”Jeg har fått diagnosen
sinnsyk, og er uten rettigheter. De fire mennene som er i mitt liv klarer ikke
å ta vare på seg selv, så det er blitt min jobb”, forteller 83 år gamle
”Ingrid” meg under en samtale en lørdag formiddag i slutten av juli denne
sommeren.
Av ODDMUND HARSVIK
Klokken 22.30 en
torsdags kveld ringte telefonen (ikke noe forunderlig ved det. Jeg blir
oppringt døgnet rundt). Damestemmen i den andre enden avslørte straks at dette
var en godt voksen person. Hun gikk rette på sak. Fortalte at hun hadde hatt en
samtale med en av selgerne av Gatemagasinet Klar, og han hadde rådet henne til
å ta kontakt med meg. Hun ba meg innstendig om å få en samtale, for nå var hun
hinsidig i mørke.
Vi avtalte at vi skulle
treffes klokken 13. neste. Hun hadde en avtale med en prest på formiddagen. Jeg
gjorde det klart for henne at jeg ikke er noen fagperson, kun et medmenneske.
At jeg kunne lytte til henne, men ville ikke garantere henne gode løsninger.
Dette aksepterte hun, sa hun var sikker på at jeg var den rette å snakke med,
for det hadde den hyggelige bladselgeren sagt.
Da klokken nærmet seg
tidspunktet for møtet dagen etter, fikk jeg telefon fra henne der hun ba om å
få utsatt møtet. Vi avtalte å treffes klokken 10. på formiddagen dagen etter.
To minutter på 10, var
jeg 100 meter fra Hotell Norge. Jeg så straks hvem jeg skulle møte. En liten
skikkelse, kanskje 155 cm, med kroket rygg og i en fargesprakende kjole sto på
fortauskanten og speidet etter et menneske som så ut som en reddende engel. I
hånden holdt hun en gjennomsiktig plastpose med en liten pocketbok i. Denne hadde hun selv forfattet,
historien om hennes verdensomflakkende liv som musiker.
Jeg tok henne med opp
til utekafèen på Geheb, 50 meter unna. Hun ville ikke ha noe, ville bare
fortelle om konserter hun hadde holdt, om sine år bosatt i England og ikke
minst en rekker fornuftsekteskap hun hadde inngått i løpet av årene, fem
stykker.
- Etter
to-tre møter med mennene, ville de gifte seg. Når de så at jeg var i tvil, argumenterte
de med praktiske fordeler. Noen ekteskap var bra, andre bare et helvete.
Mens hun forteller,
blar jeg i boken hun har skrevet. Den er skrevet på engelsk, og gjengir en
rekke uttalelser fra psykiatere og advokater, i tillegg til referater fra konserter hun har holdt. Flere høyt
profilerte psykiatere har uttalt seg om hennes sinnstilstand. I sine
kommentarer tilbakeviser hun alle antydninger om at hun ikke er i stand til å
ta vare på seg selv.
-
Han
jeg er gift med nå, har jeg ansvaret for. Jeg kan ta ut trygden hans og
disponere hans økonomi. Rimer det med uttalelsene til denne psykiateren, spør
hun.
Ingrid er slett ikke
noen fattig dame. Hun har leilighet i London, et stort landsted i Danmark, der
hun har bodd en del år. I tillegg har hun hytte på et attraktivt sted i
Vestfold.
- Men
den har en av sønnene mine, som ikke vil ha noe med meg å gjøre okkupert. Og
jeg har ikke hjerte til å kaste ham ut derfra. Han sliter også med livet sitt.
- Hva
med dine andre sønner da?
- De
har alle slått hånden av meg. De vil kun ha med meg å gjøre når jeg kan hjelpe
dem med noe.
- Jeg
har nå nærmest rømt fra hjemmet mitt i Vestfold, der jeg bor på en ettroms
leilighet sammen med min alkoholiserte mann. Har er konstant full og både spyr
og gjør fra seg i en bøtte på stua. Han orker ikke gå på do. Nå har jeg booket
meg inn på Hotell Norge, og her vil jeg være til jeg ser en løsning på livet
mitt.
Jeg foreslår for henne
at hun tar kontakt med en lege. Hum påstår at hun ikke har rett til fastlege.
Når jeg spør henne om hvorfor, svarer hun at hun har bodd for lenge utenlands.
Jeg forsøker å fortelle henne at hun har sine rettigheter så lenge hun er norsk
statsborger, men hun fastholder at hun har fått beskjed om at hun må gå til
lege i Danmark, der hun har adresse.
Etter en time, tenker
jeg avslutte samtalen, men hennes nedslåtte: ”Når du gå, så har jeg ikke annet
å gjøre enn å gå tilbake til hotellrommet og legge meg under dyna. Jeg orker
ikke annet”, får meg til å bli en stund til.
Jeg gjentar at hun bør
oppsøke lege, om ikke annet bør hun oppsøke advokat, og jeg navngir en advokat
jeg kjenner godt, en som jeg vet vil forsøke sitt beste for å rettlede henne
innen rettigheter. I tillegg ber jeg henne søke opp telefonnummeret til Eiken
rehabiliteringssenter, slik at hun kan komme til krefter.
Inger griper
forslagene, noterer ned navn og adresser.
- Da
blir jeg her til mandag og forsøker dette. Jeg er ikke millionær, men tror du
Kristiansand kunne være en god by for meg å flytte til? Jeg kan jo selge huset
i Danmark og kjøpe noe her.
- For
meg er Kristiansand en god by å bo i. Men du bør kanskje bo i den byen du har
din familie, selv om dere ikke har kontakt med hverandre. Men jeg kan ikke råde
deg i dette spørsmålet, er mitt svar.
Jeg avslutter samtalen
med å forsøke å oppmuntre henne. Ber henne ta seg en runde på byen, fremfor å
grave seg ned på hotellrommet. Jeg forteller henne hvor frisk og rask hun er
for alderen, og hvor god hennes hukommelse er. Hun vise tydelige tegn på å like
komplement.
- Jeg
burde kanskje skille meg fra han jeg er gift med nå, men det spiller vel liten
rolle for jeg er vel for gammel til å gifte meg på nytt, sier hun og ser
spørrende på meg.
- Nå
synes jeg du skal konsentrere deg om å få hjelp til å ordne opp i kaoset, slik
at du kan få fred resten av livet, svarer jeg med et smil.
Ingrid slår seg til ro
med dette. Vi tar farvel, jeg med et smil. Hun med triste øyne. Også jeg er
nedslått etter møtet. Jeg tenker på hvordan et liv kan utvikle seg. Til hvordan
et menneske på 83 år må slite med en virkelighet, enten den nå er reell eller
ikke.
Ingrid ringte meg for
en måned siden for å høre om jeg hadde telefonnummeret til Eiken. Men hun hadde
lagt telefonen på før jeg rakk å lete det opp. Hun hører dårlig og tenkte
kanskje at nå var hun til bryderi, i og med at det ble stille fra min kant mens
jeg søkte nummeret. Hun ringte fra hemmelig nummer, så jeg får ikke ringt henne
tilbake.
Jeg håper noen som
kjenner Ingrid og hennes historie vil hjelpe henne. Det er så uverdig at noen
skal ha det slik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar