På vei ut av Facebook

Jeg husker ikke hvilket år jeg meldte meg inn på Facbook. Den 1/1 2012 melder jeg meg imidlertid ut. Hvorfor?

Tiden på Facebook har gitt meg muligheter til å sette fokus på alkoholskader daglig. Her har skadevirkningene blitt synlige gjennom både seriøse og mindre seriøse diskusjoner. I tillegg har jeg fått flere bekjentskaper. Jeg har fått vite om flere flotte mennesker enn jeg ellers ville ha gjort. Det har også vært et ypperlig hjelpemiddel til daglig å holde kontakt med mennesker jeg bryr meg om. Facebook har altså hatt en nytteverdi for meg, både som privatperson og som profesjonell. Men det har også sine baksider:

Den største er at virkelige vennskap blir nedprioritert. Et eksempel fikk jeg av en bekjent, dagen før dette skrives: ”Forleden traff jeg en god bekjent jeg ikke hadde sett i det virkelige liv på syv – åtte måneder. Jeg trodde vedkommende hadde det fint, det var det han hadde gitt utrykk for å nettet. Under samtalen kom det imidlertid frem at vedkommende er rammet av kreft. Det nevnte han aldri på de meldingene han sendte meg på internett”.

Vi snakker sjelden om hvordan vi virkelig har det på Facebook, og når kontakten med venner i hovedsak foregår gjennom dette sosiale mediet, så mister vi kontakten, og ikke minst mister vi muligheten til å være en støtte for venner når de har behov for det.

Personlig har jeg aldri hatt mange  nære venner. Men de jeg har er jeg svært lojal mot. Jeg ser nå at de fire personene jeg kaller mine venner,  har jeg mistet nærkontakt i løpet av de siste årene. Grunnen er at vi har utvekslet dagligtale og delt upersonlig informasjon via Facebook. Vårt nære vennskapsforhold har tilpasset seg etter ”at dette er nok”. Jeg ser nå at det er det ikke.

En e-post, en sms, en facebookmelding er hyggelig og en bra måte å holde kontakt på, gjøre avtaler og lignende. Men det bør ikke erstatte den nærheten et møte ansikt til ansikt gir. For meg er det dessverre slik at Facebook har overtatt disse nære samtalene. Derfor har jeg gitt meg selv noen tilmålte dager, før jeg forlater dette nettsamfunnet. Jeg blir riktignok ikke helt borte, via Natalias redigeringsverktøy kommer jeg til å oppdattere Gatemagasinet Klars facebookside. Jeg kommer til å opprettholde min twitterkonto, der vi er følgere, ikke venner, og min Google+ konto.

Dette er riktig for meg. Det betyr ikke at det fungerer slik for deg! Jeg kommer til å savna debattene. Jeg takker ikke med denne meldingen for meg. Det gjør jeg 1.nyttårsdag før jeg sletter kontoen. Dette er bare en begrunnelse for hvorfor jeg tar denne beslutningen:

Kols er ikke snarlig død

For ca 15 år siden, og vel så det, fikk jeg da diagnosen "efysem", det som i dag går under betegnelsen Kols: Det betyr at under 70 prosent av lungene mine fungerer. Hvorfor? Jo, jeg har røyka siden jeg var 11 år. Fra jeg var 18 år har jeg røykt mellom 60-80 sigaretter daglig. Det var altså en grunn til redusert lungekapasitet. Jeg kunne ha gitt meg over til den fryktede sykdomme, og gå mot en alt for tidlig død, eller jeg kunne kjempe mot.
Jeg var absolutt ikke motivert til å slutte å røyke, men jeg forsto at det var det første jeg måtte gjøre. Jeg satte en dato tre måneder frem i tid for når jeg skulle stumpe røyken. Disse månedene brukte jeg til å hjernevaske meg selv, sette fokus på alt det negative med røyke. Koster penger, brenner hull i skjortene, fyller tastaturet med tobak og aske, lukte vond, stjeler tid osv. Dagen før jeg skulle slutte, 3/11 1994, gledet jeg meg til at jeg endelig skulle bli fri.
Som nevnt, røyken stjeler tid, og i tillegg fører stopp av nikotin til abstinenser. Jeg måtte bruke tiden jeg fikk til over til noe, og "løping" utmattet og fjernet fokus på suget etter røyken. Jeg skrev løping i hermetegn fordi det knapt kan betegnes som løping det jeg begynte med: Jeg startet med ti minutters stille jogging i kjelleren tre ganger om kvelden, pluss to - tre push-up etter hver gang. Deretter begynte jeg å gå et stykke, løpe noen meter, gå igjen osv. Etter tre-fire måneder løp jeg min første Oslo-halvmaraton. Det forteller en del at jeg brukte over tre timer på turen, men jeg fullførte. Senere har jeg løpt mange halvmaraton, ikke organiserte, men som treningsøkter. Jeg har løpt organiserte fullmaraton, seks ganger har jeg løpt fra Kristiansand til Mandal (ca 4,5 mil), tatt bussen tilbake. Søndagstreningen gjennom flere år besto i å løpe Kristiansand - Søgne, eller Kristiansand - Flekkerøy tur-retur (ca3 mil). Min beste tid på fullmaraton er 4,5 time. Ikke særlig imponerende, men jeg med mine 68 prosent lungekapasitet er veldig fornøyd. Jeg vinner over meg selv hver gang jeg gjennomfører den fysiske treningen jeg har satt meg fore. Nå er det gått ca 17 år, og nylig var jeg og sjekket lungekapasiteten igjen. Den er faktisk nå 69 prosent, litt bedre enn den gang. Jeg føler imidlertid at jeg har tre ganger så god kondisjon som den gang, sannsynlig fordi jeg har utvidet funksjonell lungekapasitet.
Konklusjonen er altså at jeg 16-17 år etter røykestopp og etter at jeg begynte å trene, ikke merker noe til nedsatt lungekapasitet, verken under trening eller i dagliglivet. Hadde jeg gjort som mange av mine venner; satt meg til med "nå er jeg så syk at det ikke er noen vits i å gjøre noe", så hadde jeg sannsynligvis vært død. Jeg lever et rikt liv, kan være en støtte for familie og venner, og for mange i lokalsamfunnet.
Ikke la sykdom på grunn av livsstil knekke deg. Snu livsstilen og vær aktiv i å bekjempe livsstilssykdommen. Det nytter!