Jeg feirer i dag 24 år som nyktert, voksent menneske. Den 3. mars er derfor blant de viktigste dagene i mitt liv.
De fleste dagene i året har sin verdi. Men noen har selvfølgelig større verdi for meg enn andre. I første rekke dagene da mine barn og barnebarn ble født. Men likevel like viktig, dagen da jeg ble tvunget til å ta et valg: Sette korken på flaska, velge bort all bruk av beroligende og smertestillende piller, så sant det ikke blir akutt, medisinsk behov for det.
Denne nye
fødselsdagen min ble 3. mars 1990. I år er det altså 24 år siden.
Å ta
valgene og å sette korken på, var veldig enkelt. Verre var det å ikke
ombestemme meg, skru korken av igjen, var vanskeligere. Jeg kunne ikke klart
det alene, og det følte jeg den gang og ba derfor fagfolkene ved det som den gang het
A-klinikken i Kristiansand om hjelp.
For å la
fluidium og piller forbli inne i flaska og glassene, må jeg gjøre noe med min
egen innside. Jeg måtte innse mine dysfunksjoner. Se min egosentriskhet, bli
kjent med hvem jeg er og akseptere.
På mange
måter måtte jeg forkaste den personen jeg mente jeg var, og hente frem mitt
opprinnelige jeg, og begynne vokse derfra.
Jeg
pleier ofte si til tilhørernes forskrekkelse: ”Jeg er takknemlig for min
alkoholisme. Jeg er lykkelig for at jeg ble rusavhengig”. Og jeg forklarer:
Fordi det tvang meg til å erkjenne at jeg var maktesløs overfor livet, noe som bidro til at rusmidlene beholdt makten over meg.
Som følge
av at jeg har måttet bygge meg selv på ny, stein på stein, har jeg fått den
selvinnsikten jeg manglet i mitt rusliv. Jeg har opparbeidet meg aksept for den
jeg er, erkjent mine resurser og mine mangler. Jeg har fått en større vidsyn
for andre, gjennom å forstå meg selv.
Jeg er
ikke lykkelig over alt jeg påførte de jeg er glad i, men jeg er glad for
konsekvensene som har blitt etter det påbegynte avholdet.
Jeg ble
født 29. november, 1950. Det betyr at jeg er blitt 63 år, som en følge av at jeg
ikke har dødd. Jeg har ikke gjort annet for det enn å overleve. At jeg fremdeles er tørr etter stoppen i
1990, skyldes at jeg har gjort noe for å forbli det. Derfor er 3. mars på mange
måter en viktigere markeringsdag enn 29. november.
Sikkert
ikke lett å forstå for dere som leser. Men svært logisk for meg.
I mitt
rusliv, var jeg yrkesaktiv det meste av tiden. Jeg hadde til tider gode og
viktige jobber, både innen organisasjonsliv og næringsliv. For mange som trodde
de kjente meg, var det rart for dem å høre at jeg hadde vært til behandling for
mitt rusproblem.
Blant
rusavhengige er det flest slike som meg. Kun noen få prosent rusavhengige lever
synlig i gatebildet. Minst 90. prosent lever bak fortrukne gardiner, gjemt bak
fasader av lykke og vellykkethet sliter hele familien av den enes
rusavhengighet.
Hva har jeg så mistet i løpet av disse 24 årene. Jo: Selvmedlidenheten, kaoset, dårlig helse, ustabilitet i livet mitt og i nære relasjoner, ødelagt økonomi, tap av arbeid, angst og annen dårlig psykisk helse og mye, mye mer.
Hva har jeg vunnet? Alt!
Hva har jeg så mistet i løpet av disse 24 årene. Jo: Selvmedlidenheten, kaoset, dårlig helse, ustabilitet i livet mitt og i nære relasjoner, ødelagt økonomi, tap av arbeid, angst og annen dårlig psykisk helse og mye, mye mer.
Hva har jeg vunnet? Alt!
Hei Oddmund. Jeg kjenner ikke deg, men jeg kjenner di datter, og hun ble jaggu ta meg et flott menneske ;) Jeg er glad fir at hun er så heldig å ha en så bra pappa. A girl always needs her daddy <3 Dette innlegget var helt fantastisk å lese!! Vi er mange (mange fler enn de fleste av oss en gang aner) som gjør/har gjort feil valg, ofte gang på gang, i livet. Ting kan lett bli en veldig ond sirkel. En spesiell setning festet seg hos meg: "På mange måter måtte jeg forkaste den personen jeg mente jeg var, og hente frem mitt opprinnelige jeg, og begynne vokse derfra." Dette synes jeg var så bra og riktig sagt. Det eneste som jeg tror funker er å (selvfølgelig) ikke gjøre noe halvhjerta, forstå at man virkelig må bryte opp og ikke holde igjen ved å ha en tanke i bakhodet om at "jeg skal jo slutte, MEN jeg kan jo flykte og "kose" meg litt innimellom hvis jeg vil.." Jeg føler og tror at det er mange som har dette som sin tankegang i den tro på at avvendingen blir lettere. Jeg tror virkelig at man må forandre ikke bare på livsstilen (noe som er vanskelig nok) men at man også må restarte seg selv. Og starte på nytt med den man EGENTLIG er - ikke den man TROR at man er fordi man vet ikke noe bedre enn det man har holdt på med i så lang tid. Man må i bunn og grunn få en dyp tro på seg selv at man kommer til å klare det. Ikke bare for seg selv. Ikke bare for de andre. Men fordi det ikke er den man ER lenger! Det tror jeg er vel så viktig å tenke på. "Det er ikke meg å leve dette livet. Jeg trenger ikke og jeg skal ikke. Mitt liv har en større mening enn dette og alt det medfører - og alt jeg ikke får gjort!" Takk for et inspirerende innlegg og WELL DONE :) Gode vibber sendes heilt i fra Farund (aka Verdens navle)
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettVeldig godt oppfattet, og takk for gode ord. Erkjennelse er svært viktig, nærmest fundamentet for muligheter til menneskelig vekst. Takk for at du tok deg tid til å kommentere.
SvarSlett