Den store forskjellen

Ja! Rus, psykiatri og rus&psykiatri er sykdom på linje med kreft, benbrudd, Hiv, hjertekarsykdommer osv. Forskjellen ligger i behandlingsvilligheten hos de syke..

Mennesker med somatiske lidelser kan ikke bli innlagt fort nok til behandling. Svært mange som sliter med rus/psykiatri vegrer seg for å komme til behandling. Mye av grunnen til dette ligger nok i tabuene rundt det å være rusavhengig og/eller psykisk syk., men ikke alt.

For det første er benektingen stor hos de som ruser seg. Kravet til å være sosial i arbeidslivet og på

fritiden er stor. Storparten av rusavhengige henger sin avhengighet på denne knaggen.

”Jeg ruser meg kun i festlige lag”

Problemet er at de festlige lagene har gått fra å være en lørdag hver 14-dag til å foregå 4-5 dager i uka. Jeg var en av disse festløvene, så jeg kjenner argumentene:

”Hvorfor skal jeg slutte å drikke. Ikke denger jeg samboer eller barna. Jeg har jobb, selv om det hender jeg må bytte arbeidsgiver i blant. Når jeg kommer så langt som de som tygger piller, røyker hasj og går på sossen, da skal jeg slutte.”

I dag bruker festkokainistene samme argumentasjon. De har jobb, penger, er hederlige samfunnsborgere. Og selv om de sliter med abstinenser hver dag, så blir dette normalisert og de finner strategier og medisiner for å holde disse i sjakk, inntil de kan ta neste drink og neste stripe.

”Rusproblem? Nei, det har ikke denne personen”!

Den samme argumentasjonen forplanter seg nedover i samfunnet. Gaterusavhengige forteller meg at "de slett ikke er rusavhengige, men at de må bruke rusmidler for å selvmedisinere seg". Når jeg spør om de ikke vil søke behandling for sykdommen de må selvmedisineres for, svarer de at de har kontroll.  Denne trangen til å vise kontroll, er der til tross for at de også forteller at rusmiddelet ikke funker som medisin lenger. Heller ikke Lar-medisinen dekker opp for behovet de har for å flykte bort fra seg selv.

Nå er det ikke kun de som sliter med rusproblemer som benekter. Også familien, venner, arbeidsgivere med flere, benekter på den avhengiges vegne:

Nei, rusavhengig? Han/hun er jo ingeniør, lærer, lege, journalist, redaktør. Det er helt umulig at han/hun skulle ha slike problemer.

I dag har i tillegg at kriteriene for måtehold av alkohol er kommet på samme nivå som det misbruk var tidligere.

Før vi tar hensyn til disse betingelsene, blir det vanskelig å planlegge og etablere et fullverdig helsevesen for rus og psykiatri.  Vi må som samfunn begå en del erkjennelser:

Har vi som samfunn et absolutt behov for rusmidler? Hvis vi kommer til den konklusjon, fordi kroppens naturlige rusmidler; endorfiner og dopamin ikke er nok, da må vi også erkjenne at rusavhengighet er en stor konsekvens av denne bruken.

Vi må normalisere rusavhengighet som følgesykdom av den livsstilen vi som samfunn velger å opprettholde. Jeg skal her ikke komme inn på om denne erkjennelsen nødvendiggjør at vi legaliserer alle typer rusmiddel, men anser det som en logisk konsekvens av dette valget. Vi må også da akseptere fyllesyke, abstinenser av alkohol og andre rusmidler som lovlig sykemeldingsgrunn og kanskje må vi også se på rusadferd som formildende i  kriminalsaker.

Nå tror ikke jeg at det er tabuet som er den største grunnen til av rusavhengige setter opp benektingens forsvar. Det er like mye vissheten om at hvis jeg innrømmer at rusmiddelet har gjort meg syk, så kan jeg ikke bruke det lenger. Da må jeg bli en av de kjedelige avholdsfolket som alle snakker om.

Personlig kan jeg anbefale avhold til alle som sliter med et rusproblem. Det å kunne våkne frisk og rask på morran, med vissheten om at jeg husker alt som ble gjort, og kan stå for alt som jeg har sagt, er fantastisk. Jeg får utviklet produksjonen av dopamin og endorfiner. Lykkestoffet når frem til mottakercellene og livsgleden er ikke av hengige av hvor mange piller jeg tygget, striper jeg sniffet eller glass jeg drakk, men av min opplevelse av livet.

Rus og psykiatri henger på mange måter sammen. Med å si ja til et absolutt behov for rus, vil behovet for psykiatriplasser på institusjoner øke, og motsatt hvis det reduseres. Psykiske lidelser må uavhengig av dette omtales med respekt. Det er ikke en sykdom svake mennesker får. Alle kan rammes.

Både kreft, schisofreni, hjerte/kar-sykdommer, depresjoner, alkoholisme og narkomani er sykdom. Joda. Avhengighet er livsstilsykdom, men det er det også mange somatiske sykdommer som er. Når avhengigheten blir så sterk at de som er rammet ikke klarer å slutte, selv om det står om livet, da er kontrolltapet så stort at det må regnes som sykdom.

Det store skillet i norsk helevesen er at vi har sykdommer som den syke erkjenner og vil behandles for, og sykdommer  den syke benekter og ikke vil behandles for.