Si det nå

Publisert I går kl. 09:20

De siste dagene har flere profilerte nordmenn gått bort. Og et samlet media har hyllet de døde. Hyllesten er helt sikkert fortjent, men det slår meg: Hvorfor venter vi til folk dør før vi forteller hvor viktige de er for oss?

Når det med tiden blir min tur, vil jeg dette skal leses i bisettelsen:

Har du noe å si, så...

.....Si det nå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje få mot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg om deg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt meg i grav.

til alle har sagt hvor flott jeg var,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Av Oddmund Harsvik

Hvem tar vare på hvem?

Vi har et rusproblem i samfunnet vårt. Ikke et lite innsnevret problem som rammer en liten gruppe av befolkningen. Ikke et ungdomsproblem. Men et gjennomgripende, omfattende problem som treffer alt for mange i aldergruppen 13 til 80 år. Det rammer bredt i alle samfunnslag!

Av ODDMUND HARSVIK

Undersøkelser viser at færre unge bruker alkohol enn tidligere, samtidig viser de samme undersøkelsene at den gruppen som bruker, har doblet konsumet de siste 10 årene. I fjor ble 600 ungdommer lagt inn på Ullevål sykehus med akutte alkoholforgiftninger.

Bare i Oslo er rundt 5000 personer i kontakt med helsevesenet på grunn av alkoholforgiftning. Èn til to prosent av de som legges inn, dør. Sosial- og helsedirektoratet registrerer årlig 3205 innleggelser. Poliklinisk behandling av alkoholforgiftning regnes ikke med i statistikken. Vi må derfor anta at mørketallene er veldig store. Flere kvinner enn noen gang drikker seg sanseløse. De adopterer menns drikking som en del av likestillingen. I tillegg er det akseptert å drikke alkohol i jobbsammenhenger, og de drikker på menns vis, til tross for lavere vanninnhold i kroppen og mindre forbrenning av alkohol enn det menn har. De mangler et enzym i magen som hjelper kroppen til å kvitte seg med alkohol. Unge jenter registrer voksne kvinner alkoholforbruk og adopterer dette.

År 2003 var et rekordår for konsum av alkohol i Norge. Vi hadde ikke drukket så mye på 100 år som det vi gjorde dette året. Alkoholbruken har sunket litt de to siste årene, vi kan håpe at det fortsetter, men det er alt for tidlig å fastslå at det gjør det. Ting tyder på det motsatte:

En tredjedel av de som kommer til legevakten på grunn av sanseløs beruselse, sliter med avhengighet. Dette er unge jenter og gutter, flest jenter, i alderen 18-20 år. I følge legevakten, er det ikke bare de overstadig berusede unge som skaper bekymring. I tillegg til den store gruppen unge avhengige, drikker en femtedel hver dag. Disse anser seg ikke som avhengige.

”Hvis du drikker så er det kult. Selv om det ikke er drikkepress, så gjør det at vi føler oss voksne”, sitat kvinne ca 20.

Og det er kanskje ikke rart at de føler seg voksne. Det største misbruket av alkohol foregår i gruppen 40+ og pensjonister. Folk går i dag ut av arbeidslivet i 55-62-års alderen. De har festet jevnlig i helgene gjennom et langt arbeidsliv. Hatt sine fylleturer til syden, men hatt jobben som buffer for å stoppe. Nå fortsetter de helgefylla og sydenturene blir hyppigere. De må ikke lenger stoppe drikkingen på søndag for å bli klar til jobb på mandag. Når de sitter på flyet hjem fra ferien, trenger de ikke tenke på at nå må jeg trappe ned; jeg skal på jobb om noen dager. Det blir vanlig å trappe ned med antidepresiva og benzodiasepiner. Svært mange trenger sovetabletter i tillegg.

Eldre er den raskest voksende gruppen i befolkningen. Det blir stadig færre unge i forhold. Og når vi har et økende antall rusavhengige unge som skal ta vare på et økende antall eldre rusavhengige, ser vi at dette blir problematisk.

Det snakkes mye om den sunne alkoholdrikkingen. ”Et par glass rødvin om dagen gir bedre helse”, tolker  Dagbladet og andre dagsaviser forskningen. Dette er vrøvl. Det er sant at doser av rødvin kan være bra for hjertet, men da må dosene alkohol inntas slik doser av annen medisin må: Følge anbefalte doser og livsstil.

Selv små doser alkohol, også rødvin, øker blodtrykket og  øker faren for hjerneslag. Er du velutdannet/ full av livserfaring og dermed har flere kognitive bufferter, spiser sunt og trener, så kan det for menn være sunt for hjertet å innta små doser kvalitetsvin, vin med mye antioxidanter. Og for menn betyr dosene 12-14 enheter alkohol ukentlig,  9 enheter for kvinner. Dosene bør tas slik at du har tre alkoholfrie dager i uken. Hver enhet består av èn deciliter rødvin, ikke et glass. Mennesker som bruker antidepressive og benzodiasepiner daglig, bør holde seg unna alkohol. Spesielt diasepiner og alkohol er en farlig mix. De forsterker hverandres virkning 10 ganger, og kan fort føre til overdoser.

Det er en kjent sakt at én tredjedel av hodepinen i landet skyldes hodepinetabletter. Annen medisin, eksempelvis Paragin forte bidrar til å etablere smerte fremfor å fjerne den. Sovetabletter har samme toleranseutvikling. Ved langvarig bruk fratar den personen søvnen. Leger øker doseringene for å kompenserer, og forsterker dermed problemet. På sikt virker alle følelsesdempende rusmidler slik. Alkohol gir følelsen av frihet, på sikt fanger den. Det må mer til for å gi samme virkning, kroppen tåler mindre med toleranseutviklingen krever mer. Friheten fanger. Både hver for seg og sammen fører alkohol og piller til for tidlig demens og andre alderssykdommer.

Ikke noe miljø er lenger rusfrie soner. Ungdomspolitikere fra 13 år og oppover samles sammen med voksen ungdom i partipolitiske settinger. Etter debattene skal det festes, og om de yngste ikke får kjøpe alkohol, er nok å få tak i likevel. Og selv om noen ikke drikker, så etableres signalene: Slik skal jeg ha det bare jeg blir gammel nok.

Foreldre sitter hjemme med sine vinglass, forbilder stråler når det blir tid for fest og fyll, bestefar og bestemor lukter alkohol dagen lang. Hvem tar seg av de yngste? Hvem synliggjør  tilstedeværelsen? At vi må være tilstede i livene våre for å kunne oppleve, og at alkohol og piller er opplevelseshemmende?

Si det nå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje få mot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg om deg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt meg i grav.

til alle har sagt hvor flott jeg var,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Av Oddmund Harsvik

Si det nå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje få mot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg om deg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt meg i grav.

til alle har sagt hvor flott jeg var,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Av Oddmund Harsvik

Rusmisbruk

kan ikke medisineres bort
Artikkelen ble skrevet for Rus&Avhengighet i 1999. For å tilpasse den dagens situasjon, har jeg gjort små endringer.


Medikamenter er blitt en ”løsning” i behandlingen av rusavhengighet.

Gjennom egne erfaringer – både som aktiv og tørrlagt alkoholiker og fra kjente fakta – vil jeg advare mot en slik trend innen all rusbehandling.

Av ODDMUND HARSVIK

Som ungdommer flest drakk jeg første gang for å være tøff, for å våge å gjøre det jeg ellers ikke våget, for å få mot til å være, og for å bli god nok i egne øyne. I motsetning til andre ungdommer – som ikke ble alkoholikere – fant jeg løsningen på livet langt nede i flasken. Jeg drakk for å skjule min ”alkoholisme”.

Måtte gi opp

Den gode følelsen som fulgte meg i begynnelsen av min drikkekarriere, formet meg som menneske. Jeg lærte å like de lettvinte løsningene, det å slippe å kjenne på følelser som gjorde vondt. Livet skulle bygges fra den skyverdenen jeg drakk meg opp på. Men en sky som fundament holder ikke. Når alkoholen forsvant, sprakk fundamentet, og jeg måtte begynne på nytt. I tillegg medførte toleranseutviklingen for alkohol at de skikke- lige positive virkningene uteble. Som det erfarings– og kontrollmennesket jeg – og andre alkoholikere/rus- avhengige er – ville jeg forsøke å kontrollere meg tilbake til den gode rusen. Det var som å legge hånden på en glovarm plate, brenne meg gang på gang for så å prøve på nytt. Jeg var av de heldige; medisinen virket ikke lenger, og jeg hadde ikke viljestyrke nok til å forsøke flere ganger.

Kjemisk virkelighet

Det jeg nå har beskrevet, er typisk for de fleste rusavhengige. Like typisk er det jeg kaller “den kjemiske virkeligheten” som langvarig rusmisbruk setter oss i:

“Eksperter” har i flere år karakterisert hasj som ufarlig. Likevel er det et faktum av misbruk av stoffet skaper symptomer som kan skape panikkartede følelse som slår ut i symptom på paranoia. Kronisk alkoholmisbruk, eller abstinens, kan fremkalle hallusinasjoner og vrangforstillinger. Amfetaminbruk har vist seg å gi symptomer på diagnoser som ikke kan skilles fra schizofreni. Langvarig kokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan være opphavet til dillerium og paranoia. Hallicinogener som eksempelvis LSD, fencyklidin (PCP) og psilocybin, kan skape en masse psykotiske symptomer.

Schisofreni

Alle disse stoffene har vært utprøvd i dyreforsøk. Konklusjonen er at akutt eller kronisk misbruk, eller å stoppe bruk av et psykoaktiv stoff, kan fremkalle mange schizofrenilignende symptom. Selv befant jeg meg i en virkelighet der jeg for meg selv i tunge stunder (og de var det mange av) innrømmet at jeg var alkoholiker. Men ingen slik alkoholiker som alle de andre. Jeg drakk for å styrke min kreativitet, for å opprettholde min intelligens og kapasitet til å gjøre noe for alle de som ikke var så heldige som meg. Jeg hadde altså symptomer på schizofreni. Ut fra mine og andres erfaringer, er jeg ikke i tvil om at en behandling med stemningsendrende medisiner ville ha ført meg lenger inn i sykdommen. Isteden fikk jeg muligheten til å bli tørr og dermed få min sunne fornuft tilbake. I dag ler jeg av tankegangen, den kjemiske virkeligheten som fikk meg til å fort- sette å drikke.

Mental og fysisk avhengighet

– Men du var jo ikke avhengig av medikamenter, argumenterer psykiatere jeg debatterer med. Nei! Jeg var ikke det. Men jeg var avhengig av de lettvinte løsninger. Allerede i 1849 kom den svenske legen Magnus Huss med sykdomsbegrepet om alkoholavhengighet.

Fra sitt arbeid ved Serafinerlasarettet i Stockholm samlet han sine erfaringer om alkoholskader i en bok som han kalte “Alcoholismus Chronicus” eller kronisk alkoholsjukdom. Det var også første gang utrykket alkoholisme ble brukt. Og med dette ordet mente Magnus Huss å beskrive en tvangspreget drikkemåte med nervøse symptomer som angst, skjelving, hukommelsestap m.m. Han ville med sitt nye begrep betegne en medisinsk tilstand, ikke de sosiale konsekvenser av drikkingen. Hans beskrivelse av det han så, og hans slutninger, stemmer på mange punkter overens med hva store deler av dagens legevitenskap mener – og med mine erfaringer. Alkoholisme (les rusavhengighet) er en sykdom med to typer symptomer: En mental besettelse og en fysisk kjemisk avhengighet.

Flest hverdager

Den fysiske medfører at jeg ikke tåler alkohol. At det blir satt i gang en fysisk reaksjon som gjør at kroppen vil ha mer når den først får smaken på akkurat dette stoffet. Det skaper en form for gådighet, som vil ha mer av det gode, og gir ulyst hvis inntaket stopper.  Den mentale delen, går på de lettvinte løsningene. På virkelighetsflukten vekk fra det vanskelige, fra det uutholdbare. Ved behandling med stemningsendrende medisiner (enten den rusavhengige er avhengige av denne typene eller ikke), blir hjernen minnet på hvor fint jeg hadde det “den gang”. Min mentale besettelse trår i kraft. Jeg skal på ny kontrollere meg tilbake. På ny skal livet mitt bli spennende, på ny skal jeg oppnå nye, store høyder osv.

I dag er det nesten 22 år siden jeg kuttet ut alkoholen. Jeg har blitt fortrolig med at det ikke finnes lettvinte løsninger. At lives leves best gjennom å føle på livets bunner og topper, at jeg trenger min libido for å kunne kjenne, like eller mislike. Jeg trives i dag best i hverdagen og det er ok. For det er hverdager det er flest av.

Konsekvenser og abstinenser

Jeg befinner meg i den situasjonen at jeg ikke trenger “å holde meg unna alkohol”. Jeg er isteden så heldig at jeg ikke har behov for... Og dette er takket være de erfaringer jeg har vært nødt til å gå i gjennom i prosessen med å bli edru. Abstinensen er en

viktig del av disse erfaringene. Jeg vet med sikkerhet at uten disse, hadde jeg ikke vært edru i dag:

For å markere at et prosjekt så og si var i havn (vanlig unnskyldning for å drikke), ville jeg feire aldri så lite. Det endte opp med en tre ukers fylletur, der resultatet ble at prosjektet gikk på trynet. Etter å ha tømt i meg en flaske vodka, satt jeg på sengekanten skjelvende av abstinens. Livet mitt var blitt så tungt at jeg bare så to muligheter: Enten kutte ut alkoholen, eller ta mitt eget liv. Det første trodde jeg ikke var mulig, og det andre hadde jeg ikke mot til. Jeg satt og var maktesløs, så maktesløs at jeg for første gang i mitt liv måtte be om hjelp. Det vil ta for mye plass å gå inn på selve behandlingen. Etter hvert som hverdagen kom, ble livet nær mest uutholdelig. Dessuten gav livet meg det ene lyskesparket etter det andre, gode unnskyldninger å drikke på for en 39-åring som nå skulle oppleve livet topper og bunner edru for første gang siden han var 16. Men jeg hadde erfart at jeg ikke kunne kontrollere vekk abstinensen, at den måtte jeg gjennom, skulle jeg få endringer i livet. Og jeg ville ikke ha opplevd disse fånyttes. Jeg ville ikke ha levd alle disse jævlige gårdsalgene for å måtte ta dem på ny. Det var abstinensen som fikk meg til å velge mellom et edru liv eller å begå selvmord. Det er abstinensen som i dag får meg til å si og mene at hvis jeg i ytterste konsekvens skal bli stilt overfor valget mellom å ta en dram eller mitt eget liv, så vil jeg velge det siste. Jeg slipper heldigvis å velge, for jeg vet at det finnes alternativer til begge deler.

Nedverdigende

Som nevnt; de lettvinte løsninger er et viktig symptom på rusavhengighet. Jeg har fortalt om min alko- holisme. Andre typer rusmiddelav- hengighet er akkurat lik. Leger og fagfolk er med sin tankegang med på å opprettholde denne alkoholistiske tankegangen. De er sågar smittet av den. Deres tanker går på at løsningen på alkohol/narko- tika/medisinavhengighet finnes i en ny pille. At vi kan kontrollere plager som følger misbruk. Legenes tankegang er sikkert velmente, men de er livsfarlige. Det rusavhengige trenger, er hjelp til å se konsekvensene av sitt misbruk, og at det finnes muligheter til å få et godt liv uten rus. Rusen er så depressiv, så nedverdigende og elendig i seg selv at de da vil velge å gjøre hva som helst for å bli edrue. De vet av erfaring at abstinens går over, og at den ikke kan kontrolleres bort.

Vi trenger ikke nye piller, men institusjoner, behandlingsformer og behandlere som vet hva det dreier seg om.

ODDMUND HARSVIK journalist/forfatter og mangeårig tørrlagt alkoholiker 

På vei ut av Facebook

Jeg husker ikke hvilket år jeg meldte meg inn på Facbook. Den 1/1 2012 melder jeg meg imidlertid ut. Hvorfor?

Tiden på Facebook har gitt meg muligheter til å sette fokus på alkoholskader daglig. Her har skadevirkningene blitt synlige gjennom både seriøse og mindre seriøse diskusjoner. I tillegg har jeg fått flere bekjentskaper. Jeg har fått vite om flere flotte mennesker enn jeg ellers ville ha gjort. Det har også vært et ypperlig hjelpemiddel til daglig å holde kontakt med mennesker jeg bryr meg om. Facebook har altså hatt en nytteverdi for meg, både som privatperson og som profesjonell. Men det har også sine baksider:

Den største er at virkelige vennskap blir nedprioritert. Et eksempel fikk jeg av en bekjent, dagen før dette skrives: ”Forleden traff jeg en god bekjent jeg ikke hadde sett i det virkelige liv på syv – åtte måneder. Jeg trodde vedkommende hadde det fint, det var det han hadde gitt utrykk for å nettet. Under samtalen kom det imidlertid frem at vedkommende er rammet av kreft. Det nevnte han aldri på de meldingene han sendte meg på internett”.

Vi snakker sjelden om hvordan vi virkelig har det på Facebook, og når kontakten med venner i hovedsak foregår gjennom dette sosiale mediet, så mister vi kontakten, og ikke minst mister vi muligheten til å være en støtte for venner når de har behov for det.

Personlig har jeg aldri hatt mange  nære venner. Men de jeg har er jeg svært lojal mot. Jeg ser nå at de fire personene jeg kaller mine venner,  har jeg mistet nærkontakt i løpet av de siste årene. Grunnen er at vi har utvekslet dagligtale og delt upersonlig informasjon via Facebook. Vårt nære vennskapsforhold har tilpasset seg etter ”at dette er nok”. Jeg ser nå at det er det ikke.

En e-post, en sms, en facebookmelding er hyggelig og en bra måte å holde kontakt på, gjøre avtaler og lignende. Men det bør ikke erstatte den nærheten et møte ansikt til ansikt gir. For meg er det dessverre slik at Facebook har overtatt disse nære samtalene. Derfor har jeg gitt meg selv noen tilmålte dager, før jeg forlater dette nettsamfunnet. Jeg blir riktignok ikke helt borte, via Natalias redigeringsverktøy kommer jeg til å oppdattere Gatemagasinet Klars facebookside. Jeg kommer til å opprettholde min twitterkonto, der vi er følgere, ikke venner, og min Google+ konto.

Dette er riktig for meg. Det betyr ikke at det fungerer slik for deg! Jeg kommer til å savna debattene. Jeg takker ikke med denne meldingen for meg. Det gjør jeg 1.nyttårsdag før jeg sletter kontoen. Dette er bare en begrunnelse for hvorfor jeg tar denne beslutningen:

Kols er ikke snarlig død

For ca 15 år siden, og vel så det, fikk jeg da diagnosen "efysem", det som i dag går under betegnelsen Kols: Det betyr at under 70 prosent av lungene mine fungerer. Hvorfor? Jo, jeg har røyka siden jeg var 11 år. Fra jeg var 18 år har jeg røykt mellom 60-80 sigaretter daglig. Det var altså en grunn til redusert lungekapasitet. Jeg kunne ha gitt meg over til den fryktede sykdomme, og gå mot en alt for tidlig død, eller jeg kunne kjempe mot.
Jeg var absolutt ikke motivert til å slutte å røyke, men jeg forsto at det var det første jeg måtte gjøre. Jeg satte en dato tre måneder frem i tid for når jeg skulle stumpe røyken. Disse månedene brukte jeg til å hjernevaske meg selv, sette fokus på alt det negative med røyke. Koster penger, brenner hull i skjortene, fyller tastaturet med tobak og aske, lukte vond, stjeler tid osv. Dagen før jeg skulle slutte, 3/11 1994, gledet jeg meg til at jeg endelig skulle bli fri.
Som nevnt, røyken stjeler tid, og i tillegg fører stopp av nikotin til abstinenser. Jeg måtte bruke tiden jeg fikk til over til noe, og "løping" utmattet og fjernet fokus på suget etter røyken. Jeg skrev løping i hermetegn fordi det knapt kan betegnes som løping det jeg begynte med: Jeg startet med ti minutters stille jogging i kjelleren tre ganger om kvelden, pluss to - tre push-up etter hver gang. Deretter begynte jeg å gå et stykke, løpe noen meter, gå igjen osv. Etter tre-fire måneder løp jeg min første Oslo-halvmaraton. Det forteller en del at jeg brukte over tre timer på turen, men jeg fullførte. Senere har jeg løpt mange halvmaraton, ikke organiserte, men som treningsøkter. Jeg har løpt organiserte fullmaraton, seks ganger har jeg løpt fra Kristiansand til Mandal (ca 4,5 mil), tatt bussen tilbake. Søndagstreningen gjennom flere år besto i å løpe Kristiansand - Søgne, eller Kristiansand - Flekkerøy tur-retur (ca3 mil). Min beste tid på fullmaraton er 4,5 time. Ikke særlig imponerende, men jeg med mine 68 prosent lungekapasitet er veldig fornøyd. Jeg vinner over meg selv hver gang jeg gjennomfører den fysiske treningen jeg har satt meg fore. Nå er det gått ca 17 år, og nylig var jeg og sjekket lungekapasiteten igjen. Den er faktisk nå 69 prosent, litt bedre enn den gang. Jeg føler imidlertid at jeg har tre ganger så god kondisjon som den gang, sannsynlig fordi jeg har utvidet funksjonell lungekapasitet.
Konklusjonen er altså at jeg 16-17 år etter røykestopp og etter at jeg begynte å trene, ikke merker noe til nedsatt lungekapasitet, verken under trening eller i dagliglivet. Hadde jeg gjort som mange av mine venner; satt meg til med "nå er jeg så syk at det ikke er noen vits i å gjøre noe", så hadde jeg sannsynligvis vært død. Jeg lever et rikt liv, kan være en støtte for familie og venner, og for mange i lokalsamfunnet.
Ikke la sykdom på grunn av livsstil knekke deg. Snu livsstilen og vær aktiv i å bekjempe livsstilssykdommen. Det nytter!