frem? Og ikke minst: Handler det ikke om ærlig og uærlig spill, eller rent og urent trav, som det heter på hestespråket?

Barna lærer det allerede på skolen: Du skal ut i konkurransesamfunnet. Du må bli god for å nå frem, aller helst best. Blir du bedre av en dram, så ta deg en. Det er best som gjelder.

Kan vi snart få en debatt på at det er ærligst som teller. Bli så god som kan, som gjelder. Ditt beste er absolutt godt nok. Vi hyller deg for at du er den du er!

Livet oppleves best ved å være tilstede i det, uten bruk av personlighets- eller prestasjonsfremmende dop.

Alkoholenhet og forbruk

Eksempler på hva èn alkoholenhet, AE, er i Norge, definert som 15 ml, 12,8 g, ren alkohol:

Èn enhet er:

En flaske pils, 33 cl, har 4,5 vol %
Et glass vin, 15 cl, har 12 vol %
Et lite glass sterkvin, 7,5 cl, har 20 vol%
Et lite glass brennevin, 4 cl, har 40 vol%

En norsk alkoholenhet gir ca 0,25 i promille, og den forbrennes normalt i løpet av 1,5 til to timer. En voksen mann som eksempelvis drikker fem flasker pils, fem AE, i løpet av en time, vil som oftest oppnå 1,5 promille. Det betyr at han er så full av han snøvler med ordene og har ustø gange. Drikkes det samme over to-tre timer, sammen med et måltid mat, vil vedkommende ha 0,75 i promille. Altså være god og pussa.  Èn promille betyr at det er ett gram alkohol per liter blod.

Andre land har andre definisjoner på AE. I Storbritannia er èn enhet 28,4 cl pils og et lite glass vin 12,5 dl. Ifølge utregningen ville en flaske pils i Norge, 33 cl, i England gitt 1,5 AE.

Bergens-klinikkene og bryggerinæringen laget i sin tid begrepet Lykkepromillen; mellom 0,5 og èn promille. Innenfor denne grensen rekker en å oppføre deg sosialt, være glad og vennlig. Alt over èn promille blir etter denne màlen regnet for fyll.

WHO definere storkonsum for 21 enheter, 13,9 halvlitere pils, per uke for menn, og 14 enheter, 9,2 halvlitere pils for kvinner. Eller en knapp halv flaske vin per dag for kvinner og en drøy halvflaske vin per dag for menn.

La pasientene beholde håpet

Tradisjonelle legers måte å informere på, fratar pasientene håpet, og ved at håpet forsvinner, går også motivasjonen til selv å bidra i tilfriskningen. Kanskje bør de lære noe av den alternative medisinen, de er så kritiske til.

Den 28.desember, 2008, klokken 15,40, fikk plutselig min kone, Britt Synnøve blodpropp i hjernen, det man omtaler som slag. Hun falt om, og jeg ringte øyeblikkelig etter sykebil. Knappe 20 minutter etter at hun fikk slaget, ankom hun sykehuset. Legene satte straks i gang med å sprøyte inn et middel som skulle løse opp proppen.

Ca 20 timer senere ble jeg kalt inn til et informasjonsmøte med legen som tok imot Britt Synnøve og vakthavende sykepleier. Møtet fant sted i et halvmørkt rom. Legen og sykepleieren møtte meg med sorgfulle miner.  Jeg fikk vite at dessverre tok det alt for lang tid å få ut proppen. Min kone hadde dermed fått store og varige skader.

”Du vil merke en rask , men liten bedring”, fastslo legen. Jeg fikk deretter inntrykk av at min kone ville bli pleietrengende for resten av livet.

Jeg brast i gråt, og det ble ikke bedre da legen sa at min kone for øyeblikket ikke oppfattet situasjonen.

Det tok et par timer før jeg våget å gå innpå rommet til min kone igjen. Jeg skulle jo være signalet som ga henne håp. Jeg kunne ikke komme gråtende inn, med en mine som fortalte henne at dette var verdens undergang. Mens jeg vandret rundt i korridorene på slagavdelingen for å summe meg, slo det meg plutselig at legen tok feil! Selv om Britt ikke kunne snakke, så fortalte øynene hennes at hun fullt ut var klar over situasjonen.  Og noen timer tidligere hadde hun strøket meg over kinnet med den funksjonelle venstre hånden. Med dette i minnet kom håpet tilbake. Jeg gikk tilbake til rommet og min kone med vissheten om at tok legen feil der, tok han også feil når det gjaldt Britt Synnøves tilfriskning.

Etter halvannen uke på slagenheten, ble Britt Synnøve sendt til Kongsgårdheimen, Klinikk for rehabilitering. Her ble vi møtt med  helt andre holdninger.

”Vi skal få deg på bena før du kommer hjem,” fastslo legen etter innleggelsessjekken. Som pårørende var jeg fullstendig klar over at ”på bena” ikke betydde at hun ble frisk, men at hun ville klare å bevege seg ved hjelp av hjelpemidler. Legen satte likevel begrensinger for våre forhåpninger.

”Vi regner med at så lenge det går fremover, er det håp om mer fremgang, inntil to år etter at hun fikk slaget. Dette gav for meg et perspektiv som jeg kunne videreføre til min kone, som fra naturens side er utstyrt med et godt humør og strålende pågangsmot.

Når dette skrives er det snart fire år siden Britt Synnøve ble rammet av hjerneslag. Språksenteret hennes var fullstendig ødelagt, hun er helt lam i høyre hånd og høyre fot er det man kaller droppfot. Hun må ha hjelpemidler for å kunne løfte fotbladet på denne foten.

Britt snakker ikke som en foss i dag, men hun blir stadig bedre. Hun gjør seg forstått på sine handlerunder i byen. Kan svare greit for seg på konkrete spørsmål, men kan ikke fortelle en hendelse som krever mange setninger. Hun kan heller ikke lese mer enn korte setninger, og hun kan ikke skrive annet enn navnet sitt. Det er likevel enorm fremgang, og kanskje har den største fremgangen skjedd etter to år. Hver dag opplever hun selv at det skjer ting med den lamme armen. Hun har begynt å kjenne smerter i den, og er jublende glad for det. For henne betyr det at blodsirkulasjonen øker, og at treningen hos hennes faste fysioterapeut hjelper.

Hvorfor er leger så redde for å gi pasienter håp. Frykten for å gi falske forhåpninger? For å få erstatningsøksmål? Eller er det rett og slett mangel på evner til å kommunisere? Vi vet i dag svært lite om hjernens evne til selvhelbredelse. Mye av det språket Britt har bygd opp, har hun hentet fra andre språksentra. Sangsenteret, senteret som lagrer utenlandske språk, det ubevisste med mer. Hun har lært mye ved å gjenta det andre sier til henne, og hun forstår alt som blir sagt, enten det er på engelsk eller norsk. Men ofte kommer hun ikke på et enkeltord når hun skal fortelle, og dermed stopper hele historien hun vil ut med.

Leger har gått frem i media mot alternativ medisin, etter at Nrk i et program gjorde sitt beste for å latterliggjøre alt som ikke ligger under skolemedisinen. Og jeg forstår godt at vitenskapen mener at alt som ikke kan dokumentere hvorfor det funker, er uforståelig. Men kanskje kan det forklares med at alternativ medisin gir håp, der legemedisinen finner det håpløst? Jeg har lyst til å bruke at eksempel på hvordan håpløshet og maktesløshet kan reduseres og kanskje endres til håp og makt.

Britt Synnøve har voksne barn i Sunnhordaland. Tre sønner og en datter. Denne ettermiddagen og kvelden da hun ble rammet av slag, ble jeg oppringt utallige ganger av barna hennes:

”Er det ingenting vi kan gjøre”, spurte de fortvilet? Jo , svarte jeg. Dere kan be for henne. Noen timer senere ringte hennes eldste sønn meg på nytt:

”Du, jeg får ikke til å be. Jeg tror jo ikke. Men jeg har an kompis som er kristen. Tror du det hjelper om han ber for mamma på vegne av meg”?

Jeg svarte at det var jeg sikker på ville hjelpe. Om det har bidratt til hennes, for legene, uforståelige fremgang, aner jeg ikke. Men det hjalp hennes sønn denne tunge kvelden, der han og de andre barna hennes gikk med frykt og tanker som var selvforsterkende. Han kunne plutselig gjøre noe for mamma. Om han ikke klarte å gjøre det, kunne han sørge for at en kompis gjorde det. Å bli kvitt håpløsheten og maktesløsheten for oss pårørende hjelper oss, og hjelper det oss, hjelper det også den syke.

Det er troen, placeboeffekten som bidrar til at syke mennesker blir friske av alternativ medisin, hevdet flere leger på Twitter og andre sosiale medier. Ja vel, og hva så? Er det ikke viktigst at pasienten blir frisk, eller blir bedre? Om det er antibiotika, eller troen på at akupunktur som healer, spiller vel mindre rolle.

Vår kropp er opprinnelig bygd opp av atomer, ioner og andre masser, som opprinnelig er flytende.  Hadde det ikke vært for at vi blir holdt sammen av energi, kraft, så ville vi ligget blandet i hverandre. Noen hevder at de har lært å kontrollere denne energien, denne kraften som holder oss oppreiste i en fast masse. For meg er ikke det ulogisk. Vi bruker den samme energien til å føre samtaler med mennesker på andre siden av jorden, ja også med romfarer som befinner seg langt ute i universet.  For meg er det mer forståelig at Jesus gikk på vannet enn at vi kan bruke smarttelefoner slik vi kan i dag.

Jeg ber ikke leger og vitenskapen tror på det som er unaturlig for dem å tro på. Men jeg ber dem akseptere at det finnes bevis på at legevitenskapen ikke har alle svarene.

Min kone i dag selvhjulpen og har god livskvalitet mye på grunn av at jeg nektet å tro på legen som kanaliserte håpløshet. Jeg videreførte mitt håp til henne. Med min tro som bakteppe, jobbet hun seg frem til der hun er i dag.

Hennes største ønske er å få treffe Snåsamannen, og i alle fall ha kommet nær den energien han utstråler. Hjemme hos oss snakker vi ofte om hvor artig hun syntes det var å danse, å gå turer i skog og mark. Når vi har disse samtalene, passer vi på at der ikke ligger fokus på tap, kun glede over å ha opplevd. Vår største fokus går på hvor bra det går, i forhold til slik det var da hun våknet opp på sykehuset, uten muligheter til å gjøre seg forstått eller bevege seg. Det er dette vi bruker som mál når vi i takknemlighet gleder oss over å ha helse og et godt liv.

Kjære, kjære leger. Mistro gjerne, men ikke la mistroen frata pasienter og pårørende håp. Tro er noe av det viktigste vi har. Min kone fikk god hjelp fra helsepersonell. Den aller største hjelpen fikk hun fra hjelpepleiere, mennesker som ikke var hemmet av kunnskap om legevitenskapen, og dermed låst fast i at dette var den eneste måten for folk å bli friske på. Det er ikke mange årene siden fysioterapi ikke ble akseptert av trygdeverket. Britt Synnøves to ganger i uken kontakt med hennes faste fysioterapeut er mer verdt enn noe legebesøk.

Uvitenhet skaper håpløshet.

Vi bruker 3,6 milliarder kroner i året på å behandle rusavhengige, men hvor mange blir egentlig rusfrie? Spør Nrk-radaksjonen, Puls, i en Tv-sendt dokumentar  mandag 15. Oktober 2012.

Dette programmet avslørte kun hvordan noen kommuner benytter seg av et minstekrav for å slippe å gi rusavhengige et skikkelig tilbud. Thorstein skulle hatt en mer fullstending behandling. Det Ulvin tilbydde kan ikke kalles behandling, knapt nok avgiftning eller oppfølging.

Programmet avslørte også programskapernes mangelfulle kunnskap om rusbehandling. Det er ikke kommunene som har ansvaret for behandling av rusavhengige, men staten. Under rusreformen i 2004, ble behandling av rusavhengige flyttet fra et fylkeskommunalt ansvar til statens spesialhelsetjeneste. Og rundt om i landet finnes det fullstendige behandlingsmetoder, som går over lenger tid enn seks uker. Som eksempel kan jeg nevne ARA (Avdeling for rus og avhengighetsbehandling, Helse Sør-Øst):

Her går pasientene gjennom en flere uker lang avgiftningsbehandling, deretter er det muligheter for seks måneders behandling på Lolandsheimen, for så å gå gjennom fem ukers døgnbehandling – med intensiv gruppeterapi og individuelle samtaler. I etterkant av dette blir de tilbudt halvveishus i seks måneder og deretter ett års botrening som et haleheng på dette. Innkludert er også ett års ettervern.

ARA, Borgestad, Trasop, bruker bevisst selvhjelpsgruppene AA og NA, Anonyme alkoholikere og Anonyme narkomane, i behandlingen. Disse gruppene ble heller ikke nevnt i programmet. De er viktige fordi de kan tilby et livslangt fellesskap og ved at de innehar et åndelig (åndelig uten religion) handlingsprogram, laget av folk som har vært gjennom hvordan det er å bli rusfri etter et langt liv i avhengighet.

Programskaperne har rett i en ting: Det er svært mange som ikke klarer det etter første forsøk. Noen heller ikke etter 30. Forsøk. Det er grunner til dette. Det som skiller ruspasienter fra andre syke, er benektelsen. De holder på det lengste i at de ”kun bruker alkohol, narkotika som medisin fordi….”.

Etter halve livet på rusmidler, vet de ikke hvordan de skal klare å leve uten ”medisinen”. Selv måtte jeg komme dit at jeg heller ikke klarte å leve med. Dermed ble min løsning enten å ta mitt liv, eller gjøre noe med det. Jeg valgte heldigvis det siste.

De eneste som i ytterste konsekvens kan gjøre rusavhengig rusfrie, er de rusavhengige. Uten at de selv vil det, er det umulig for andre å tvinge de. Jeg sier imidlertid ikke at tvang ikke skal brukes. Jeg har sett motivasjonen komme selv hos de mest motvillige.

Jeg opplever i mitt nærområde at flere tittals årlig får et nytt liv. Noen får tilbakefall, men henter seg inn igjen. Andre dør etter en sprekk.

Det er muligheter, men de som skal behandles må være villige til å ta imot behandlingen.

Et lite nb til de som er frustrerte, motløse og håpløse etter mange forsøk: En av rusterapeutene som behandlet meg for 23 år siden, var innlagt 27 ganger til avrusning og/eller behandling før han fikk det til. Han har i dag vært rusfri i 30 år.

Jeg håper Puls vil ta en oppfølger på dette programmet. Også synliggjøre håpet som ligger her, og ikke minst ta med mulighetene til en livslang ”behandling", hjelp til selvhjelp, gjennom AA og NA-gruppene.

Oddmund Harsvik

Rusfri i 23 år

Redaktør og utgiver av Gatemagasinet Klar

Den store forskjellen

Ja! Rus, psykiatri og rus&psykiatri er sykdom på linje med kreft, benbrudd, Hiv, hjertekarsykdommer osv. Forskjellen ligger i behandlingsvilligheten hos de syke..

Mennesker med somatiske lidelser kan ikke bli innlagt fort nok til behandling. Svært mange som sliter med rus/psykiatri vegrer seg for å komme til behandling. Mye av grunnen til dette ligger nok i tabuene rundt det å være rusavhengig og/eller psykisk syk., men ikke alt.

For det første er benektingen stor hos de som ruser seg. Kravet til å være sosial i arbeidslivet og på

fritiden er stor. Storparten av rusavhengige henger sin avhengighet på denne knaggen.

”Jeg ruser meg kun i festlige lag”

Problemet er at de festlige lagene har gått fra å være en lørdag hver 14-dag til å foregå 4-5 dager i uka. Jeg var en av disse festløvene, så jeg kjenner argumentene:

”Hvorfor skal jeg slutte å drikke. Ikke denger jeg samboer eller barna. Jeg har jobb, selv om det hender jeg må bytte arbeidsgiver i blant. Når jeg kommer så langt som de som tygger piller, røyker hasj og går på sossen, da skal jeg slutte.”

I dag bruker festkokainistene samme argumentasjon. De har jobb, penger, er hederlige samfunnsborgere. Og selv om de sliter med abstinenser hver dag, så blir dette normalisert og de finner strategier og medisiner for å holde disse i sjakk, inntil de kan ta neste drink og neste stripe.

”Rusproblem? Nei, det har ikke denne personen”!

Den samme argumentasjonen forplanter seg nedover i samfunnet. Gaterusavhengige forteller meg at "de slett ikke er rusavhengige, men at de må bruke rusmidler for å selvmedisinere seg". Når jeg spør om de ikke vil søke behandling for sykdommen de må selvmedisineres for, svarer de at de har kontroll.  Denne trangen til å vise kontroll, er der til tross for at de også forteller at rusmiddelet ikke funker som medisin lenger. Heller ikke Lar-medisinen dekker opp for behovet de har for å flykte bort fra seg selv.

Nå er det ikke kun de som sliter med rusproblemer som benekter. Også familien, venner, arbeidsgivere med flere, benekter på den avhengiges vegne:

Nei, rusavhengig? Han/hun er jo ingeniør, lærer, lege, journalist, redaktør. Det er helt umulig at han/hun skulle ha slike problemer.

I dag har i tillegg at kriteriene for måtehold av alkohol er kommet på samme nivå som det misbruk var tidligere.

Før vi tar hensyn til disse betingelsene, blir det vanskelig å planlegge og etablere et fullverdig helsevesen for rus og psykiatri.  Vi må som samfunn begå en del erkjennelser:

Har vi som samfunn et absolutt behov for rusmidler? Hvis vi kommer til den konklusjon, fordi kroppens naturlige rusmidler; endorfiner og dopamin ikke er nok, da må vi også erkjenne at rusavhengighet er en stor konsekvens av denne bruken.

Vi må normalisere rusavhengighet som følgesykdom av den livsstilen vi som samfunn velger å opprettholde. Jeg skal her ikke komme inn på om denne erkjennelsen nødvendiggjør at vi legaliserer alle typer rusmiddel, men anser det som en logisk konsekvens av dette valget. Vi må også da akseptere fyllesyke, abstinenser av alkohol og andre rusmidler som lovlig sykemeldingsgrunn og kanskje må vi også se på rusadferd som formildende i  kriminalsaker.

Nå tror ikke jeg at det er tabuet som er den største grunnen til av rusavhengige setter opp benektingens forsvar. Det er like mye vissheten om at hvis jeg innrømmer at rusmiddelet har gjort meg syk, så kan jeg ikke bruke det lenger. Da må jeg bli en av de kjedelige avholdsfolket som alle snakker om.

Personlig kan jeg anbefale avhold til alle som sliter med et rusproblem. Det å kunne våkne frisk og rask på morran, med vissheten om at jeg husker alt som ble gjort, og kan stå for alt som jeg har sagt, er fantastisk. Jeg får utviklet produksjonen av dopamin og endorfiner. Lykkestoffet når frem til mottakercellene og livsgleden er ikke av hengige av hvor mange piller jeg tygget, striper jeg sniffet eller glass jeg drakk, men av min opplevelse av livet.

Rus og psykiatri henger på mange måter sammen. Med å si ja til et absolutt behov for rus, vil behovet for psykiatriplasser på institusjoner øke, og motsatt hvis det reduseres. Psykiske lidelser må uavhengig av dette omtales med respekt. Det er ikke en sykdom svake mennesker får. Alle kan rammes.

Både kreft, schisofreni, hjerte/kar-sykdommer, depresjoner, alkoholisme og narkomani er sykdom. Joda. Avhengighet er livsstilsykdom, men det er det også mange somatiske sykdommer som er. Når avhengigheten blir så sterk at de som er rammet ikke klarer å slutte, selv om det står om livet, da er kontrolltapet så stort at det må regnes som sykdom.

Det store skillet i norsk helevesen er at vi har sykdommer som den syke erkjenner og vil behandles for, og sykdommer  den syke benekter og ikke vil behandles for.

Tenk om

Tenk om

vi alle måtte være like
for å føle at vi passet inn.

Tenk om
når alle andre lo,
måtte vi le med.
Og når andre kriget
skulle heller ikke vi ha fred.

Tenk om
Når verden falt i grus for den ene
skulle også vi andre falle ned.

Tenk om
alle gråter,
på samme tid og sted.
Når noen sier no`,
jatter de andre med

Tenk om
noen sa sin mening,
talte Roma midt i mot.
Tok det første skrittet,
og stolt forlot
Kvadratet.

Tenk om
noen lo og lo,
mens alle andre gråt,
at en tok sjansen
på å være annerledes,
og høstet applaus for det

Tenk om
det blir godt nok
å bare være meg
og deg.

Oddmund Harsvik

83 år - Utstøtt og alene

”Jeg har fått diagnosen sinnsyk, og er uten rettigheter. De fire mennene som er i mitt liv klarer ikke å ta vare på seg selv, så det er blitt min jobb”, forteller 83 år gamle ”Ingrid” meg under en samtale en lørdag formiddag i slutten av juli denne sommeren.

Av ODDMUND HARSVIK

Klokken 22.30 en torsdags kveld ringte telefonen (ikke noe forunderlig ved det. Jeg blir oppringt døgnet rundt). Damestemmen i den andre enden avslørte straks at dette var en godt voksen person. Hun gikk rette på sak. Fortalte at hun hadde hatt en samtale med en av selgerne av Gatemagasinet Klar, og han hadde rådet henne til å ta kontakt med meg. Hun ba meg innstendig om å få en samtale, for nå var hun hinsidig i mørke.

Vi avtalte at vi skulle treffes klokken 13. neste. Hun hadde en avtale med en prest på formiddagen. Jeg gjorde det klart for henne at jeg ikke er noen fagperson, kun et medmenneske. At jeg kunne lytte til henne, men ville ikke garantere henne gode løsninger. Dette aksepterte hun, sa hun var sikker på at jeg var den rette å snakke med, for det hadde den hyggelige bladselgeren sagt.

Da klokken nærmet seg tidspunktet for møtet dagen etter, fikk jeg telefon fra henne der hun ba om å få utsatt møtet. Vi avtalte å treffes klokken 10. på formiddagen dagen etter.

To minutter på 10, var jeg 100 meter fra Hotell Norge. Jeg så straks hvem jeg skulle møte. En liten skikkelse, kanskje 155 cm, med kroket rygg og i en fargesprakende kjole sto på fortauskanten og speidet etter et menneske som så ut som en reddende engel. I hånden holdt hun en gjennomsiktig plastpose  med en liten pocketbok i. Denne hadde hun selv forfattet, historien om hennes verdensomflakkende liv  som musiker.

Jeg tok henne med opp til utekafèen på Geheb, 50 meter unna. Hun ville ikke ha noe, ville bare fortelle om konserter hun hadde holdt, om sine år bosatt i England og ikke minst en rekker fornuftsekteskap hun hadde inngått i løpet av årene, fem stykker.

-          Etter to-tre møter med mennene, ville de gifte seg. Når de så at jeg var i tvil, argumenterte de med praktiske fordeler. Noen ekteskap var bra, andre bare et helvete.

Mens hun forteller, blar jeg i boken hun har skrevet. Den er skrevet på engelsk, og gjengir en rekke uttalelser fra psykiatere og advokater, i tillegg til referater fra  konserter hun har holdt. Flere høyt profilerte psykiatere har uttalt seg om hennes sinnstilstand. I sine kommentarer tilbakeviser hun alle antydninger om at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

-          

      Han jeg er gift med nå, har jeg ansvaret for. Jeg kan ta ut trygden hans og disponere hans økonomi. Rimer det med uttalelsene til denne psykiateren, spør hun.

Ingrid er slett ikke noen fattig dame. Hun har leilighet i London, et stort landsted i Danmark, der hun har bodd en del år. I tillegg har hun hytte på et attraktivt sted i Vestfold.

-         Men den har en av sønnene mine, som ikke vil ha noe med meg å gjøre okkupert. Og jeg har ikke hjerte til å kaste ham ut derfra. Han sliter også med livet sitt.

-         Hva med dine andre sønner da?

-         De har alle slått hånden av meg. De vil kun ha med meg å gjøre når jeg kan hjelpe dem med noe.

-         Jeg har nå nærmest rømt fra hjemmet mitt i Vestfold, der jeg bor på en ettroms leilighet sammen med min alkoholiserte mann. Har er konstant full og både spyr og gjør fra seg i en bøtte på stua. Han orker ikke gå på do. Nå har jeg booket meg inn på Hotell Norge, og her vil jeg være til jeg ser en løsning på livet mitt.

Jeg foreslår for henne at hun tar kontakt med en lege. Hum påstår at hun ikke har rett til fastlege. Når jeg spør henne om hvorfor, svarer hun at hun har bodd for lenge utenlands. Jeg forsøker å fortelle henne at hun har sine rettigheter så lenge hun er norsk statsborger, men hun fastholder at hun har fått beskjed om at hun må gå til lege i Danmark, der hun har adresse.

Etter en time, tenker jeg avslutte samtalen, men hennes nedslåtte: ”Når du gå, så har jeg ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til hotellrommet og legge meg under dyna. Jeg orker ikke annet”, får meg til å bli en stund til.

Jeg gjentar at hun bør oppsøke lege, om ikke annet bør hun oppsøke advokat, og jeg navngir en advokat jeg kjenner godt, en som jeg vet vil forsøke sitt beste for å rettlede henne innen rettigheter. I tillegg ber jeg henne søke opp telefonnummeret til Eiken rehabiliteringssenter, slik at hun kan komme til krefter.

Inger griper forslagene, noterer ned navn og adresser.

-         Da blir jeg her til mandag og forsøker dette. Jeg er ikke millionær, men tror du Kristiansand kunne være en god by for meg å flytte til? Jeg kan jo selge huset i Danmark og kjøpe noe her.

-          For meg er Kristiansand en god by å bo i. Men du bør kanskje bo i den byen du har din familie, selv om dere ikke har kontakt med hverandre. Men jeg kan ikke råde deg i dette spørsmålet, er mitt svar.

Jeg avslutter samtalen med å forsøke å oppmuntre henne. Ber henne ta seg en runde på byen, fremfor å grave seg ned på hotellrommet. Jeg forteller henne hvor frisk og rask hun er for alderen, og hvor god hennes hukommelse er. Hun vise tydelige tegn på å like komplement.

-         Jeg burde kanskje skille meg fra han jeg er gift med nå, men det spiller vel liten rolle for jeg er vel for gammel til å gifte meg på nytt, sier hun og ser spørrende på meg.

-         Nå synes jeg du skal konsentrere deg om å få hjelp til å ordne opp i kaoset, slik at du kan få fred resten av livet, svarer jeg med et smil.

Ingrid slår seg til ro med dette. Vi tar farvel, jeg med et smil. Hun med triste øyne. Også jeg er nedslått etter møtet. Jeg tenker på hvordan et liv kan utvikle seg. Til hvordan et menneske på 83 år må slite med en virkelighet, enten den nå er reell eller ikke.

Ingrid ringte meg for en måned siden for å høre om jeg hadde telefonnummeret til Eiken. Men hun hadde lagt telefonen på før jeg rakk å lete det opp. Hun hører dårlig og tenkte kanskje at nå var hun til bryderi, i og med at det ble stille fra min kant mens jeg søkte nummeret. Hun ringte fra hemmelig nummer, så jeg får ikke ringt henne tilbake.

Jeg håper noen som kjenner Ingrid og hennes historie vil hjelpe henne. Det er så uverdig at noen skal ha det slik.

Æ har det greit

Jeg trives fantastisk godt på Sørlandet, har levd her i 40 år. Det jeg liker minst er sørlendingens manglende evne til å takle det ugreie.

”Har du det greit”, er den vanligste sørlandshilsingen. Dette spurte også en forbispaserende en venn av meg da vi satt og pratet over en kopp kaffe på Hærlige Land.

”Nei, det går ikke greit. Jeg kommer akkurat fra legen og han har nå fått bekreftelse på at jeg har lungekreft”, svarte min venn.

”Jeg må gå”, mumlet min venns bekjente og forsvant i full fart.

Hva er det med sørlendingenes evne til å takle problemer? For jeg kan ikke huske at det var slik der jeg kom fra. Riktignok var det en annen tid, der mennesker hadde tid til å slå av en prat om hygge og uhygge. En tid der mennesker støttet hverandre enten det nå dreide seg om dugnad til å grave ut en hustomt, eller besøke en som hadde mistet sin kjære. For en tid siden besøkte jeg Bømlo, en øy i Sunnhordland. Her observerte jeg akkurat det samme. Når noen var i sorg, så samlet venneflokken seg rundt den sørgende for å støtte, for å tilby en skulder å gråte mot.

”Jeg må gå”. Jeg er sikker på at vedkommende ikke mente å være avvisende eller likegyldig overfor min venns sykdom. Sannsynligvis var han ikke forberedt på situasjonen og han taklet den bare ikke. Det mest avgitte svaret på ”hvordan har du det” i landsdelen, og kanskje spesielt i Kristiansand, er jo ”jeg har det greit”.  Svaret er så forventet at reaksjonen automatisk blir stilt på flykt når det blir gitt en annen tilbakemelding: Jeg har det ikke greit. Jeg er i sorg. Jeg er syk. Jeg har mistet. Livet mitt har gått i tusen biter. Jeg har til tider selv blitt så sørlandsk at jeg svarer at jeg har det fint når jeg slett ikke har det fint.

Sørlendingen er ikke kjent for å dele fra sitt private rom. Det regnes ofte som et overtramp å utlevere ”svakheter” som sykdom, pengeproblemer, melankoli, samlivsproblemer og videre.  Og nettopp på grunn av at vi aldri deler vår virkelighet, kan vi heller ikke høste erfaringer fra hvordan vi skal takle et ærlig svar.

Det er ingen skam å ikke ha det greit. Det er jo slik livet er: Tider da alt går på skinner, jeg selv og alle rundt meg har det godt. Men så kommer nødvendigvis situasjoner der motbakkene blir lange, bratte og tunge.  Og da har vi det jo ikke greit.

Det er ingen skam å ikke ha det greit, heller ikke å si det.

Skaden er ugjenkallelig gjort

Hadde ikke politiet sviktet så totalt, så ville alle de 69 som ble drept på Utøya vært i live i dag, skriver Sunnmørsposten. Dette er tragisk, og det må være vanskelig å takle for alle pårørende.

Det må være vondt for de etterlatte å tenke på at deres kjære kunne vært i live hvis myndigheter og politi hadde vært bedre rustet til å takle slike kritiske situasjoner. Likevel må hele samfunnet innse at vi kan ikke få noe ugjort. Alle de 69 unges død, er unødvendig. Det er meningsløst med alle unødvendig døde, enten de dør av feilbehandling i helsevesenet, påført av promillekjørere, eller at en gal, feig massemorder skyter planmessig og brutalt ned ungdom.

Men det er et ugjenkallelig faktum: Det politiet kunne ha gjort er ugjort.

Jeg vet det er vanskelig å akseptere dette, men det er nødvendig for å kunne leve ut sorgen. I en vanskelig periode i livet mitt, der jeg mistet far og og yngre bror med få måneder mellorom. og var veldig nærme å miste søster og datter samtidig, var en god venn modig nok til å si dette:

" Husk at det er forskjell på sorg og selvmedlidenhet, Oddmund". 

Og det er slik det er: Selvmedlidenheten kommer som følge av bitterheten rundt tanken på det som kunne ha vært. Sorgen kommer som et resultat av å akseptere situasjonen.

Vi må lære av det politiet kunne ha gjort, men ikke gjorde - og akseptere at de ikke gjorde det!

Mine beste tanker til overlevende og pårørende etter Regjeringskvartalet og Utøya. Men også varme tanker til de som i dag må innse at de handlet feil, og at feilen kostet mange livet.

Et land av misbrukere?

Hvem skal i fremtiden ta vare på alkoholmisbrukende pensjonister, når 50 prosent av helsearbeiderne, lik resten av befolkningen, selv er alkoholmisbrukere?

I løpet av de 10 siste årene har alkoholbruken blant pensjonister blitt doblet. Skal vi følge den internasjonale màlen om at misbruket er kvadratet av gjennomsnittsbruk, så betyr dette at misbruket er blitt firedoblet i løpet av disse årene. Samtidig vet vi at legemidler som sovetabeletter og beroligende, Benzodiazepiner, ikke er blitt mindre, tvert imot.

Misbruk av alkohol og benzo er hver for seg skadelig og krever store ressurser. Blant annet er det kjent at alkoholdemens er et stort problem blant eldre. Sammen forsterker legemidler og alkohol virkning 10 ganger. Blandingsmisbruk fører til overdoser med døden som følge, eller resten av livet med  sterkt redusert psykisk og fysisk helse. Ofte sterkt demente.

Vin har inntatt samfunnet vårt som en ”uskadelig drikk” , mest for kvinner. - Det er jo bare et par glass vin. Det må vi jo kunne drikke!

Personlig mottar jeg årlig spørsmål fra et 100-talls kvinner, fra 30 år og oppover om hvordan de kan få redusert vindrikkingen sin, eller kuttet helt ut. Mange kan ikke forstå at de skal bli så fysisk og psykisk redusert av et par glass vin daglig, og noen ganger ”litt mer”.

Først og fremst gjør jeg dem oppmerksomme på at vin også inneholder store mengder alkohol, og at alkohol  er skadelig, avhengighetskapende. Alkoholens fremste formål, er å gi personlighetsendring, samtidig som den har en beroligende effekt. Smaken er alibiet. Deretter ber jeg dem snakke med sin fastlege om problemet, og ta det derfra. Ofte setter jeg dem i kontakt med kvinner i selvhjelpsfellesskapet Anonyme Alkoholikere.  De få som gir tilbakemelding, er de som gjør noe med det. Resten kjører på som før, må jeg anta.

Per i dag ser vi ikke at det er økt tilgang på kvinner til behandlingsinstitusjonene. Selv om stadig flere søker psykologhjelp for å kunne holde seg tørre i nødvendige perioder, eksempel graviditet. Men vi vet at mange sliter, og om 10-15 år vil vi se konsekvensene av  den økte og økende hverdagsbruken av  alkohol.

Færre unge drikker heldigvis alkohol, men de som drikker, konsumerer dobbelt som mye som det samme aldersgruppe drakk for 10 år siden. Med denne økningen i bruk av alkohol fra tenåringer, kvinner og pensjonister, synes fremtidsutsikten være et samfunn av misbrukere. Vi ser allerede at stadig færre blir avholds, og at terskelen for måtehold nå nærmer seg et konsum som tidligere ble ansett for misbruk.

Kan vi om noen år se at antall misbrukere i Norge overstiger 50 prosent av befolkningen? Jeg tror ja!

Å pleie syke eldre koster i dag mer enn vi klarer finansiere. Allerede nå er det mange eldre som ikke får nødvendig plass på institusjoner, av ressursmangel medisineres de sengeliggende de fleste av døgnets timer. Vi vet også at kostnadene med å behandle rusavhengige pensjonister er minst tre ganger så høye som de uten.

I Stavanger finnes i dag landets eneste hvilehjem for alkoholikere.  Erfaringene herfra kan være nyttige å ta med seg inn i fremtiden, der behovet for slike institusjoner vil bli større enn de er i dag.

Hvis trenden fortsetter: Økning i alkoholbruk blant kvinner, menn og ungdom, vil  følgen nødvendigvis bli en økningen blant pensjonister. Hvem skal pleie disse pensjonistene med rusproblemer?  Og hvem skal gi hjelp til omsorgsarbeidere med alkoholproblemer? Hvem skal rettlede ungdom med rusproblemer og  være forbilder for de små?

Flasketuten peker på kjeltringene

Jeg lar meg påvirke av samfunnets holdninger, enten jeg vil eller ikke. Urettferdig mistenksomhet blir rettet mot alle enkeltmennesker i grupper – der alle som en med rette og/eller urette blir gitt kjeltringstempelet.

Jeg har i lang tid deltatt i debatten om romfolket. Om alle påstander om kjeltringer og latsabber - som har som kultur å stjele og tigge. For ca tre uker siden kom en av dem innom redaksjonslokalene for å høre om jeg var involvert i ”Folk er folk” sitt avisprosjekt i Oslo. Han så skuffa og trist ut da jeg måtte avkrefte dette.

Med øyne som tryglet meg om hjelp, lurte han på om han kunne få selge Gatemagasinet Klar? Og med argumenter om at dette tiltaket kun er for lokale vanskeligstilte, avviste jeg ham nok en gang. 

Mens mannen lusket mot døren, kom jeg på at jeg skulle ha fått sjauet ned i underetasjen en masse esker og blader som fylte to rom som ellers vil kunne brukes som kontorlokaler og møterom i våre nyinnflyttede redaksjonslokaler. I tillegg trengte lokalene vaskes, det samme gjorde 14 store vinduer. Så før mannen rakk helt til døren, fikk jeg stoppet ham og tilbudt ham og to til, som han selv fikk plukke ut, jobben.

Gleden i mannens ansikt fikk frem gledestårer hos min datter, som jobber hos meg og bivånet episoden.

-        - Nå blir jeg virkelig glad, utbrøt hun etter at mannen var gått. Og jeg kjente meg stolt over min 25 år gamle vordende arvtaker!

Vi avtalte dag for når jobben skulle gjøres. Og jeg må innrømme at måten den ble gjort på imponerte meg storlig.

Trekløveret, mannen og to damer, for som tornadoer gjennom lokalene. De vasket alt som kunne vaskes. Tørket støv av bøker og  blader. For med filler på fingrene inn i hvert hjørne og hver krok, og fikk med selv de mest bortgjemte støvkorn. Eskene ble plassert lett tilgjengelig og sortert etter innhold. Ryddig og ordentlig.

Jeg betalte den avtale summen, 500 kroner til hver. Og jeg  kan med trygghet formidle at vi alle var veldig fornøyde.

Så skjedde det at jeg skulle bruke en drill og en batteriskrutrekker til å feste noen lister i lokalene et par uker senere. Jeg leita lokalene rundt, uten å finne noe. Snart kjente  jeg frustrasjonen komme sigende, og plutselig ble stoltheten over arbeidet romfolkene hadde utført erstattet med skuffelse og en hovmodig selvrettferdighet

”Her kom jeg og tilbydde de å tjene ærlige penger, og hva ble belønningen: Jo, at de rundstjal meg” Jeg nærmest freste til min datter, som forsikret meg om at hun hadde vært tilstede hele tiden. Snakket med de da de dro.

-       De kan umulig tatt med seg noe, forsikret hun gang på gang.

Et par dager senere skulle jeg bruke min privatbil. Og hva var det første jeg fikk øye på da jeg åpnet bagasjerommet? Jo, både drill, skrutrekker og annet savnet verktøy.

Jeg har heldigvis evne og vett til å skamme meg!

Jeg ber herved de tre fantastiske arbeidsfolkene om unnskyldning. Jeg er så imponert over den arbeidsiver og arbeidsglede dere viste. Jeg anbefaler deres arbeidskraft til absolutt alle som har bruk for noen til å utføre en dagsjobb eller mer.

Disse folkene er langt fra kjeltringer. Kjeltringstrekene deres finnes i så fall mest i mitt og ditt hode. 

Hanen galer hele tiden

Jeg er så gammel at jeg husker tiden da: ”Jeg har rotter i kjelleren. Er det noe da? Jeg har nordlendinger på loftet”. I tillegg fikk sosialklienter, alkoholikere, homoseksuelle og andre utskudd skylden for alt som gikk galt. Men så kom pakistanerne!

Nå ble de våre nye hakkekyllinger. Ikke drakk de alkohol, de tok jobbene og damene fra oss og de trodde ikke på Vår Gud, men en skummel Allah. Religionsfrykten hos oss nordmenn har hold seg helt til vår tid. Nå er den nesten borte. Nå er det hatet mot tiggere fra Rom-folket som har skylden for all vår elendighet.

Også for ca 90 år siden var denne gruppen blant menneskene den unge hr. Hitler ville fjerne fra jordens overflate. For å få sitt folk med seg, nektet ham den vann og toalett. Da de ble ”skitne folk” nok, etablerte han gasskamre der han tok livet av dem, slik de også drepte rotter.

Nesten alle, over hele Europa, hater Rom-folket i dag. De får skylden for all kriminalitet, de er skitne, de gidder ikke jobbe, og når de tilbyr seg å jobbe, mener vi de gjør det for å oppnå goder alle andre har. Vi ber dem reise hjem, men de mangler sted å bo. Og for å ha et hjem å dra til, må de ha et sted å bo!

”De er romenere”, sier folk. Men også i dette landet blir de kasteballer. De blir tvangsflyttet til søppelfyllinger. Her skal de bo sammen med rottene. Barna får ikke skolegang, og de voksne får ikke jobb. De tar tiggerstaven fatt og drar rundt i Europa for å prøve å få seg jobb, når de ikke får det, setter de seg ned med tiggerkoppen. Etter å ha blitt jaget fra sted til sted, får de nok. De søker hjelp hos den kristne kirken i Norge. Den kirken som har den barmhjertelige samaritan som sitt forbilde. Men heller ikke her får de hjelp!

”Vi toer våre hender”, sier kirkens talsmann. ”Vi har ikke ansvaret for dem, for at de kom til oss for å be om hjelp. Vi vil ikke kaste de ut, men politiet har jo rett til å fjerne dem”, argumenterer han videre. På denne måte blir kirken uten skyld, verken overfor rom-folket eller det norske folk.

Og hanen gol!

Norske medier følger opp. De intervjuer landets svakeste gruppe. Får vite at også de er i konflikt med tiggerne. Rom-folket er i veien for alle.

Hanen galer og galer!

Heldigvis finnes det folk med hjertelag. ”Folk er Folk” er organisasjonen som jobber for denne gruppen mennesker i nød. Privatmennesker vier sine tomtearealer til tiggerne, slik at de har et sted å plassere sine eiendeler, få seg litt fredelig søvn, kunne gjøre sitt fornødne. Og ha et foreløpig hjem.

Men hanen galer fremdeles, og den slutter ikke før vi som mennesker tar innover oss at vi ikke kun skal hjelpe de nødlidne vi ikke kan se. Men også de som oppsøker oss for å få hjelp til et verdig liv.

Når flukten blir normalisert

I beste mening serverer voksne sine håpefulle alkohol for å lære dem å drikke normalt. En farlig majoritetsmisforståelse. Det eneste de oppnår er å lære barna at det er normalt å drikke.

Hva skjer når vi normaliserer bruk av et rusmiddel som endre vår sinnsstemning, sløver ned vårt tungsinn og som fjerner vår selvkritiske sans? Vi etablerer en løsning på livene våre. På kort sikt gir rusmidler oss mot til å bruke våre evner, slik at vi kan mestre ting vi ellers ikke ville ha forøkt oss på.

”Men er ikke det supert da”? spør en venn av meg.

Og supert hadde det vært, hvis rusmiddelet ikke samtidig som å gi mestring også tar fra oss vår kognitive utvikling. Samtidig som det fra å gi frimodighet går over til å skape angst og dermed gir nye, normale grunner til å hive innpå.

"Tar en alkoholen fra en person tar man livsviljen, livsgnisten, meninga med livet, og evnen til å holde ut eget liv og egne valg", skrev en Facebookvenninne på sin status.

Det er en sannhet som vanskelig kan motsis. Langvaring bruk av alkohol, etablert fra ungdommen gjennom de normaliseringsprosessene foreldre og andre voksne gir, blir medisinen for alle typer mestring. Vi kan ikke være sosiale uten, vi føler at vår kreativitet stagnerer, vi er ikke gode nok og så videre. Til slutt burer vi oss inne, våger ikke å synliggjøre vår maktesløshet over livet.

”Men hvordan kan det at vi lar barna smake et lite glass vin bidra til å normalisere bruk av alkohol? Viser vi ikke bare at alkohol skal brukes med måtehold?, spør en tenåringsmor meg.

Og det er ikke svart hvitt. I utgangspunktet kan det å la barna smake både på øl og vin virke preventivt. Jeg tror ingen likte debutsmaken av verken vin, øl eller andre former for alkohol. Alle kjenner til de typiske grimasene folk skjærer over en stor slurk whisky, konjakk, øl og vin. Men når den renner ned halsen og virkningen sprer seg, kommer det befriende ahhhh-et. Smak blir koblet sammen med virkning. Gir alkohol en positiv følelse den første gangen, forsterker det faren for avhengighet. Får barna en smak av vinen, så liten at den ikke gir velværeeffekt, vil den beske smaken bli stående  som grunn til å ikke smake igjen. Men dette er et sjansespill. Å gi barn alkohol, er som å spille russisk rulett.

Du vet ikke når kula går av.

Argumenter om at vi har vår frie vilje, en styrke til å kontrollere når vi skal og vil drikke alkohol, og hvor mye av rusmiddelet vi vil helle i oss, er vel det mest brukte argumentet på at menneskets bevissthet styrer unne for avhengighet. Bare ressursvake og viljeveike mennesker blir avhengige, påstås det.

Vår ubevisste del av hjernen er dobbelt så stor som den bevisste. Bilkjøring er et eksempel på hvor sterkt vår ubevissthet styrer oss:

Vi setter oss i bilen, programmerer hjernen til at nå skal vi besøke vår beste venn, en arbeidsplass eller et annet sted vi kjenner veien godt til. Vi starter bilen, tar på oss setebeltet og går i kjøremodus. Vi tenker på alt annet enn røde og grønne lys, fotgjengeroverganger, biler som slakker farten foran oss. Likevel kjører vi prikkfritt, stopper, regulerer farten, alt mens vi er alle andre steder enn akkurat i bilen. Jeg er 100 prosent sikker på at jeg ikke er den eneste som har kjørt mil etter mil uten å mentalt være tilstede. Og slik virker også normaliseringen av bruk av rusmidler:

Sjefen var skuffa over meg i dag. Kollegaen legger skylda på meg. Ektefellen er utro. Nav ødelegger livet mitt. Jeg er så glad. Jeg fikk ros. Jeg møtte en gammel venn. For alt for mange voksne, er alle disse eksemplene, og hundrevis av andre, normale grunner nok til at ”nå passer det”. Sammen med vårt eget forhold til alkohol og andre rusmidler, viser vi barna at i alle fall alkohol er minst like viktig som det daglige brød. Når barna vokser opp til å bli progressive ungdommer, får de gjennom debatter på Internettet og eller i media, forståelsen av at andre rusmidler ikke er farligere enn alkohol, og de normaliserer også illegale rusmidler  som en del av MÅ HA.

Å plassere virkningen av rusmidler som en del av vår autonome reaksjoner, ta ei pipe, en dram, et glass vin, en pille, FLYKT, så slipper du kjempe, er ødeleggende for hele samfunn. Samtidig går millioner av mennesker over hele verden til grunne. Det beregnes at nesten tre millioner mennesker dør av skadelig drikking hvert år. Omtrent like mange av legale reseptrusmidler, og 200 000 av illegale rusmidler.

Hvorfor sette i gang kriger for å ta livet av hverandre? Innfør nok av gratis alkohol og frigi reseptnarkotika, legaliser alle illegale narkotiske stoffer, så gjør vi jobben sjøl.