Kols er ikke snarlig død

For ca 15 år siden, og vel så det, fikk jeg da diagnosen "efysem", det som i dag går under betegnelsen Kols: Det betyr at under 70 prosent av lungene mine fungerer. Hvorfor? Jo, jeg har røyka siden jeg var 11 år. Fra jeg var 18 år har jeg røykt mellom 60-80 sigaretter daglig. Det var altså en grunn til redusert lungekapasitet. Jeg kunne ha gitt meg over til den fryktede sykdomme, og gå mot en alt for tidlig død, eller jeg kunne kjempe mot.
Jeg var absolutt ikke motivert til å slutte å røyke, men jeg forsto at det var det første jeg måtte gjøre. Jeg satte en dato tre måneder frem i tid for når jeg skulle stumpe røyken. Disse månedene brukte jeg til å hjernevaske meg selv, sette fokus på alt det negative med røyke. Koster penger, brenner hull i skjortene, fyller tastaturet med tobak og aske, lukte vond, stjeler tid osv. Dagen før jeg skulle slutte, 3/11 1994, gledet jeg meg til at jeg endelig skulle bli fri.
Som nevnt, røyken stjeler tid, og i tillegg fører stopp av nikotin til abstinenser. Jeg måtte bruke tiden jeg fikk til over til noe, og "løping" utmattet og fjernet fokus på suget etter røyken. Jeg skrev løping i hermetegn fordi det knapt kan betegnes som løping det jeg begynte med: Jeg startet med ti minutters stille jogging i kjelleren tre ganger om kvelden, pluss to - tre push-up etter hver gang. Deretter begynte jeg å gå et stykke, løpe noen meter, gå igjen osv. Etter tre-fire måneder løp jeg min første Oslo-halvmaraton. Det forteller en del at jeg brukte over tre timer på turen, men jeg fullførte. Senere har jeg løpt mange halvmaraton, ikke organiserte, men som treningsøkter. Jeg har løpt organiserte fullmaraton, seks ganger har jeg løpt fra Kristiansand til Mandal (ca 4,5 mil), tatt bussen tilbake. Søndagstreningen gjennom flere år besto i å løpe Kristiansand - Søgne, eller Kristiansand - Flekkerøy tur-retur (ca3 mil). Min beste tid på fullmaraton er 4,5 time. Ikke særlig imponerende, men jeg med mine 68 prosent lungekapasitet er veldig fornøyd. Jeg vinner over meg selv hver gang jeg gjennomfører den fysiske treningen jeg har satt meg fore. Nå er det gått ca 17 år, og nylig var jeg og sjekket lungekapasiteten igjen. Den er faktisk nå 69 prosent, litt bedre enn den gang. Jeg føler imidlertid at jeg har tre ganger så god kondisjon som den gang, sannsynlig fordi jeg har utvidet funksjonell lungekapasitet.
Konklusjonen er altså at jeg 16-17 år etter røykestopp og etter at jeg begynte å trene, ikke merker noe til nedsatt lungekapasitet, verken under trening eller i dagliglivet. Hadde jeg gjort som mange av mine venner; satt meg til med "nå er jeg så syk at det ikke er noen vits i å gjøre noe", så hadde jeg sannsynligvis vært død. Jeg lever et rikt liv, kan være en støtte for familie og venner, og for mange i lokalsamfunnet.
Ikke la sykdom på grunn av livsstil knekke deg. Snu livsstilen og vær aktiv i å bekjempe livsstilssykdommen. Det nytter!