Kjære barn: Ikke hør på rusforsker Sverre Nesvåg

 Alkohol er det rusmiddelet som blir brukt mest til selvmedisinering i verden. Blant annet for å våge være sosiale, og for å kunne mestre. Nå foreslås det at unge bør drikke alkohol for å slippe streve mot gode målsettinger og perfeksjon.

Det er den tidligere så promoterte, nå pensjonerte rusforskeren Sverre Nesvåg som foreslår dette i et intervju med Bergens tidende.

”Noen ungdommer ville hatt det bedre om de drakk litt alkohol. Det handler om å tillate seg litt slakk, å ikke tviholde på kontroll og perfeksjonisme hele tiden”, svarer Nesvåg, da det vises til tenåringer kutter ut rus og er mer skikkelige enn på lenge. Samtidig som hver femte jente i 10. klasse har depressive symptomer.

Hva mener Sverre Nesvåg med dette utspillet? Oppfordrer han ungdommer under 18 år å drikke  alkohol for å bli lykkeligere?

”Kravene til utseende, skoleprestasjoner, sunnhet og trening er kontenuerlig og skyhøye. For noen av ungdommene blir denne tilværelsen altfor vanskelig, og det bikker over og de blir syke”, sier Nesvåg.

Ingen er uenige i at dette ikke er sunt. Men presset på ungdommen er ikke av ny dato, og medisinen kan da ikke være å råde dem til å bruke følelsesdempende rusmidler.

”Eksteremutøvere er ikke gode rollemodeller for folk flest. Da er bedre å se dem som gleder seg over et balansert liv”, mener rusforskeren.

Og igjen må jeg si meg enig. Og igjen må jeg advare mot Nesvågs råd. Selvmedisinering med rusmidler, enten lovlig vare eller illegale, er langt fra løsningen.  Ekstra spesielt blir det når rådet kommer i sammenheng med at elever fra 8-10. klasse sliter med depresjoner. Som rusforsker bør Nesvik forstå hvordan bruk av selv små mengder alkohol vil hemme denne aldergruppens kognitive utvikling.

Det kan godt være at Nesvåg ikke har annen måte å balansere livet på enn å medisinere seg med alkohol. I så fall bør han kanskje søke andre muligheter. Den størst økende gruppen av misbrukere av alkohol og legemidler, er i den tilværelsen Nesvik er i, blant pensjonistene.

Vi som har bruk og misbrukt alkohol fra tidlig ungdom, 14 til 16 år, har erfart hvordan toleranseutviklingen fører til at vi stadig må ha mer for å ”få litt slakk”, for å bruke Nesvågs uttrykk. Og før uten at vi merket det, gled medisineringsbruken over til et høyt misbruk og inn i en tvangsmessig avhengighet. Svært mange av oss levde et liv med denne tunge børen, og vi påførte oss selv, våre barn og øvrig familie dype sår. Vi har belastet samfunn og arbeidsgiver og vi har sviktet våre venner.

Hvorfor? Fordi vi følte oss deprimerte, utilstrekkelige og ikke nådde opp til forventningene.

Alkoholen ble en kortsiktig løsning, den satte oss i en stemning der vi ga blaffen i andres krav. Men alkoholrusen forsvant, og vi sto tilbake mer nakne og sårbare enn før. Og vi måtte ha mer av medisinen.

”Ikke alle blir avhengige”, sies det. Og neida. Noen klarer å balansere det en stund. Men ingen vet hvem som blir rammet med en gang, og på sikt står alle i fare for å bli det. Og de som blir rammet, ca 10 prosent av befolkningen, rammer igjen store deler av samfunnet. Mange av de ringvirkninger de påfører familien og barn er uopprettelig for flere generasjoner fremover.

Mitt råd til unge som sliter med depresjoner er: Søk hjelp hos fagfolk. Snakk med lærere, foreldre og venner. Men for guds skyld: Ikke hør på rådet til rusforsker Sverre Nesvåg. 

Når du gir Staten skylden - søk hjelp

"Det er staten som i så fall gjør folk til kriminelle når det er snakk om et par liter vin for mye. For høyt avgiftsnivå i Norge".

Dette skriver en tilsynelatende oppegående kvinne til meg på Twitter. Når folk bryter loven for å kunne ta med seg mer enn den lovlige kvoten av en vare inn til landet, så er det ikke den som bryter loven som gjør noe galt. Men den norske stat, fordi myndighetene har satt kvoten for lavt og har for høye avgifter.

Er det altså slik at det er myndighetene som har skylden for at jeg bryter fartsgrensen? Myndighetene har satt de for lave?

I det nye statsbudsjettes økes avgiftene med 1,6 prosent. For en flaske vin til en pris av kr 150,- betyr det en økning på kr. 2,25. Dette mener folk vil bidra til økt handelslekkasje til Sverige.

Carl I. Hagen sa i sin tid at folk måtte gå fra gård og grunn på grunn av de høye alkoholavgiftene i landet. Svaret kom unisont fra mange av oss:

"Hvis folk drikker seg fra gård og grunn, så er ikke det et økonomisk problem, men et alkoholavhengighetsproblem". Slik er det med de norske avgiftene også. Hvis vanlige folk i dette landet drikker så mye alkohol at de må dra til Sverige for å handle inn og smugle hjem til Norge, så er det et alkoholproblem som har bidratt til økonomiske problem. Med et slikt problem over seg, blir alkohol aldri billig nok til at det ikke skaper økonomiske problemer.

Alkohol har aldri vært billigere i forhold til inntektene i Norge. Folk har mer enn god nok råd til å drikke oppunder den anbefalte maxgrensen før det blir et misbruk - uten verken å måtte dra til Sverige eller handle taxfree.

Jeg anbefaler alle som legger skylden på Staten for at de går i økonomisk minus, eller at de må bryte loven for å skaffe seg alkohol, å søke hjelp for sitt alkoholproblem.

Boliger til vanskeligstilte

På nytt er nødboliger til mennesker fra rusmiljøet, og plasseringen av disse i fokus. Utfordringen er ikke at beboere i bydeler ikke vil ha folk som faller utenfor i nærområdet, men at myndighetene provoserer ved å skape gettoer i bydelen.

Jeg har i de siste dagene snakket med flere beboere i borettslag, sameie og i bydeler. Kun én av 15 spurte hadde innvendinger mot å få en kjent rusavhengig i sitt borettslag. Det folk er imot, er at det skapes gettoer, kollektiv, med 15 til 25 tunge rusavhengige i nærområdet. Dette er også de rusavhengige selv i mot:

”Det er umulig for meg å ta med meg sønnen min hjem når jeg har gode perioder og har samvær med ham for en dag”, forteller en med nødbolig i Ægirsvei

Helse- og sosialdirektøren i Kristiansand mener at eventuelle nødboliger i Marvika er midlertidig løsning. Så var også nødboligene som ble etablert i Ægirsvei. Til slutt ble de 15 første som kom omgjort til varig boliger, og så kom i tillegg 17 nye nødboliger opp, de som nå skal flyttes til Marvika.

Hva er en nødbolig? Jo, en akuttbolig for en som ikke har noe sted å gjøre av seg. Her skal de bostedløse kunne bo i tre måneder inntil de skaffer seg, eller får hjelp til å skaffe seg et fast bosted.  Problemet er det fungerer ikke slik. Rusavhengige på kjøret er vanskelig å finne varig bolig til, og det er vanskelig å ikke være på kjøret i et bofellesskap med 16 andre rusavhengige. Nødboligene blir dermed i sikt ”varig bolig”,  ved at det gjøres nye vedtak der beboeren kan bo i 3 x 3 x 3 x 3 måneder.

For noen år siden, fikk jeg ukentlig besøk av rusavhengige - som kom direkte fra fengsel, fra avgiftning eller rehabilitering - som klaget på at de ikke fikk andre tilbud enn Ægirsvei. De ville ikke dit, fordi de visste de kom til å sprekke i et slikt tatt rusmiljø. Takket de nei til dette botilbudet, betydde det at de hadde sagt fra seg sin rettigheter til tak over hodet.

”Er du motstander av nødboliger”? spurte en meg. Det er jeg selvfølgelig ikke. Men jeg er motstander at nødboliger nødvendigvis skal bli en getto som hemmer muligheter. Ægirsvei er med rette blitt kalt ”Rusreir”. Her ble det dannet et miljø hvor pusherne var sikre på å finne kunder. Når kundene ikke gjør opp for det de handlet på krita, kommer torpedoene.

Flere har blitt banket opp!

Beboere som var inne i Lar, ble frastjålet medisinen sin. Klar-selgere forteller at de våkner på natta av at folk har kommet seg inn i leiligheten deres mens de ligger og sover. I flyktningleire verden over (der det også er mye rusmisbruk), etableres det som blir kalt ”Flyktningleirsyndromet”:

Flyktninger som vil ut av passiviteten ved å søke seg arbeid utenfor leiren, blir halt inn igjen, med argumenter som: ”Ikke tro du er bedre enn oss. Det er her du også hører hjemme. Der ute vil de misbruke deg. Du har ikke sjans”. Vi ser det samme i miljøet rundt de brune pubene, i rusmiljøer som Plata i Oslo og Nygårdsparken i Bergen, og ikke minst i gettoer av nødboliger for rusavhengige.

Jeg vil ha nødboliger til mennesker som trenger det. Men de skal være spredd over flere bydeler. Å samle grupper med tung avhengighet i leire, binder beboerne sterkere inn i avhengigheten og miljøet. Mitt forslag er; max ni personer i heldøgnsbemannede boliger, uavhengig av om det er nødboliger eller varige boliger. Deretter skal myndighetene, kommunene ved hjelp fra husbanken, etablere to-tre boliger inn i  hver av de nye eller allerede etablerte boligområdene. Beboerne skal få tett oppfølging av ambulerende team og/eller likemenn. Differensierte boliger, tilpasset boevne og hvor langt brukerne er kommet i rehabilitering, skal også inn.

Men dette har vi ikke penger til, Oddmund, sier kommunens folk.  Mitt svar er: Dette har dere ikke penger nok til å la være. Hvor mye koster det å ha et person til behandling, rehab, avgiftning, for så å plassere vedkommende i en getto hvor de ikke har sjanser til å holde seg rusfrie? Dette er en svingdørspolitikk som koster mer enn den modellen jeg foreslår.

Lars Dahlen har flere ganger sagt seg enig med meg i dette!

Jeg ser at Bjørn Voreland (FrP) vil etablere nødboliger på KMV-tomta. Jeg har ingen problemer med at det bygges noen, max ni nødboliger der. Resten må fordeles på andre egnede steder i kommunen.

Kristiansand kommune har fått til mye. Jeg hadde håpet at erfaringene med Ægirsvei vill bety at de gikk bort fra denne modellen. Men det som skjer at gettofiseringen av rusavhengige heller utvides. Dette vil på sikt bli kostbar for kommunen og statlige myndigheter. Og det vil forsterke konfliktene mellom folk med store rusproblemer og  resten av befolkningen.