Sosial aksept skaper rustrender

I flere år er det blitt ført bagatelliseringskampanjer for cannabis fra lokale og globale legaliseringslobbyister. Nå ser vi virkningene.

I Bergen ble bruken av cannabis og annen narkotika så problematisk i videregående skoler at elevorganisasjoner tok kontakt med politiet for å få de til å rydde opp. Det politiet fant, cannabis, kokain, Lsd, og ecstasy, bør en ikke finne i den norske skolen. Likevel klarte lobbyistene å mane til kritikk overfor politiet for at de hadde slått ned på narkotikakriminalitet i Bergens-skolene.

”Å storme skolen med hundre politi og hunder for å ta noen som røyker hasj, er  å misbruke makt”, sutret de over kilometer med spalteplass.

I Kristiansand viser en trendrapport at bruk av hasj har spredd seg til alle miljøer i byen. Og bruken er blitt mer vanlig blant de unge. Også blant ungdommer i de kristne miljøene.

Overfor lokalpolitikerne forteller en bekymret leder av Kristiansand  kommunes forebyggende team at det er en tendens til at de ”bare må prøve hasj”, og at de bagatelliserer virkningen. I samtaler med unge som er blitt tatt for å omsette og/eller bruke cannabis, sier ungdommene at stoffet ikke er farlig, og at de vet alt som er verdt å vite om hasj. Etter en samtale med informasjon om skadevirkningene, skifter de mening.

”Hadde vi visst dette, hadde vi ikke brukt stoffet”.

Dette betyr at myndigheten må konkurrere med legaliseringslobbyisten om å få frem reell informasjon. Mens lobbyistene bagatelliserer, må faglige myndigheter komme med faktainformasjon om skadevirkningen.

HVA SKJER hvis cannabis blir legalisert?

Who (Verdens helseorganisasjon ) fastslår at pris og tilgjengelighet er våre beste verktøy for å regulere bruken av lovlige rusmidler. Dette benekter svært mange av cannabisliberalistene, og de som innrømmer at det kan være slik, argumenterer med at cannabis er billigere enn alkohol og at ungdommen lettere får tak i hasj enn alkohol. De mener dermed at argumentet faller.

Gjennom liberaliseringen tilfører vi imidlertid et annet salgsfremmede  verktøy; sosial aksept. Bare gjennom sin lobbyvirksomhet, gjennom debattene, har de klart å sosialisere stoffet til en viss grad, ut fra de argumentene vi hører fra ungdommen: ”Det er ufarlig, uskadelig”. Når de nå fjerne straff fra bruk og omsetning, betyr det at det er økt sosial aksept for å bruke.

Pris, tilgjengelighet pluss sosial aksept, brukes av store salgssuksesser som Coca Cola, merkeklær, dagligvarer, sminke og en masse trender. Det er markedsføringens abc. Og hvor virkningsfull den er, dokumenteres gjennom kjente resultater:

Malmø er en kjent, svensk, belastet by. Sverige har omtrent samme restriktive ruspolitikk som Norge.  Malmø er også kjent for byen som ligger på andre siden av Broen over til Danmark, København. Til tross for mye kriminalitet og fattigdomsproblemer, viste undersøkelser  for noen år siden at 12 prosent av 15-åringene brukte eller hadde prøvd cannabis. På den andre siden av broen, i København, der politi og myndigheter har et akseptert forhold til cannabis, var resultatet på de samme spørsmålene 46 prosent. De siste kjente tallene fra undersøkelser i Norge, er fem prosent, mot 17 prosent i gjennomsnitt i Europa.

Norsk narkotikapolitikk bidrar altså til å minimalisere den sosiale aksepten, og dermed redusere bruken.

Liberalistene vil legalisere bruk, og begrense omsetning ut fra et ”cannabispol”. For oss som er gamle nok til å huske da kun de største byene hadde polutsalg, og da øl måtte bestilles i kasser fra butikk, kjenner argumentene som følger:

”Mer tilgjengelighet for å få bukt med livsfarlige  smuglervarer, helsefarlig og dårlig hjembrent” osv. Men selv i dag med polutsalg på hver minste tettsted, ølsalg i alle butikker smugles det i stor grad alkohol, også livsfarlig alkohol. Slik vil det også bli med cannabis hvis den legaliseres.

Drømmen om å få bukt med smugling, kun få rene planter, er utopi. Vi vil få en ”alkoholdebatt” x 10. Der foreldre vil stå frem i media og fortelle at reglene fører til at deres barn må røyke uren cannabis. Fordi de ikke er gamle nok, eller har råd til å betale den avgiftsbelagte cannabisen på polet. Vi vil få ett legalt marked for de resurssterke og ett  illegalt for de som er så skada av bruken at de har mistet  sine nettverk og sin økonomi. Og det er de siste det vil være flest av.

Vi har i dag et legalt rusmiddel. Riktignok er dette rusmiddelet minst like skadelig som de fleste illegale, men å få folk til å klare seg uten, er en utenkelig tanke. Derfor får vi regulere det etter beste evne, prøve å redusere skadevirkninger så godt det lar seg gjør. Men å legalisere enda flere skadelige rusmidler, må bare ikke skje.

Vi har allerede et helsevesen som er preget av alle skadevirkningene av rusmidler, ikke minst den lovlige varen alkohol. Hvordan skal vi takle en fremtid der vi trinnvis har legalisert, gitt sosialaksept, for alle typer rusmidler? For det er det som vil skje. Vå må også ta adnotam at storparten og de mest omfattende rusproblemene i landet skyldes alkohol, reseptbelagte legemidler og Lar-medisin. Disse rusmidlene er det sosial aksept for å bruke.

Allerede i dag snakker en del liberalister om at behovet for rus er grunnleggende. Det er selvfølgelig feil. Hadde påstanden vært en sannhet, hadde hele verdens befolkning bruk rusmidler. Det gjør vi ikke. Det anslås at ca halvparten gjør det.

Vårt mål må bli å jobbe mot at flest mulig ikke skaper seg et grunnleggende rusbehov. Men at de tar til seg denne målsettingen:

Å synliggjøre at livet oppleves best ved å være tilstede i det!  Det er da vi får frem vår naturlige eufori.

            

Flere eldre alkoholikere og pilleavhengige

Så begynner kommunene å merke det som Gatemagasinet Klar har advart mot i et par år.: ”Stadig flere eldre alkoholikere”.

Sitatet er hentet fra regionalavisen for Aust-Agder, Agderposten, 19.mars 2014.  De viser at sykehjem og helsetjenesten stadig møter eldre som drikker for mye. Geit Rørbakken  ved sykehuset i Arendal kaller dette ”en stille epidemi”.

I tillegg til at sykehjemmene stadig for inn eldre rusmisbrukere inn som pasienter, opplever hjemmetjenesten at flere eldre drikker alt for mye.

Klar har i et par år advart mot denne trenden og vist til at pensjonister er blant de som drikker mest alkohol og misbruker mest legemidler. Under et seminar om eldre bruk av alkohol og legemidler, ble dette forklart med at pensjonister i dag har bedre helse og bedre økonomi. Helsen svekkes etter hvert av misbruket og de bli hjemmeboende pasienter for hjemmesykepleien eller de må bosettes på sykehjem.

Klar hadde denne problematikken som tema under Klar-seminaret i februar 2014. Her fortalte fagleder ved landets eneste rusavdeling på sykhjem om hvordan de bosatte eldre alkoholikere.

Ansatte i hjemmehjelp- og hjemmesykepleie føler seg usikre på hvordan de skal gripa det an når de møter eldre som ruser seg med alkohol og/eller piller, samtidig som de går på sterke medisiner. De føler dette er et tabuområde.

I Norge drikker vi mye mer enn før, og spesielt kvinner har byttet ut kaffekoppen med et glass vin fra pappkartongen.

”Vi ser at kvinnen er en særlig utfordring. Mange lever lenge som enker, de er triste og selvmedisinerer seg. De har vent seg til at det ikke er tekoppen, men vinglasset de koser seg med. Eldre kvinner vil trolig drikke betydelig mer i årene som kommer”, sier psykologspesialist Terje Knutheim til Agderposten.

Undersøkelser viser at kvinner i aldersgruppen 50-70 år drikker mer enn kvinner i 30-40 år. Og jo høyere utdanning, jo mer drikker de. Blandingsmisbruk blant kvinner er fire ganger vanligere blant kvinner enn blant menn. Og misbruket er forbundet med mye skam og skyldfølelse, ifølge Knutheim.

Når vi vet at eldre spiser mange reseptbelagte medisiner, bør dette være et varsko for sykehjem som er opptatt av at eldre skal få vin til mat og til kvelds. Eldre har mindre glede av alkohol enn de hadde tidligere. Nå har de kun den sløvende effekten tilbake. Den sødmefylte, oppkvikkende følelsen har druknet i toleranseutvikling fra et langt liv med bruk av alkohol.

Eldre henger seg på myten og majoritetsmisforståelsen om at alkohol er bra for hjerte. Professor i fysiologi, Jon Johnsen, fastslår imidlertid at alkohol er usunt fra første dråper.

Skal et hjerte ha godt av et lite glass vin, så må hjertet være i en veltrent kropp, hos en som trener godt og spiser sunt. Alkohol øker blodtrykket fra første slurk, og øker dermed faren for både hjerte- og hjerneinfarkt hos eldre. Alkohol fremskynder også demens, fortalte professoren under et seminar for noen år siden. Et seminar Gatemagasinet Klar har referert fra.

Til lykke med 24-årsdagen min

Jeg feirer i dag 24 år som nyktert, voksent menneske. Den 3. mars er derfor blant de viktigste dagene i mitt liv.

De fleste dagene i året har sin verdi. Men noen har selvfølgelig større verdi for meg enn andre. I første rekke dagene da mine barn og barnebarn ble født. Men likevel like viktig, dagen da jeg ble tvunget til å ta et valg: Sette korken på flaska, velge bort all bruk av beroligende og smertestillende piller, så sant det ikke blir akutt, medisinsk behov for det.

Denne nye fødselsdagen min ble 3. mars 1990. I år er det altså 24 år siden.

Å ta valgene og å sette korken på, var veldig enkelt. Verre var det å ikke ombestemme meg, skru korken av igjen, var vanskeligere. Jeg kunne ikke klart det alene, og det følte jeg den gang og ba derfor fagfolkene ved det som den gang het A-klinikken i Kristiansand om hjelp.

For å la fluidium og piller forbli inne i flaska og glassene, må jeg gjøre noe med min egen innside. Jeg måtte innse mine dysfunksjoner. Se min egosentriskhet, bli kjent med hvem jeg er og akseptere.

På mange måter måtte jeg forkaste den personen jeg mente jeg var, og hente frem mitt opprinnelige jeg, og begynne vokse derfra.

Jeg pleier ofte si til tilhørernes forskrekkelse: ”Jeg er takknemlig for min alkoholisme. Jeg er lykkelig for at jeg ble rusavhengig”. Og jeg forklarer: Fordi det tvang meg til å erkjenne at jeg var maktesløs overfor livet, noe som bidro til at rusmidlene beholdt makten over meg.

Som følge av at jeg har måttet bygge meg selv på ny, stein på stein, har jeg fått den selvinnsikten jeg manglet i mitt rusliv. Jeg har opparbeidet meg aksept for den jeg er, erkjent mine resurser og mine mangler. Jeg har fått en større vidsyn for andre, gjennom å forstå meg selv.

Jeg er ikke lykkelig over alt jeg påførte de jeg er glad i, men jeg er glad for konsekvensene som har blitt etter det påbegynte avholdet.

Jeg ble født 29. november, 1950. Det betyr at jeg er blitt 63 år, som en følge av at jeg ikke har dødd. Jeg har ikke gjort annet for det enn å overleve.  At jeg fremdeles er tørr etter stoppen i 1990, skyldes at jeg har gjort noe for å forbli det. Derfor er 3. mars på mange måter en viktigere markeringsdag enn 29. november.

Sikkert ikke lett å forstå for dere som leser. Men svært logisk for meg.

I mitt rusliv, var jeg yrkesaktiv det meste av tiden. Jeg hadde til tider gode og viktige jobber, både innen organisasjonsliv og næringsliv. For mange som trodde de kjente meg, var det rart for dem å høre at jeg hadde vært til behandling for mitt rusproblem.

Blant rusavhengige er det flest slike som meg. Kun noen få prosent rusavhengige lever synlig i gatebildet. Minst 90. prosent lever bak fortrukne gardiner, gjemt bak fasader av lykke og vellykkethet sliter hele familien av den enes rusavhengighet.

Hva har jeg så mistet i løpet av disse 24 årene. Jo: Selvmedlidenheten, kaoset, dårlig helse, ustabilitet i livet mitt og i nære relasjoner, ødelagt økonomi, tap av arbeid, angst og annen dårlig psykisk helse og mye, mye mer.

Hva har jeg vunnet? Alt!