søndag 30. september 2012

Tenk om


Tenk om

vi alle måtte være like
for å føle at vi passet inn.

Tenk om
når alle andre lo,
måtte vi le med.
Og når andre kriget
skulle heller ikke vi ha fred.

Tenk om
Når verden falt i grus for den ene
skulle også vi andre falle ned.

Tenk om
alle gråter,
på samme tid og sted.
Når noen sier no`,
jatter de andre med

Tenk om
noen sa sin mening,
talte Roma midt i mot.
Tok det første skrittet,
og stolt forlot
Kvadratet.

Tenk om
noen lo og lo,
mens alle andre gråt,
at en tok sjansen
på å være annerledes,
og høstet applaus for det

Tenk om
det blir godt nok
å bare være meg
og deg.

Oddmund Harsvik

onsdag 5. september 2012

83 år - Utstøtt og alene



”Jeg har fått diagnosen sinnsyk, og er uten rettigheter. De fire mennene som er i mitt liv klarer ikke å ta vare på seg selv, så det er blitt min jobb”, forteller 83 år gamle ”Ingrid” meg under en samtale en lørdag formiddag i slutten av juli denne sommeren.

Av ODDMUND HARSVIK

Klokken 22.30 en torsdags kveld ringte telefonen (ikke noe forunderlig ved det. Jeg blir oppringt døgnet rundt). Damestemmen i den andre enden avslørte straks at dette var en godt voksen person. Hun gikk rette på sak. Fortalte at hun hadde hatt en samtale med en av selgerne av Gatemagasinet Klar, og han hadde rådet henne til å ta kontakt med meg. Hun ba meg innstendig om å få en samtale, for nå var hun hinsidig i mørke.

Vi avtalte at vi skulle treffes klokken 13. neste. Hun hadde en avtale med en prest på formiddagen. Jeg gjorde det klart for henne at jeg ikke er noen fagperson, kun et medmenneske. At jeg kunne lytte til henne, men ville ikke garantere henne gode løsninger. Dette aksepterte hun, sa hun var sikker på at jeg var den rette å snakke med, for det hadde den hyggelige bladselgeren sagt.

Da klokken nærmet seg tidspunktet for møtet dagen etter, fikk jeg telefon fra henne der hun ba om å få utsatt møtet. Vi avtalte å treffes klokken 10. på formiddagen dagen etter.

To minutter på 10, var jeg 100 meter fra Hotell Norge. Jeg så straks hvem jeg skulle møte. En liten skikkelse, kanskje 155 cm, med kroket rygg og i en fargesprakende kjole sto på fortauskanten og speidet etter et menneske som så ut som en reddende engel. I hånden holdt hun en gjennomsiktig plastpose  med en liten pocketbok i. Denne hadde hun selv forfattet, historien om hennes verdensomflakkende liv  som musiker.

Jeg tok henne med opp til utekafèen på Geheb, 50 meter unna. Hun ville ikke ha noe, ville bare fortelle om konserter hun hadde holdt, om sine år bosatt i England og ikke minst en rekker fornuftsekteskap hun hadde inngått i løpet av årene, fem stykker.

-          Etter to-tre møter med mennene, ville de gifte seg. Når de så at jeg var i tvil, argumenterte de med praktiske fordeler. Noen ekteskap var bra, andre bare et helvete.

Mens hun forteller, blar jeg i boken hun har skrevet. Den er skrevet på engelsk, og gjengir en rekke uttalelser fra psykiatere og advokater, i tillegg til referater fra  konserter hun har holdt. Flere høyt profilerte psykiatere har uttalt seg om hennes sinnstilstand. I sine kommentarer tilbakeviser hun alle antydninger om at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv.
-          
      Han jeg er gift med nå, har jeg ansvaret for. Jeg kan ta ut trygden hans og disponere hans økonomi. Rimer det med uttalelsene til denne psykiateren, spør hun.

Ingrid er slett ikke noen fattig dame. Hun har leilighet i London, et stort landsted i Danmark, der hun har bodd en del år. I tillegg har hun hytte på et attraktivt sted i Vestfold.

-         Men den har en av sønnene mine, som ikke vil ha noe med meg å gjøre okkupert. Og jeg har ikke hjerte til å kaste ham ut derfra. Han sliter også med livet sitt.

-         Hva med dine andre sønner da?

-         De har alle slått hånden av meg. De vil kun ha med meg å gjøre når jeg kan hjelpe dem med noe.

-         Jeg har nå nærmest rømt fra hjemmet mitt i Vestfold, der jeg bor på en ettroms leilighet sammen med min alkoholiserte mann. Har er konstant full og både spyr og gjør fra seg i en bøtte på stua. Han orker ikke gå på do. Nå har jeg booket meg inn på Hotell Norge, og her vil jeg være til jeg ser en løsning på livet mitt.

Jeg foreslår for henne at hun tar kontakt med en lege. Hum påstår at hun ikke har rett til fastlege. Når jeg spør henne om hvorfor, svarer hun at hun har bodd for lenge utenlands. Jeg forsøker å fortelle henne at hun har sine rettigheter så lenge hun er norsk statsborger, men hun fastholder at hun har fått beskjed om at hun må gå til lege i Danmark, der hun har adresse.

Etter en time, tenker jeg avslutte samtalen, men hennes nedslåtte: ”Når du gå, så har jeg ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til hotellrommet og legge meg under dyna. Jeg orker ikke annet”, får meg til å bli en stund til.

Jeg gjentar at hun bør oppsøke lege, om ikke annet bør hun oppsøke advokat, og jeg navngir en advokat jeg kjenner godt, en som jeg vet vil forsøke sitt beste for å rettlede henne innen rettigheter. I tillegg ber jeg henne søke opp telefonnummeret til Eiken rehabiliteringssenter, slik at hun kan komme til krefter.

Inger griper forslagene, noterer ned navn og adresser.

-         Da blir jeg her til mandag og forsøker dette. Jeg er ikke millionær, men tror du Kristiansand kunne være en god by for meg å flytte til? Jeg kan jo selge huset i Danmark og kjøpe noe her.

-          For meg er Kristiansand en god by å bo i. Men du bør kanskje bo i den byen du har din familie, selv om dere ikke har kontakt med hverandre. Men jeg kan ikke råde deg i dette spørsmålet, er mitt svar.

Jeg avslutter samtalen med å forsøke å oppmuntre henne. Ber henne ta seg en runde på byen, fremfor å grave seg ned på hotellrommet. Jeg forteller henne hvor frisk og rask hun er for alderen, og hvor god hennes hukommelse er. Hun vise tydelige tegn på å like komplement.

-         Jeg burde kanskje skille meg fra han jeg er gift med nå, men det spiller vel liten rolle for jeg er vel for gammel til å gifte meg på nytt, sier hun og ser spørrende på meg.

-         Nå synes jeg du skal konsentrere deg om å få hjelp til å ordne opp i kaoset, slik at du kan få fred resten av livet, svarer jeg med et smil.

Ingrid slår seg til ro med dette. Vi tar farvel, jeg med et smil. Hun med triste øyne. Også jeg er nedslått etter møtet. Jeg tenker på hvordan et liv kan utvikle seg. Til hvordan et menneske på 83 år må slite med en virkelighet, enten den nå er reell eller ikke.

Ingrid ringte meg for en måned siden for å høre om jeg hadde telefonnummeret til Eiken. Men hun hadde lagt telefonen på før jeg rakk å lete det opp. Hun hører dårlig og tenkte kanskje at nå var hun til bryderi, i og med at det ble stille fra min kant mens jeg søkte nummeret. Hun ringte fra hemmelig nummer, så jeg får ikke ringt henne tilbake.

Jeg håper noen som kjenner Ingrid og hennes historie vil hjelpe henne. Det er så uverdig at noen skal ha det slik.



mandag 3. september 2012

Æ har det greit



Jeg trives fantastisk godt på Sørlandet, har levd her i 40 år. Det jeg liker minst er sørlendingens manglende evne til å takle det ugreie.

”Har du det greit”, er den vanligste sørlandshilsingen. Dette spurte også en forbispaserende en venn av meg da vi satt og pratet over en kopp kaffe på Hærlige Land.

”Nei, det går ikke greit. Jeg kommer akkurat fra legen og han har nå fått bekreftelse på at jeg har lungekreft”, svarte min venn.

”Jeg må gå”, mumlet min venns bekjente og forsvant i full fart.

Hva er det med sørlendingenes evne til å takle problemer? For jeg kan ikke huske at det var slik der jeg kom fra. Riktignok var det en annen tid, der mennesker hadde tid til å slå av en prat om hygge og uhygge. En tid der mennesker støttet hverandre enten det nå dreide seg om dugnad til å grave ut en hustomt, eller besøke en som hadde mistet sin kjære. For en tid siden besøkte jeg Bømlo, en øy i Sunnhordland. Her observerte jeg akkurat det samme. Når noen var i sorg, så samlet venneflokken seg rundt den sørgende for å støtte, for å tilby en skulder å gråte mot.

”Jeg må gå”. Jeg er sikker på at vedkommende ikke mente å være avvisende eller likegyldig overfor min venns sykdom. Sannsynligvis var han ikke forberedt på situasjonen og han taklet den bare ikke. Det mest avgitte svaret på ”hvordan har du det” i landsdelen, og kanskje spesielt i Kristiansand, er jo ”jeg har det greit”.  Svaret er så forventet at reaksjonen automatisk blir stilt på flykt når det blir gitt en annen tilbakemelding: Jeg har det ikke greit. Jeg er i sorg. Jeg er syk. Jeg har mistet. Livet mitt har gått i tusen biter. Jeg har til tider selv blitt så sørlandsk at jeg svarer at jeg har det fint når jeg slett ikke har det fint.

Sørlendingen er ikke kjent for å dele fra sitt private rom. Det regnes ofte som et overtramp å utlevere ”svakheter” som sykdom, pengeproblemer, melankoli, samlivsproblemer og videre.  Og nettopp på grunn av at vi aldri deler vår virkelighet, kan vi heller ikke høste erfaringer fra hvordan vi skal takle et ærlig svar.

Det er ingen skam å ikke ha det greit. Det er jo slik livet er: Tider da alt går på skinner, jeg selv og alle rundt meg har det godt. Men så kommer nødvendigvis situasjoner der motbakkene blir lange, bratte og tunge.  Og da har vi det jo ikke greit.

Det er ingen skam å ikke ha det greit, heller ikke å si det.