tirsdag 25. mars 2014

Sosial aksept skaper rustrender

I flere år er det blitt ført bagatelliseringskampanjer for cannabis fra lokale og globale legaliseringslobbyister. Nå ser vi virkningene.

I Bergen ble bruken av cannabis og annen narkotika så problematisk i videregående skoler at elevorganisasjoner tok kontakt med politiet for å få de til å rydde opp. Det politiet fant, cannabis, kokain, Lsd, og ecstasy, bør en ikke finne i den norske skolen. Likevel klarte lobbyistene å mane til kritikk overfor politiet for at de hadde slått ned på narkotikakriminalitet i Bergens-skolene.

”Å storme skolen med hundre politi og hunder for å ta noen som røyker hasj, er  å misbruke makt”, sutret de over kilometer med spalteplass.

I Kristiansand viser en trendrapport at bruk av hasj har spredd seg til alle miljøer i byen. Og bruken er blitt mer vanlig blant de unge. Også blant ungdommer i de kristne miljøene.

Overfor lokalpolitikerne forteller en bekymret leder av Kristiansand  kommunes forebyggende team at det er en tendens til at de ”bare må prøve hasj”, og at de bagatelliserer virkningen. I samtaler med unge som er blitt tatt for å omsette og/eller bruke cannabis, sier ungdommene at stoffet ikke er farlig, og at de vet alt som er verdt å vite om hasj. Etter en samtale med informasjon om skadevirkningene, skifter de mening.

”Hadde vi visst dette, hadde vi ikke brukt stoffet”.

Dette betyr at myndigheten må konkurrere med legaliseringslobbyisten om å få frem reell informasjon. Mens lobbyistene bagatelliserer, må faglige myndigheter komme med faktainformasjon om skadevirkningen.

HVA SKJER hvis cannabis blir legalisert?

Who (Verdens helseorganisasjon ) fastslår at pris og tilgjengelighet er våre beste verktøy for å regulere bruken av lovlige rusmidler. Dette benekter svært mange av cannabisliberalistene, og de som innrømmer at det kan være slik, argumenterer med at cannabis er billigere enn alkohol og at ungdommen lettere får tak i hasj enn alkohol. De mener dermed at argumentet faller.

Gjennom liberaliseringen tilfører vi imidlertid et annet salgsfremmede  verktøy; sosial aksept. Bare gjennom sin lobbyvirksomhet, gjennom debattene, har de klart å sosialisere stoffet til en viss grad, ut fra de argumentene vi hører fra ungdommen: ”Det er ufarlig, uskadelig”. Når de nå fjerne straff fra bruk og omsetning, betyr det at det er økt sosial aksept for å bruke.

Pris, tilgjengelighet pluss sosial aksept, brukes av store salgssuksesser som Coca Cola, merkeklær, dagligvarer, sminke og en masse trender. Det er markedsføringens abc. Og hvor virkningsfull den er, dokumenteres gjennom kjente resultater:

Malmø er en kjent, svensk, belastet by. Sverige har omtrent samme restriktive ruspolitikk som Norge.  Malmø er også kjent for byen som ligger på andre siden av Broen over til Danmark, København. Til tross for mye kriminalitet og fattigdomsproblemer, viste undersøkelser  for noen år siden at 12 prosent av 15-åringene brukte eller hadde prøvd cannabis. På den andre siden av broen, i København, der politi og myndigheter har et akseptert forhold til cannabis, var resultatet på de samme spørsmålene 46 prosent. De siste kjente tallene fra undersøkelser i Norge, er fem prosent, mot 17 prosent i gjennomsnitt i Europa.

Norsk narkotikapolitikk bidrar altså til å minimalisere den sosiale aksepten, og dermed redusere bruken.

Liberalistene vil legalisere bruk, og begrense omsetning ut fra et ”cannabispol”. For oss som er gamle nok til å huske da kun de største byene hadde polutsalg, og da øl måtte bestilles i kasser fra butikk, kjenner argumentene som følger:

”Mer tilgjengelighet for å få bukt med livsfarlige  smuglervarer, helsefarlig og dårlig hjembrent” osv. Men selv i dag med polutsalg på hver minste tettsted, ølsalg i alle butikker smugles det i stor grad alkohol, også livsfarlig alkohol. Slik vil det også bli med cannabis hvis den legaliseres.

Drømmen om å få bukt med smugling, kun få rene planter, er utopi. Vi vil få en ”alkoholdebatt” x 10. Der foreldre vil stå frem i media og fortelle at reglene fører til at deres barn må røyke uren cannabis. Fordi de ikke er gamle nok, eller har råd til å betale den avgiftsbelagte cannabisen på polet. Vi vil få ett legalt marked for de resurssterke og ett  illegalt for de som er så skada av bruken at de har mistet  sine nettverk og sin økonomi. Og det er de siste det vil være flest av.

Vi har i dag et legalt rusmiddel. Riktignok er dette rusmiddelet minst like skadelig som de fleste illegale, men å få folk til å klare seg uten, er en utenkelig tanke. Derfor får vi regulere det etter beste evne, prøve å redusere skadevirkninger så godt det lar seg gjør. Men å legalisere enda flere skadelige rusmidler, må bare ikke skje.

Vi har allerede et helsevesen som er preget av alle skadevirkningene av rusmidler, ikke minst den lovlige varen alkohol. Hvordan skal vi takle en fremtid der vi trinnvis har legalisert, gitt sosialaksept, for alle typer rusmidler? For det er det som vil skje. Vå må også ta adnotam at storparten og de mest omfattende rusproblemene i landet skyldes alkohol, reseptbelagte legemidler og Lar-medisin. Disse rusmidlene er det sosial aksept for å bruke.

Allerede i dag snakker en del liberalister om at behovet for rus er grunnleggende. Det er selvfølgelig feil. Hadde påstanden vært en sannhet, hadde hele verdens befolkning bruk rusmidler. Det gjør vi ikke. Det anslås at ca halvparten gjør det.

Vårt mål må bli å jobbe mot at flest mulig ikke skaper seg et grunnleggende rusbehov. Men at de tar til seg denne målsettingen:

Å synliggjøre at livet oppleves best ved å være tilstede i det!  Det er da vi får frem vår naturlige eufori.

            

onsdag 19. mars 2014

Flere eldre alkoholikere og pilleavhengige

Så begynner kommunene å merke det som Gatemagasinet Klar har advart mot i et par år.: ”Stadig flere eldre alkoholikere”.

Sitatet er hentet fra regionalavisen for Aust-Agder, Agderposten, 19.mars 2014.  De viser at sykehjem og helsetjenesten stadig møter eldre som drikker for mye. Geit Rørbakken  ved sykehuset i Arendal kaller dette ”en stille epidemi”.

I tillegg til at sykehjemmene stadig for inn eldre rusmisbrukere inn som pasienter, opplever hjemmetjenesten at flere eldre drikker alt for mye.

Klar har i et par år advart mot denne trenden og vist til at pensjonister er blant de som drikker mest alkohol og misbruker mest legemidler. Under et seminar om eldre bruk av alkohol og legemidler, ble dette forklart med at pensjonister i dag har bedre helse og bedre økonomi. Helsen svekkes etter hvert av misbruket og de bli hjemmeboende pasienter for hjemmesykepleien eller de må bosettes på sykehjem.

Klar hadde denne problematikken som tema under Klar-seminaret i februar 2014. Her fortalte fagleder ved landets eneste rusavdeling på sykhjem om hvordan de bosatte eldre alkoholikere.

Ansatte i hjemmehjelp- og hjemmesykepleie føler seg usikre på hvordan de skal gripa det an når de møter eldre som ruser seg med alkohol og/eller piller, samtidig som de går på sterke medisiner. De føler dette er et tabuområde.

I Norge drikker vi mye mer enn før, og spesielt kvinner har byttet ut kaffekoppen med et glass vin fra pappkartongen.

”Vi ser at kvinnen er en særlig utfordring. Mange lever lenge som enker, de er triste og selvmedisinerer seg. De har vent seg til at det ikke er tekoppen, men vinglasset de koser seg med. Eldre kvinner vil trolig drikke betydelig mer i årene som kommer”, sier psykologspesialist Terje Knutheim til Agderposten.

Undersøkelser viser at kvinner i aldersgruppen 50-70 år drikker mer enn kvinner i 30-40 år. Og jo høyere utdanning, jo mer drikker de. Blandingsmisbruk blant kvinner er fire ganger vanligere blant kvinner enn blant menn. Og misbruket er forbundet med mye skam og skyldfølelse, ifølge Knutheim.

Når vi vet at eldre spiser mange reseptbelagte medisiner, bør dette være et varsko for sykehjem som er opptatt av at eldre skal få vin til mat og til kvelds. Eldre har mindre glede av alkohol enn de hadde tidligere. Nå har de kun den sløvende effekten tilbake. Den sødmefylte, oppkvikkende følelsen har druknet i toleranseutvikling fra et langt liv med bruk av alkohol.

Eldre henger seg på myten og majoritetsmisforståelsen om at alkohol er bra for hjerte. Professor i fysiologi, Jon Johnsen, fastslår imidlertid at alkohol er usunt fra første dråper.

Skal et hjerte ha godt av et lite glass vin, så må hjertet være i en veltrent kropp, hos en som trener godt og spiser sunt. Alkohol øker blodtrykket fra første slurk, og øker dermed faren for både hjerte- og hjerneinfarkt hos eldre. Alkohol fremskynder også demens, fortalte professoren under et seminar for noen år siden. Et seminar Gatemagasinet Klar har referert fra.



søndag 2. mars 2014

Til lykke med 24-årsdagen min

Jeg feirer i dag 24 år som nyktert, voksent menneske. Den 3. mars er derfor blant de viktigste dagene i mitt liv.


De fleste dagene i året har sin verdi. Men noen har selvfølgelig større verdi for meg enn andre. I første rekke dagene da mine barn og barnebarn ble født. Men likevel like viktig, dagen da jeg ble tvunget til å ta et valg: Sette korken på flaska, velge bort all bruk av beroligende og smertestillende piller, så sant det ikke blir amkutt, medisinsk behov for det.

Denne nye fødselsdagen min ble 3. mars 1990. I år er det altså 24 år siden.

Å ta valgene og å sette korken på, var veldig enkelt. Verre var det å ikke ombestemme meg, skru korken av igjen, var vanskeligere. Jeg kunne ikke klart det alene, og det følte jeg den gang og ba derfor fagfolkene ved det som da het A-klinikken i Kristiansand om hjelp.

For å la fluidium og piller forbli inne i flaska og glassene, må jeg gjøre noe med min egen innside. Jeg måtte innse mine dysfunksjoner. Se min egosentriskhet, bli kjent med hvem jeg er og akseptere.

På mange måter måtte jeg forkaste den personen jeg mente jeg var, og hente frem mitt opprinnelige jeg, og begynne vokse derfra.

Jeg pleier ofte si til tilhørernes forskrekkelse: ”Jeg er takknemlig for min alkoholisme. Jeg er lykkelig for at jeg ble rusavhengig”. Og jeg forklarer: Fordi det tvang meg til å erkjenne at jeg var maktesløs overfor livet, noe som bidro til at rusmidlene beholdt makten over meg.

Som følge av at jeg har måttet bygge meg selv på ny, stein på stein, har jeg fått den selvinnsikten jeg manglet i mitt rusliv. Jeg har opparbeidet meg aksept for den jeg er, erkjent mine resurser og mine mangler. Jeg har fått en større vidsyn for andre, gjennom å forstå meg selv.

Jeg er ikke lykkelig over alt jeg påførte de jeg er glad i, men jeg er glad for konsekvensene som har blitt etter det påbegynte avholdet.

Jeg ble født 29. november, 1950. Det betyr at jeg er blitt 63 år, som en følge av at jeg ikke har dødd. Jeg har ikke gjort annet for det enn å overleve.  At jeg fremdeles er tørr etter stoppen i 1990, skyldes at jeg har gjort noe for å forbli det. Derfor er 3. mars på mange måter en viktigere markeringsdag enn 29. november.

Sikkert ikke lett å forstå for dere som leser. Men svært logisk for meg.

I mitt rusliv, var jeg yrkesaktiv det meste av tiden. Jeg hadde til tider gode og viktige jobber, både innen organisasjonsliv og næringsliv. For mange som trodde de kjente meg, var det rart for dem å høre at jeg hadde vært til behandling for mitt rusproblem.

Blant rusavhengige er det flest slike som meg. Kun noen få prosent rusavhengige lever synlig i gatebildet. Minst 90. prosent lever bak fortrukne gardiner, gjemt bak fasader av lykke og vellykkethet sliter hele familien av den enes rusavhengighet.

Hva har jeg så mistet i løpet av disse 24 årene. Jo: Selvmedlidenheten, kaoset, dårlig helse, ustabilitet i livet mitt og i nære relasjoner, ødelagt økonomi, tap av arbeid, angst og annen dårlig psykisk helse og mye, mye mer.

Hva har jeg vunnet: Alt!



fredag 21. februar 2014

VÅRE SMÅ SØSKEN: OM Å TA ANSVAR FOR VÅRE VALG

Denne lederen skrev jeg i mars 2012. Temaet er igjen aktualisert gjennom debatter, der jeg også har hentet argumenter - som er brukt i denne lederen i bloggen "Om valgfrihet og menneskesortering".

I dette nummeret vil jeg illustrere temaet, ”Annerledeshet”, gjennom å ta for meg

VÅRE SMÅ SØSKEN
 Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagas
enn vi er utstyrt med

Personlig kjenner jeg mange av disse små, de Inger Hagerup her skriver om i sitt vakre dikt. Og jeg kan med hånden på hjertet fastslå at jeg alltid føler meg positiv annerledes etter en samtale med en person med Down syndrom. Ingen av dem bærer masker. De fremstår som den de er; mennesker som har litt større behov for omsorg og nærhet enn det vi andre. Når de viser meg sin glede, så er det uten hemninger. Noen forsøker å fremstille alkohol positiv gjennom å markedsføre fyllegleden som ærlig og oppriktig. Det er feil. Den fugledanslykken fulle folk viser, er hysterisk. Mine venner med det ekstra kromosomet, viser  oppriktighet i gleden og i sorgen.
Vi har mye å lære

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.


Like før jul, 2011, støttet regjeringen forslaget om tidlig ultralyd, i uke 12. Innføringen av tidligere ultralyd skal bidra til å oppdage om fosteret viser tegn på Downs syndrom og andre sykdommer. Det er viktig for meg å få frem at jeg har problemer med å se på den ydmykheten, de spektre av følelser som personer med Downs syndrom viser som sykelige. Foreldre av barn med Downs syndrom uttrykker det samme. Det er klart at det å skulle ta ansvaret for et barn som er annerledes enn andre barn, som viser sine sorger og gleder med en styrke andre barn ikke gjør, helt sikkert er slitsomt til tider. ”Men det veies opp av alt det positive”, sier en forelder.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.




Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn.

”Hvis du kunne velge, ville du helst blitt født uten det kromosonet som gjør at du har Downs syndrom”, spurte en journalist skuespilleinnen, skribent, journalist og samfunnsdebattant, Marthe Wexelsen Goksøyr. ”Det hadde jo vært det enkleste, men da hadde ikke jeg vært meg”, svarte den kloke unge damen.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå
                                                           
Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen.

De kom med ”mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med”, men de drar med mer i kofferten enn vi andre når vi forlater denne jord. For de har levd ut hele seg. Mens vi andre har stengt det inne, for å slippe å bli avslørt som mennesker, som feilbarlige mennesker:

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
  til de skal gå ombord 
 med sine barnehjerter,
  vår søster og vår bror.
Oddmund Harsvik

Ansvarlig red.

torsdag 20. februar 2014

Om valgfrihet og menneskesortering

Jeg har gløttet innom Dagbladet ganske ofte denne torsdagen, 20.februar 2014. Sent onsdag kveld varslet nemlig Marie Simonsen i en tweet til meg at hun ville komme med sitt poeng i denne debatten ”i morgen”.

Etter å ha lest kommentaren hennes flere ganger. Og jeg ser at poenget muligens er at heller ikke de som vil utvide abortordningen, innføre tidlig ultralyd for å kunne oppdage om fosteret har Down syndrom, slik at de kan fjerne dette innenfor lovens rammer, heller ikke er for et sorteringssamfunn.

Det var også dette debatten gikk på den aktuelle onsdagskvelden. Der Marie Simonsen uttalte at medisinsk fremskritt er flott, og jeg repliserte med at det er jeg enig i, så lenge dette fremskrittet ikke benyttes til å vrake bort det ufullkomne. Jeg viste til designfødestuene i USA, der foreldre gjennom genteknikker kan forme barnet slik de ønsker. Få riktig øyne- og hårfarge. Rett form på nese og kropp. Kort sagt bestille seg supermennesket.

Marie Simonsen kommenterte korrekt at det ikke er noe som tyder på at vi er på vei dit. Og det er jeg enig i. Men vi har pekt ut en retning når vi ønsker å bruke lovverket til å gi foreldre mulighet til å velge bort barnet som har en kromoson for mye.

I sitt innlegg er hun inne på eierskapet til slagordene. Der tar hun også for seg høyresidens ”valgfrihet”. Jeg har mange ganger undret: Er all denne valgfriheten et gode?

Marie Simonsen beskyldte meg for å at mitt standpunkt var formet etter knefall for Vårt land. Slik er det ikke. Mitt standpunkt er mitt standpunk, og allerede i 2012 brukte jeg en hel leder på dette i Gatemagasinet Klar, der jeg blant annet skrev:

”Hva er det så som bidrar til at ni av ti  vordende foreldre som får vite at barnet har Down Syndrom tar abort, ifølge Medisinsk fødselsregister? Sannsynligvis frykten for at de ikke skal kunne takle det som er annerledes. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, ikke minst våre barn”.

Jeg har den siste tiden snakket med flere foreldre til barn med Down syndrom. Alle sier at de er glade for at de ikke visste at barnet hadde et kromoson for mye da hadde mulighet til å ta abort.

Valgfrihet kan være bra. Men når det  skal styre våre valg i situasjoner der problemet minst er like mye følelsesstyrt som praktisk, kan det bli for komplisert.

I din jordmor.no leser jeg følgende:

”Innføring av obligatorisk tidlig ultralyd fører fort til at det blir en ”må tjeneste” der det forventes at kvinnene skal gjennomføre det for å ”sikre seg” ett friskt barn.
Den ”obligatoriske” 18 ukers ultralyden som er i dag, oppleves ikke som ett tilbud, men noe man er sterkt anbefalt fra fagfolk å gjennomføre.
De kvinnene som velger dette bort blir sett på som dristige. Å velge bort obligatoriske/anbefalte undersøkelser anses som temmelig radikalt.
Med all den teknologi vi har tilgjengelig har vi lett for å tro at vi kan kontrollere alt.
Vi må huske at ultralyd har store feilmarginer, og ikke er noen sikker diagnosetest. Det er min mening at den må brukes med respekt”.

Medisinske fremskritt, kan også bety mellommenneskelige tilbakeskritt. Vi husker alle hvordan en liten østerriksk mann med bart for ca 80 år siden eksperimenterte med sine medisinske fremskritt for å finne frem til det perfekte menneske. La oss ikke begynne gå i den retningen at vi havner der de er i USA. Kompassnåla vibrerer og er allerede svært nær.

I twitterdebatten ble det også reist spørsmål om hvordan vi behandler folk med funksjonshemninger: ”Det er ikke rart mange velger abort med funksjonshemmet foster, når de ser hvor dårlig samfunnet hjelper”.


I min nevnte leder fra 2012, skrev jeg også dette: ”Jeg påstår at alle vi andre har så mye å lære av disse annerledes barna, som vi vil  fjerne gjennom å telle kromosomer før de er født. Vi trenger deres positive annerledeshet. Vi trenger dem som eksempler på at livet kan leves godt uten masker. Vi trenger derfor et lovverk som ser verdien av Mennesket! Et lovverk som gir foreldre mulighet til å  ta imot barn, uavhengig av kjønn, sykdommer og utseende. Et lovverk som beskytter oss mot vår frykt for at det ufødte liv ikke skal passe inn i den forventede rammen”.

torsdag 30. januar 2014

BELØNNINGEN

I denne bloggen skal jeg ikke holde hovefokus på de negative siden ved alkoholbruk, men på det positive ved avhold.

I mange år har jeg og mange andre fortalt om skadevirkningene ved bruk av alkohol og andre rusmidler. Jeg har lagt ut linker til forskning som dokumenterer. Og jeg har delt egne og andres erfaringer. Det siste skal jeg også gjøre nå, men denne gangen ved også å fortelle om belønningen av å være tilstede i livet, uten alkohol eller andre rusmidler.

”Er det ikke kjedelig og ikke skulle ta seg en fest resten av livet”? Spørsmålet kom fra en politimann på den lokale stasjonen, der jeg og noen andre underviste ordensavdelingen i hvordan alkohol påvirket oss som var blitt avhengige.

Det var knapt et år siden jeg hadde sittet på sengekanten full av abstinenser, til tross for at jeg hadde drukket nesten en flaske vodka. Den siste fylla hadde rasert et prosjekt, en ny fagavis jeg så vidt hadde fått på bena. Samboeren og barna var ute, og jeg satt der i min egen svarte, fortvilende elendighet og tenkte at dette orker jeg ikke mer.

Jeg orket ikke leve med alkohol på denne måten, og jeg orket ikke tanken på å leve uten. Aller helst ville jeg ta livet mitt, men jeg våget bare ikke.

Hvor mange ganger hadde jeg forresten ikke dagdrømt om min egen død, min egen begravelse, der sjelen min fløt under kirketaket og bivånet gravfølgets sorg. Den ene etter den andre talte varm om meg, og alle skammet seg over å ha behandlet meg så urettferdig.

Jeg tror at det var vissheten om at ved min død ikke ville få oppleve dette, som hindret meg fra å ta selvmord. Min kaotiske hjerne var et øyeblikk realistisk. Og i stedet for å ta mitt liv, ringte jeg det som den gang, 1990, het A-klinikken  i Kristiansand - og jeg fikk hjelp.

Hadde jeg på forhånd visst hvor krevende dette ville bli, hadde jeg sannsynligvis ikke gått inn i arbeidet. Å slutte å drikke var enkelt. Det var jo bare å la være å ta den første drinken. Men å avskaffe fluktbehovet som gjorde at jeg ikke klarte å la være å ta den første, var det vanskelige.

Det var også grunnen til at jeg følte meg som en løgner da jeg svarte på politifolkenes spørsmål om det ikke var kjedelig å ikke drikke. Jeg var den gang midt i en av mine tremåneders depresjoner. Ingenting var ok. Livet mitt var fremdeles kaotisk. Økonomien var elendig. Jeg hadde prolaps i ryggen. Var periodisk impotent og hadde nesten ikke fremtidshåp.

Mitt svar fortale ikke hvordan jeg hadde det, men hvordan mine likesinnede venner, som hadde vært rusfrie to-tre år, hadde det.

”Nei. Livet er spennende og fullt av utfordring”, hermet jeg.

Det er gått 23 år siden jeg snakket for politifolkene, og løgnen er blitt en vakker sannhet. Jeg holdt ut den første tunge stunden, og etter hvert har jeg fått oppleve alt det positive ved å være tilstede i eget liv. Jeg har også med tiden innsett at løgnen ikke var så stor som jeg trodde den gang. For allerede den gang var mine verste øyeblikk mange ganger bedre enn  mine beste da jeg drakk.

Hvorfor blir livet mitt så mye bedre uten alkohol? Jeg kan jo begynne med det praktiske livet: Jeg får ordnet opp i kaoset rundt meg etter hvert som problemene dukker opp. Får ordnet opp i økonomi. Får stabilitet for meg og familien. I tillegg får jeg ryddet opp i min samvittighet: Bedt de jeg har skadet om tilgivelse og  etter beste evne tilgitt de som har skadet meg.

Verden ble selvfølgelig ikke annerledes, men jeg lærte meg å forholde meg annerledes til den. Og ved å erkjenne mine svakheter, ble jeg i stand til å forstå andres feil og mangler.

Ved å se min utilstrekkelighet, ble jeg god nok.

Hvordan fikk jeg til disse endringene? Jo gjennom noe retningslinjer som ble gitt meg under behandlingen:

Jeg måtte tviholde på at jeg var maktesløs overfor alkohol. At det var enklere å avstå fra å drikke, enn å skulle kontrollere inntaket. Jeg måtte også erkjenne at dette klarte jeg ikke alene. Til det var kaoset, skapt av min flukt fra problemene for store. Jeg måtte ta i mot tilgjengelig hjelp, og jeg måtte lære å be om hjelp når problemet ikke var løsbart.

Ikke mindre viktig var det å få gjort opp med bitterhet og nag, skapt av rusatferd.  En grundig selvransakelse fikk meg til å innse at rusen hadde gjort meg egosentrisk og fri for selvinnsikt. Jeg måtte lære meg å sette meg selv til siden for andre, men også ta ansvar for egne handlinger og behov.

Alt dette er ikke gjort på noen dager, uker eller måneder. Det tar år, kanskje livet ut. Men jeg blir hele tiden bedre på det. Perfekt blir jeg aldri.

Det er 24 år siden jeg ba om hjelp. Mye har skjedd, og alt har langt fra vært rosenrødt. Jeg har mistet to brødre til kreften underveis, mor og far er borte. En personlig konkurs, samlivsbrudd og perioder med depresjoner grunnet alt dette, er en del av historien. Men opp i alt har jeg sluppet å flykte bort fra virkeligheten. Og det er kanskje det aller største ved å ikke bruke rusmidler:

Jeg orker være tilstede i livet mitt, uten å måtte medisinere bort det vonde. Uten å måtte toppe gleden med en ravende skål.

Stadig vekk dukker det opp egosentriske tanker og selvmedlidende følelser. Men nå oppdager jeg de straks, og kan sette i gang motangrep, ofte gjennom en rungende latter over meg selv.

Det å våkne hver dag, hver søndag, hver helligdag og feriedag, fri fra fyllesyken. Uten angsten for å leve, for å dø, eller for livet som er levd. Uten hodepine, og/eller illeluktende diaré og oppkast. Fri for dårlig samvittighet og hukommelsestap, er belønning nok i seg selv. Men det viktigste er likevel alt jeg lærer om meg selv og alt jeg aksepterer om hvem jeg er.


Mitt alkoholmisbruk bidro til å hemme min menneskelige vekst, både åndelig og intellektuelt. Belønningen fra avholdet, et at jeg er i konstant vekst.

onsdag 29. januar 2014

Vold og rus

Artikkelen er hentet fra Borgestadklonikken, Kompetansesenter rus –region sør sin studie av ”Hvem er de pårørende, 2012”.

Forskningen viser at alkohol er sterkt relatert til vold (Pape,2011). Mange blir utsatt for vold fra partneren når det er alkohol eller andre rusmidler med i bildet.. Vold som utøves i alkoholrus, er som regel grovere. Det er også en sammenheng mellom eget alkoholforbruk og risikoen for å bli utsatt for vold i parforhold.

Inntak av alkohol  reduserer vurderingsevnen og svekker impulskontrollen, noe som kan bidra til å utløse aggressiv atferd (ibid). Verdens helseorganisasjon viser at alkoholbruk øker forekomsten av hjemmevold. Relasjonen mellom partnervold og alkohol beskrives gjennom disse faktorene (WHO 2012):

·      Alkoholbruk reduserer kognitive og fysiske funksjoner og reduserer selvkontroll. Personen blir mindre i stand til å løse konflikter på en ikkevoldelig måte i relasjonen.
·      Stort alkoholforbruk kan føre økonomiske problemer, omsorgsproblemer, utroskap og andre familiære vanskeligheter. Dette kan skape konflikter i forholdet, og det blir større sjanse for at vold oppstår.
·      Individuelle og sosiale forestillinger om at alkohol foråresaker aggresjon, kan utløse voldelig atferd, og alkoholen brukes som unnskyldning for dette.
·      Erfaring med vold i relasjoner kan lede til alkoholbruk som selvmedisinering.
·      Barn som ser vold eller opplever trusler om vold mellom foreldrene, har større sjanse for å utvise skadelig drikkemønster senere i livet.

Tennessee Association of Alcohol, Drug & other Addiction Services (TAADAS, 2012) viser at rusmiddelbruk øker sjansen for at hjemmevold ikke bare forekommer i rusperiodene, men også i edrue faser. Ofrene for hjemmevold får ofte  sosiale problemer med sine relasjoner til familie, venner, fremtidige partnere og sitt forhold til arbeid og skole (WHO, 2012).

Hjemmevold og rusavhengighet opptrer sammen, men det er ikke kausal sammenheng mellom rusmisbruk og hjemmevold (National Coalition against Domestic Violence, NCADV, 2012). Selv om denne kausale sammenhengen ikke eksisterer, bør en likevel arbeide med vold i rusbehandlingsprogrammer, og med rusmisbruk i voldsbehandlingsprogrammer. Det vises bedre resultater ved denne kombinasjonen (ibid).


Per Isdals (2000) definerer vold på denne måten: ”Enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, for å få denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjør noe denne personen vil”