Når flukten blir normalisert

I beste mening serverer voksne sine håpefulle alkohol for å lære dem å drikke normalt. En farlig majoritetsmisforståelse. Det eneste de oppnår er å lære barna at det er normalt å drikke.

Hva skjer når vi normaliserer bruk av et rusmiddel som endre vår sinnsstemning, sløver ned vårt tungsinn og som fjerner vår selvkritiske sans? Vi etablerer en løsning på livene våre. På kort sikt gir rusmidler oss mot til å bruke våre evner, slik at vi kan mestre ting vi ellers ikke ville ha forøkt oss på.

”Men er ikke det supert da”? spør en venn av meg.

Og supert hadde det vært, hvis rusmiddelet ikke samtidig som å gi mestring også tar fra oss vår kognitive utvikling. Samtidig som det fra å gi frimodighet går over til å skape angst og dermed gir nye, normale grunner til å hive innpå.

"Tar en alkoholen fra en person tar man livsviljen, livsgnisten, meninga med livet, og evnen til å holde ut eget liv og egne valg", skrev en Facebookvenninne på sin status.

Det er en sannhet som vanskelig kan motsis. Langvaring bruk av alkohol, etablert fra ungdommen gjennom de normaliseringsprosessene foreldre og andre voksne gir, blir medisinen for alle typer mestring. Vi kan ikke være sosiale uten, vi føler at vår kreativitet stagnerer, vi er ikke gode nok og så videre. Til slutt burer vi oss inne, våger ikke å synliggjøre vår maktesløshet over livet.

”Men hvordan kan det at vi lar barna smake et lite glass vin bidra til å normalisere bruk av alkohol? Viser vi ikke bare at alkohol skal brukes med måtehold?, spør en tenåringsmor meg.

Og det er ikke svart hvitt. I utgangspunktet kan det å la barna smake både på øl og vin virke preventivt. Jeg tror ingen likte debutsmaken av verken vin, øl eller andre former for alkohol. Alle kjenner til de typiske grimasene folk skjærer over en stor slurk whisky, konjakk, øl og vin. Men når den renner ned halsen og virkningen sprer seg, kommer det befriende ahhhh-et. Smak blir koblet sammen med virkning. Gir alkohol en positiv følelse den første gangen, forsterker det faren for avhengighet. Får barna en smak av vinen, så liten at den ikke gir velværeeffekt, vil den beske smaken bli stående  som grunn til å ikke smake igjen. Men dette er et sjansespill. Å gi barn alkohol, er som å spille russisk rulett.

Du vet ikke når kula går av.

Argumenter om at vi har vår frie vilje, en styrke til å kontrollere når vi skal og vil drikke alkohol, og hvor mye av rusmiddelet vi vil helle i oss, er vel det mest brukte argumentet på at menneskets bevissthet styrer unne for avhengighet. Bare ressursvake og viljeveike mennesker blir avhengige, påstås det.

Vår ubevisste del av hjernen er dobbelt så stor som den bevisste. Bilkjøring er et eksempel på hvor sterkt vår ubevissthet styrer oss:

Vi setter oss i bilen, programmerer hjernen til at nå skal vi besøke vår beste venn, en arbeidsplass eller et annet sted vi kjenner veien godt til. Vi starter bilen, tar på oss setebeltet og går i kjøremodus. Vi tenker på alt annet enn røde og grønne lys, fotgjengeroverganger, biler som slakker farten foran oss. Likevel kjører vi prikkfritt, stopper, regulerer farten, alt mens vi er alle andre steder enn akkurat i bilen. Jeg er 100 prosent sikker på at jeg ikke er den eneste som har kjørt mil etter mil uten å mentalt være tilstede. Og slik virker også normaliseringen av bruk av rusmidler:

Sjefen var skuffa over meg i dag. Kollegaen legger skylda på meg. Ektefellen er utro. Nav ødelegger livet mitt. Jeg er så glad. Jeg fikk ros. Jeg møtte en gammel venn. For alt for mange voksne, er alle disse eksemplene, og hundrevis av andre, normale grunner nok til at ”nå passer det”. Sammen med vårt eget forhold til alkohol og andre rusmidler, viser vi barna at i alle fall alkohol er minst like viktig som det daglige brød. Når barna vokser opp til å bli progressive ungdommer, får de gjennom debatter på Internettet og eller i media, forståelsen av at andre rusmidler ikke er farligere enn alkohol, og de normaliserer også illegale rusmidler  som en del av MÅ HA.

Å plassere virkningen av rusmidler som en del av vår autonome reaksjoner, ta ei pipe, en dram, et glass vin, en pille, FLYKT, så slipper du kjempe, er ødeleggende for hele samfunn. Samtidig går millioner av mennesker over hele verden til grunne. Det beregnes at nesten tre millioner mennesker dør av skadelig drikking hvert år. Omtrent like mange av legale reseptrusmidler, og 200 000 av illegale rusmidler.

Hvorfor sette i gang kriger for å ta livet av hverandre? Innfør nok av gratis alkohol og frigi reseptnarkotika, legaliser alle illegale narkotiske stoffer, så gjør vi jobben sjøl.

Vil ha edrue politikere

Det ligger logikk i stortingsrepresentant for SP, Kjersti Toppes forslag om alkofri stortingskantine, og promillefrie stortingsrepresentanter på jobb. Hvor ellers i samfunnet er det tillatt å drikke i arbeidstiden i det offentlige?

Personlig fikk jeg sparken i et utall jobber den gang jeg drakk alkohol. Neida, jeg var ikke full. Jeg hadde kontroll. En tre, fire lange pils i løpet av arbeidsdagen, hva var vel det? Jo det var en jamn promille på bortimot èn promille. Selv om jeg bar det godt, var jeg altså beruset, og brøt dermed arbeidskontrakten.

På stortinget blir det tatt bestemmelser som er avgjørende for nasjonen og for enkeltmennesker. Et par pils i lunsjen gir representanten bortimot 0,7 i promille. Dette svekker dere kognitive evner, deres logiske sans og deres konsentrasjon. Jobben deres er for viktig til at det skal fortsette slik.

Som velger vil jeg ha politikere som tenker klart.

Jeg støtter Kjersti Toppes forslag om et Storting som alkoholfri sone, regjerings- og stortingspolitikere som er klare i toppen på jobb.

Samfunnet er blitt for alkoholisert, sier Kjersti Toppe. Det er vanskelig å være uenig i henne om dette. Politikere på høyresiden refser regjeringen for manglende tiltak for å få ned fattigdommen. Et godt tiltak er å signalisere at det går an å komme seg gjennom en arbeidsdag uten å måtte selvmedisinere seg med alkohol.

Tenk om

Tenk om
vi alle måtte være like
for å føle at vi passet inn.

Tenk om
når alle andre lo,
måtte vi le med.
Og når andre kriget
skulle heller ikke vi ha fred.

Tenk om
Når verden falt i grus for den ene
skulle også vi andre falle ned.

Tenk om
alle gråter,
på samme tid og sted.
Når noen sier no`,
jatter de andre med

Tenk om
noen sa sin mening,
talte Roma midt i mot.
Tok det første skrittet,
og stolt forlot
Kvadratet.

Tenk om
noen lo og lo,
mens alle andre gråt,
at en tok sjansen
på å være annerledes,
og høstet applaus for det

Tenk om
det blir godt nok
å bare være meg
og deg.

Oddmund Harsvik

Risikofylt livsstil

Lederen av ungdomshelsetjenesten i Kristiansand, Kristin Holen, sier i et intervju med Fædrelandsvennen at hun er forundret over at unge voksne utsetter seg for risikoen for et uønsket svangerskap. I intervjuet kommer hun også inn på at den samme gruppen har et svært risikofylt forhold til alkohol.

Frigjort seksuell praksis  er ofte preget av et liberalt forhold til rusmidler, oftest til alkohol. Noe av rusmidlenes ”styrke”, er at de senker den enkeltes selvkritiske sans. Vi  blir seksuelt løsslupne og vi  senker våre krav til hvem vi vil gå til sengs med.

Det er en kjent sak at ikke bare unge voksne, men også ungdom, drikker annerledes enn hva vi gjorde tidligere. Riktignok er andelen unge som ikke drikker økt. Men de som gjør det, drikker dobbelt så mye som tidligere. Og ut fra en undersøkelse som ble gjort ved Oslo legevakt, fortalte nesten samtlige av 500 ungdommene i alderen 18-20 år, som kom inn med akutt alkoholforgiftning, at de drakk alkohol nesten hver dag.

Dette i seg selv er skremmende. Når vi så får dokumentert at unge voksne (antar at de er i alderen 20-30 år) også har økt sitt konsum, så ser vi tendensen til en livssyklus der rus, og handlinger  der rusmidlene er forløsende, sterkt preger våre liv i sin helhet.

Rusforsker Sverre Nesvåg fortalte under et seminar om eldres bruk av alkohol og medikamenter at den største økningen i misbruk av alkohol, var i aldersgruppen 40-70 år.

Slår vi sammen disse opplysningene, får vi et liv fra vi var 18 til vi går i graven, der vi stadig øker vår bruk av rusmidler. Bruken går sannsynligvis i bølger hos mange. En del klarer  ved hjelp av viljestyrke i perioder å begrense bruken av rusmidler i forbindelse jobbkarriere. Men ingen klarer å gå på hvite knoker et helt liv. Hvis de ikke får endret sine behov for å flykte unna virkeligheten, så vil suget etter rusmidler ligge der som en tung bør.

Da jeg sluttet å drikke for 22 år siden, fikk vi vite at ca 4 prosent av befolkningen hadde et avhengighetsforhold til alkohol. Rundt 10 år senere, kom WHO med undersøkelser som viste at antall voksne med et akutt alkoholproblem var steget til 10 prosent. En ny undersøkelse, viser at 4 av 10 kvinner og 6 av 10 menn har et risikofylt forhold til alkohol. Det betyr 50 prosent av befolkningen.

Befolkningen, ikke bare i Norge, men over hele verden, er svært ofte påvirket av jevnlig bruk av rusmidler. Mange i viktige stillinger, tar avgjørende bestemmelser som preger hele samfunnsstrukturen mens de er påvirket. Det er en kjent sak at vår logiske sans og resten av vår kognitive evner blir reduserte under ruspåvirkning. Vi kan dermed være ganske sikre på at mange viktige, og gale avgjørelser er blitt tatt av beslutningstakere påvirket av rusmidler.

Unge voksen tar sjanser på seksuell overførbar smitte, på uønske graviditet, men også på feil valg i forhold til resten av deres eget liv. Kan vi snart spørre oss selv om vi har bruk for rusmidler for å kunne være sosiale, for å kunne kose oss, for å tåle sorg og nedturer?

Den enkeltes valg er avgjørende for resten av livet, og i svært mange tilfeller preger det og andres liv. La valgene bli tatt i edru tilstand!

Åpent brev til Namsmannen i Kristiansand og Kristiansand Parkeringsselskap.

Lørdag, 10/3 – 2012, mottok med jeg brev fra Namsmannen med krav om utpanting for et parkeringsgebyr av størrelse kr. 300 + èn purring kr. 150 = kr. 450. Ifølge parkeringsetatens innkrever, Kredinor, skal jeg ha mottatt denne purring i januar 2012, før saken gikk direkte til Namsmannen. Med omkostninger er summen nå blitt nidoblet. Jeg kan ikke finne denne purringen. Jeg mottar mange vinduskonvolutter fra parkeringsetaten, de fleste purringer, som jeg er striks med å betale. Denne kan jeg ikke finne. Jeg har heller ikke mottatt noe varsel fra Kredinor før jeg fikk en sammen med varselet om utpanting fra Namsmannen.

For meg er likevel ikke den store summen det har vokst til det verste, selv om det provoserer meg at parkeringsetaten bruker purregebyr som er halvannen gang større enn det private har lov til å bruke. Verst er det at gjennom slike mafiametoder griper dere inn i mitt liv ved å merke meg som ukreditverdig. Siden jeg ikke bare representerer meg selv, men også den ideelle stiftelsen Klar, kan dette være katastrofalt.

Også jeg sliter i blant med å få inn penger. Jeg må purre både en og  fem ganger. Og slik skal det være! Det er staten som gjør det feil!. Dere kaster folk ut av hjem, dere fraraner folk biler og annen eiendom ved å øke gebyrer og fastsette ågerrenter til slike høyder at folk får problemer med å betale. Et tenkt eksempel:

Hvis en person kopierer min underskrift på et gjeldsbrev på 100 000 kroner, sender krav via Namsmannen, og jeg ikke tar kravet alvorlig og imøtegår det, risikerer jeg med stor sannsynlighet å måtte betale disse pengene, eller få gjennomført utpanting. Namsmannen blir dermed, slik de fungerer i dag, et redskap for svindlere.

Både gjennom parkeringsbøter på firmabil og min privatbil, i tillegg til leie for soneparkering, lønner jeg en av etatens ansatte i minst en måned årlig.  Etaten vet at hvis jeg ikke betaler regningen, så er det på grunn av at de av ulike grunner har kommet bort. Og de vet at jeg aksepterer og respekterer at de skal betales. Men det må gå an, også for en statlig etat, å sende minst tre purringer, slik næringslivet og privatfolk må gjøre.

Namsmannen får personlig overlevert dette brevet av meg, samtidig som jeg betaler dere krav. Svært mange kan ikke betale! Jeg kommer også til å kreve den innbetalte summen tilbakebetalt, fordi både parkeringsetaten og Kredinor har gjort store feil i løpet av purring og innkreving.

Namsmannen er blitt statlige etaters torpedoer. De knekker ikke ben og armer på skyldnere, men rammer økonomisk, hard, rått og brutalt. Gjennom merking av gjeld, treffer de der folk i dag er mest sårbare, verdighet til kredit. Dette er et system som er så kynisk, rått, og som treffer de aller svakeste mest. Gir dem null sjanse til å komme ovenpå. Flere har tatt sine liv av denne brutaliteten.

Det er skammelig!

Ta en politiker

Vi er ferdige med Lysbakken-saken. Så nå er det tid for å stille en ny politiker i den offentlig gapestokken. Henning Warloe (H) har brukt narkotika, og frarådes å stille til gjenvalg av partiledelsen.

Nå er riktignok saken litt større enn dette. Warloe har lånt ut stortingsleiligheten sin til en vanskeligstilt venn. Her har vennen brukt narkotika og lagt igjen brukerutstyr. Han er dessuten innblandet i en større narkotikasak.

Dette bør være uvesentlig for om Warloe skal trekke seg.

Riktignok har bergenspolitikeren gått hardt på banen og manet til kamp mot ”samfunnets største problem, narkotika”.

Det er her Warloe begår den største feilen, sammen med resten av partiet: De mangler kunnskap om rusproblematikk.

Bruk av rusmidler er samfunnets største problem, men narkotika er et forholdsvis liten del av problemet. Alkohol er samfunnets aller, aller største rusproblem. Et rusproblem Høyre hyller. De vil ha det billigere og mer tilgjengelig. Vin skal selges i butikkhyllene, og skjenketiden skal vare hele døgnet. 

Alkoholavhengighet er næringslivets verste økonomiske tappekran, men likevel er det en stor næring med enorme inntektsmuligheter, på bekostning av andres tragedier.

I disse holdningene ligger partiets dobbelmoral når de dømmer Henning Waloe ut av politikken, sammen med Warloes og partiets manglende kunnskap om helheten i rusproblematikken.

I tillegg vet vi at stortingspolitikere, likt resten av befolkningen, er storkonsumenter av alkohol og piller. Det er ofte ensomt å være borte fra familien hele uken, og alkohol og litt beroligende benzo (valium, vival sobril osv) er lett å ty til. Det er akseptert, fordi begge deler er lovlig vare.  Dette skjer ikke bare i politikken, men også i næringslivet. Der har vi imidlertid AKAN (som også er etablert på stortinget). AKAN er arbeidslivet organisasjon mot alkohol og narkotika, de skal sørge for at ansatte og ledere i arbeidslivet som har problemer med rusmidler skal få tilbud om hjelp til å løse sine problemer. Ansatte skal få en sjanse! Det gir ikke partiledelsen i Høyre Henning Warloe. Partiets ledelse har allerede fradømt ham retten til å renomineres til stortinget, i følge media.

Jeg gleder meg til stortingsvalget, der våre politikere og våre mediehus får annet å gjøre enn å jakte på skandaler, dolke kolleger i ryggen og hykle over at noen har forsøkt narkotika, alt mens de hever sine selvbilder langt nede i vinflaska.

Jeg er ingen Høyre-stemmer, heller ingen tilhenger av Henning Warloe som politiker, eller hans manglende kunnskap om rusproblematikk. Høyreledelsens reaksjoner er så hykleriske at jeg heller aldri kommer til å stemme på dette partiet.

Jeg håper nå at empatiske representanter fra alle partier samler seg og gir Warloe den støtten hans partiledere ikke makter gi ham 

Si det nå

Publisert I går kl. 09:20

De siste dagene har flere profilerte nordmenn gått bort. Og et samlet media har hyllet de døde. Hyllesten er helt sikkert fortjent, men det slår meg: Hvorfor venter vi til folk dør før vi forteller hvor viktige de er for oss?

Når det med tiden blir min tur, vil jeg dette skal leses i bisettelsen:

Har du noe å si, så...

.....Si det nå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje få mot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg om deg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt meg i grav.

til alle har sagt hvor flott jeg var,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Av Oddmund Harsvik