Flasketuten peker på kjeltringene

Jeg lar meg påvirke av samfunnets holdninger, enten jeg vil eller ikke. Urettferdig mistenksomhet blir rettet mot alle enkeltmennesker i grupper – der alle som en med rette og/eller urette blir gitt kjeltringstempelet.

Jeg har i lang tid deltatt i debatten om romfolket. Om alle påstander om kjeltringer og latsabber - som har som kultur å stjele og tigge. For ca tre uker siden kom en av dem innom redaksjonslokalene for å høre om jeg var involvert i ”Folk er folk” sitt avisprosjekt i Oslo. Han så skuffa og trist ut da jeg måtte avkrefte dette.

Med øyne som tryglet meg om hjelp, lurte han på om han kunne få selge Gatemagasinet Klar? Og med argumenter om at dette tiltaket kun er for lokale vanskeligstilte, avviste jeg ham nok en gang. 

Mens mannen lusket mot døren, kom jeg på at jeg skulle ha fått sjauet ned i underetasjen en masse esker og blader som fylte to rom som ellers vil kunne brukes som kontorlokaler og møterom i våre nyinnflyttede redaksjonslokaler. I tillegg trengte lokalene vaskes, det samme gjorde 14 store vinduer. Så før mannen rakk helt til døren, fikk jeg stoppet ham og tilbudt ham og to til, som han selv fikk plukke ut, jobben.

Gleden i mannens ansikt fikk frem gledestårer hos min datter, som jobber hos meg og bivånet episoden.

-        - Nå blir jeg virkelig glad, utbrøt hun etter at mannen var gått. Og jeg kjente meg stolt over min 25 år gamle vordende arvtaker!

Vi avtalte dag for når jobben skulle gjøres. Og jeg må innrømme at måten den ble gjort på imponerte meg storlig.

Trekløveret, mannen og to damer, for som tornadoer gjennom lokalene. De vasket alt som kunne vaskes. Tørket støv av bøker og  blader. For med filler på fingrene inn i hvert hjørne og hver krok, og fikk med selv de mest bortgjemte støvkorn. Eskene ble plassert lett tilgjengelig og sortert etter innhold. Ryddig og ordentlig.

Jeg betalte den avtale summen, 500 kroner til hver. Og jeg  kan med trygghet formidle at vi alle var veldig fornøyde.

Så skjedde det at jeg skulle bruke en drill og en batteriskrutrekker til å feste noen lister i lokalene et par uker senere. Jeg leita lokalene rundt, uten å finne noe. Snart kjente  jeg frustrasjonen komme sigende, og plutselig ble stoltheten over arbeidet romfolkene hadde utført erstattet med skuffelse og en hovmodig selvrettferdighet

”Her kom jeg og tilbydde de å tjene ærlige penger, og hva ble belønningen: Jo, at de rundstjal meg” Jeg nærmest freste til min datter, som forsikret meg om at hun hadde vært tilstede hele tiden. Snakket med de da de dro.

-       De kan umulig tatt med seg noe, forsikret hun gang på gang.

Et par dager senere skulle jeg bruke min privatbil. Og hva var det første jeg fikk øye på da jeg åpnet bagasjerommet? Jo, både drill, skrutrekker og annet savnet verktøy.

Jeg har heldigvis evne og vett til å skamme meg!

Jeg ber herved de tre fantastiske arbeidsfolkene om unnskyldning. Jeg er så imponert over den arbeidsiver og arbeidsglede dere viste. Jeg anbefaler deres arbeidskraft til absolutt alle som har bruk for noen til å utføre en dagsjobb eller mer.

Disse folkene er langt fra kjeltringer. Kjeltringstrekene deres finnes i så fall mest i mitt og ditt hode.