Æ har det greit

Jeg trives fantastisk godt på Sørlandet, har levd her i 40 år. Det jeg liker minst er sørlendingens manglende evne til å takle det ugreie.

”Har du det greit”, er den vanligste sørlandshilsingen. Dette spurte også en forbispaserende en venn av meg da vi satt og pratet over en kopp kaffe på Hærlige Land.

”Nei, det går ikke greit. Jeg kommer akkurat fra legen og han har nå fått bekreftelse på at jeg har lungekreft”, svarte min venn.

”Jeg må gå”, mumlet min venns bekjente og forsvant i full fart.

Hva er det med sørlendingenes evne til å takle problemer? For jeg kan ikke huske at det var slik der jeg kom fra. Riktignok var det en annen tid, der mennesker hadde tid til å slå av en prat om hygge og uhygge. En tid der mennesker støttet hverandre enten det nå dreide seg om dugnad til å grave ut en hustomt, eller besøke en som hadde mistet sin kjære. For en tid siden besøkte jeg Bømlo, en øy i Sunnhordland. Her observerte jeg akkurat det samme. Når noen var i sorg, så samlet venneflokken seg rundt den sørgende for å støtte, for å tilby en skulder å gråte mot.

”Jeg må gå”. Jeg er sikker på at vedkommende ikke mente å være avvisende eller likegyldig overfor min venns sykdom. Sannsynligvis var han ikke forberedt på situasjonen og han taklet den bare ikke. Det mest avgitte svaret på ”hvordan har du det” i landsdelen, og kanskje spesielt i Kristiansand, er jo ”jeg har det greit”.  Svaret er så forventet at reaksjonen automatisk blir stilt på flykt når det blir gitt en annen tilbakemelding: Jeg har det ikke greit. Jeg er i sorg. Jeg er syk. Jeg har mistet. Livet mitt har gått i tusen biter. Jeg har til tider selv blitt så sørlandsk at jeg svarer at jeg har det fint når jeg slett ikke har det fint.

Sørlendingen er ikke kjent for å dele fra sitt private rom. Det regnes ofte som et overtramp å utlevere ”svakheter” som sykdom, pengeproblemer, melankoli, samlivsproblemer og videre.  Og nettopp på grunn av at vi aldri deler vår virkelighet, kan vi heller ikke høste erfaringer fra hvordan vi skal takle et ærlig svar.

Det er ingen skam å ikke ha det greit. Det er jo slik livet er: Tider da alt går på skinner, jeg selv og alle rundt meg har det godt. Men så kommer nødvendigvis situasjoner der motbakkene blir lange, bratte og tunge.  Og da har vi det jo ikke greit.

Det er ingen skam å ikke ha det greit, heller ikke å si det.