oddmunds rusblogg

2012-01-11T03:39:00.001-08:00

Si detnå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje fåmot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg omdeg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt megi grav.

til alle har sagt hvor flott jegvar,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Av Oddmund Harsvik

2012-01-11T03:38:00.000-08:00

Si detnå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje fåmot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg omdeg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt megi grav.

til alle har sagt hvor flott jegvar,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Av Oddmund Harsvik

2012-01-10T00:49:00.000-08:00

Rusmisbruk

kan ikke medisineres bort
Artikkelen ble skrevet for Rus&Avhengighet i 1999. For å tilpasse den dagens situasjon, har jeg gjort små endringer.

Medikamenter er blitt en”løsning” i behandlingen av rusavhengighet.

Gjennom egne erfaringer – både som aktiv og tørrlagt alkoholiker og fra kjentefakta – vil jeg advare mot en slik trend innen all rusbehandling.

Av ODDMUND HARSVIK

Som ungdommer flest drakk jeg førstegang for å være tøff, for å våge å gjøre det jeg ellers ikke våget, for åfå mot til å være, og for å bli god nok i egne øyne. I motsetning til andreungdommer – som ikke ble alkoholikere – fant jeg løsningen på livet langt nedei flasken. Jeg drakk for å skjule min ”alkoholisme”.

Måtte gi opp

Den gode følelsen som fulgte meg ibegynnelsen av min drikkekarriere, formet meg som menneske. Jeg lærte å likede lettvinte løsningene, det å slippe å kjenne på følelser som gjorde vondt.Livet skulle bygges fra den skyverdenen jeg drakk meg opp på. Men en sky somfundament holder ikke. Når alkoholen forsvant, sprakk fundamentet, og jegmåtte begynne på nytt. I tillegg medførte toleranseutviklingen for alkohol atde skikke- lige positive virkningene uteble. Som det erfarings– ogkontrollmennesket jeg – og andre alkoholikere/rus- avhengige er – ville jegforsøke å kontrollere meg tilbake til den gode rusen. Det var som å leggehånden på en glovarm plate, brenne meg gang på gang for så å prøve pånytt. Jeg var av de heldige; medisinen virket ikke lenger, og jeg hadde ikkeviljestyrke nok til å forsøke flere ganger.

Kjemisk virkelighet

Det jeg nå har beskrevet, er typiskfor de fleste rusavhengige. Like typisk er det jeg kaller “den kjemiskevirkeligheten” som langvarig rusmisbruk setter oss i:

“Eksperter” har i flere årkarakterisert hasj som ufarlig. Likevel er det et faktum av misbruk av stoffetskaper symptomer som kan skape panikkartede følelse som slår ut i symptom påparanoia. Kronisk alkoholmisbruk, eller abstinens, kan fremkallehallusinasjoner og vrangforstillinger. Amfetaminbruk har vist seg å gisymptomer på diagnoser som ikke kan skilles fra schizofreni. Langvarigkokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan være opphavet til dillerium ogparanoia. Hallicinogener som eksempelvis LSD, fencyklidin (PCP) og psilocybin,kan skape en masse psykotiske symptomer.

Schisofreni

Alle disse stoffene har vært utprøvdi dyreforsøk. Konklusjonen er at akutt eller kronisk misbruk, eller å stoppebruk av et psykoaktiv stoff, kan fremkalle mange schizofrenilignende symptom.Selv befant jeg meg i en virkelighet der jeg for meg selv i tunge stunder (ogde var det mange av) innrømmet at jeg var alkoholiker. Men ingen slikalkoholiker som alle de andre. Jeg drakk for å styrke min kreativitet, for åopprettholde min intelligens og kapasitet til å gjøre noe for alle de som ikkevar så heldige som meg. Jeg hadde altså symptomer på schizofreni. Ut framine og andres erfaringer, er jeg ikke i tvil om at en behandling medstemningsendrende medisiner ville ha ført meg lenger inn i sykdommen. Istedenfikk jeg muligheten til å bli tørr og dermed få min sunne fornuft tilbake. Idag ler jeg av tankegangen, den kjemiske virkeligheten som fikk meg til åfort- sette å drikke.

Mental og fysisk avhengighet

– Men du var jo ikke avhengig avmedikamenter, argumenterer psykiatere jeg debatterer med. Nei! Jeg var ikkedet. Men jeg var avhengig av de lettvinte løsninger. Allerede i 1849 kom densvenske legen Magnus Huss med sykdomsbegrepet om alkoholavhengighet.

Fra sitt arbeid vedSerafinerlasarettet i Stockholm samlet han sine erfaringer om alkoholskader ien bok som han kalte “Alcoholismus Chronicus” eller kronisk alkoholsjukdom. Detvar også første gang utrykket alkoholisme ble brukt. Og med dette ordet menteMagnus Huss å beskrive en tvangspreget drikkemåte med nervøse symptomer somangst, skjelving, hukommelsestap m.m. Han ville med sitt nye begrep betegne enmedisinsk tilstand, ikke de sosiale konsekvenser av drikkingen. Hansbeskrivelse av det han så, og hans slutninger, stemmer på mange punkteroverens med hva store deler av dagens legevitenskap mener – og med mineerfaringer. Alkoholisme (les rusavhengighet) er en sykdom med to typer symptomer:En mental besettelse og en fysisk kjemisk avhengighet.

Flest hverdager

Den fysiske medfører at jeg ikketåler alkohol. At det blir satt i gang en fysisk reaksjon som gjør at kroppenvil ha mer når den først får smaken på akkurat dette stoffet. Det skaper enform for gådighet, som vil ha mer av det gode, og gir ulyst hvis inntaketstopper. Den mentale delen, gårpå de lettvinte løsningene. På virkelighetsflukten vekk fra det vanskelige,fra det uutholdbare. Ved behandling med stemningsendrende medisiner (enten denrusavhengige er avhengige av denne typene eller ikke), blir hjernen minnet påhvor fint jeg hadde det “den gang”. Min mentale besettelse trår i kraft. Jegskal på ny kontrollere meg tilbake. På ny skal livet mitt bli spennende, påny skal jeg oppnå nye, store høyder osv.

I dag er det nesten 22 år siden jegkuttet ut alkoholen. Jeg har blitt fortrolig med at det ikke finnes lettvinteløsninger. At lives leves best gjennom å føle på livets bunner og topper, atjeg trenger min libido for å kunne kjenne, like eller mislike. Jeg trives idag best i hverdagen og det er ok. For det er hverdager det er flest av.

Konsekvenser og abstinenser

Jeg befinner meg i den situasjonenat jeg ikke trenger “å holde meg unna alkohol”. Jeg er isteden så heldig at jegikke har behov for... Og dette er takket være de erfaringer jeg har vært nødttil å gå i gjennom i prosessen med å bli edru. Abstinensen er en

viktig del av disse erfaringene. Jegvet med sikkerhet at uten disse, hadde jeg ikke vært edru i dag:

For å markere at et prosjekt så ogsi var i havn (vanlig unnskyldning for å drikke), ville jeg feire aldri sålite. Det endte opp med en tre ukers fylletur, der resultatet ble at prosjektetgikk på trynet. Etter å ha tømt i meg en flaske vodka, satt jeg påsengekanten skjelvende av abstinens. Livet mitt var blitt så tungt at jeg bareså to muligheter: Enten kutte ut alkoholen, eller ta mitt eget liv. Det førstetrodde jeg ikke var mulig, og det andre hadde jeg ikke mot til. Jeg satt og varmaktesløs, så maktesløs at jeg for første gang i mitt liv måtte be om hjelp.Det vil ta for mye plass å gå inn på selve behandlingen. Etter hvert somhverdagen kom, ble livet nær mest uutholdelig. Dessuten gav livet meg det enelyskesparket etter det andre, gode unnskyldninger å drikke på for en39-åring som nå skulle oppleve livet topper og bunner edru for første gangsiden han var 16. Men jeg hadde erfart at jeg ikke kunne kontrollere vekkabstinensen, at den måtte jeg gjennom, skulle jeg få endringer i livet. Ogjeg ville ikke ha opplevd disse fånyttes. Jeg ville ikke ha levd alle dissejævlige gårdsalgene for å måtte ta dem på ny. Det var abstinensen som fikkmeg til å velge mellom et edru liv eller å begå selvmord. Det er abstinensensom i dag får meg til å si og mene at hvis jeg i ytterste konsekvens skal blistilt overfor valget mellom å ta en dram eller mitt eget liv, så vil jegvelge det siste. Jeg slipper heldigvis å velge, for jeg vet at det finnesalternativer til begge deler.

Nedverdigende

Som nevnt; de lettvinte løsninger eret viktig symptom på rusavhengighet. Jeg har fortalt om min alko- holisme.Andre typer rusmiddelav- hengighet er akkurat lik. Leger og fagfolk er med sintankegang med på å opprettholde denne alkoholistiske tankegangen. De er sågarsmittet av den. Deres tanker går på at løsningen på alkohol/narko-tika/medisinavhengighet finnes i en ny pille. At vi kan kontrollere plager somfølger misbruk. Legenes tankegang er sikkert velmente, men de er livsfarlige.Det rusavhengige trenger, er hjelp til å se konsekvensene av sitt misbruk, ogat det finnes muligheter til å få et godt liv uten rus. Rusen er sådepressiv, så nedverdigende og elendig i seg selv at de da vil velge å gjørehva som helst for å bli edrue. De vet av erfaring at abstinens går over, ogat den ikke kan kontrolleres bort.

Vi trenger ikke nye piller, meninstitusjoner, behandlingsformer og behandlere som vet hva det dreier seg om.

ODDMUND HARSVIK journalist/forfatterog mangeårig tørrlagt alkoholiker

På vei ut av Facebook

2011-12-06T03:12:00.001-08:00

Jeg husker ikke hvilket år jeg meldte meg inn på Facbook. Den1/1 2012 melder jeg meg imidlertid ut. Hvorfor?

Tiden på Facebook har gitt meg muligheter til å sette fokuspå alkoholskader daglig. Her har skadevirkningene blitt synlige gjennom bådeseriøse og mindre seriøse diskusjoner. I tillegg har jeg fått flere bekjentskaper.Jeg har fått vite om flere flotte mennesker enn jeg ellers ville ha gjort. Dethar også vært et ypperlig hjelpemiddel til daglig å holde kontakt med menneskerjeg bryr meg om. Facebook har altså hatt en nytteverdi for meg, både somprivatperson og som profesjonell. Men det har også sine baksider:

Den største er at virkelige vennskap blir nedprioritert. Eteksempel fikk jeg av en bekjent, dagen før dette skrives: ”Forleden traff jegen god bekjent jeg ikke hadde sett i det virkelige liv på syv – åtte måneder.Jeg trodde vedkommende hadde det fint, det var det han hadde gitt utrykk for ånettet. Under samtalen kom det imidlertid frem at vedkommende er rammet avkreft. Det nevnte han aldri på de meldingene han sendte meg på internett”.

Vi snakker sjelden om hvordan vi virkelig har det påFacebook, og når kontakten med venner i hovedsak foregår gjennom dette sosialemediet, så mister vi kontakten, og ikke minst mister vi muligheten til å væreen støtte for venner når de har behov for det.

Personlig har jeg aldri hatt mange nære venner. Men de jeg har er jeg svært lojal mot. Jeg sernå at de fire personene jeg kaller mine venner, har jeg mistet nærkontakt i løpet av de siste årene. Grunnener at vi har utvekslet dagligtale og delt upersonlig informasjon via Facebook.Vårt nære vennskapsforhold har tilpasset seg etter ”at dette er nok”. Jeg sernå at det er det ikke.

En e-post, en sms, en facebookmelding er hyggelig og en bramåte å holde kontakt på, gjøre avtaler og lignende. Men det bør ikke erstatteden nærheten et møte ansikt til ansikt gir. For meg er det dessverre slik atFacebook har overtatt disse nære samtalene. Derfor har jeg gitt meg selv noentilmålte dager, før jeg forlater dette nettsamfunnet. Jeg blir riktignok ikkehelt borte, via Natalias redigeringsverktøy kommer jeg til å oppdattereGatemagasinet Klars facebookside. Jeg kommer til å opprettholde mintwitterkonto, der vi er følgere, ikke venner, og min Google+ konto.

Dette er riktig for meg. Det betyr ikke at det fungerer slikfor deg! Jeg kommer til å savna debattene. Jeg takker ikke med denne meldingenfor meg. Det gjør jeg 1.nyttårsdag før jeg sletter kontoen. Dette er bare enbegrunnelse for hvorfor jeg tar denne beslutningen:

Kols er ikke snarlig død

2011-10-06T01:51:00.000-07:00

For ca 15 år siden, og vel så det, fikk jeg da diagnosen "efysem", det som i dag går under betegnelsen Kols: Det betyr at under 70 prosent av lungene mine fungerer. Hvorfor? Jo, jeg har røyka siden jeg var 11 år. Fra jeg var 18 år har jeg røykt mellom 60-80 sigaretter daglig. Det var altså en grunn til redusert lungekapasitet. Jeg kunne ha gitt meg over til den fryktede sykdomme, og gå mot en alt for tidlig død, eller jeg kunne kjempe mot.
Jeg var absolutt ikke motivert til å slutte å røyke, men jeg forsto at det var det første jeg måtte gjøre. Jeg satte en dato tre måneder frem i tid for når jeg skulle stumpe røyken. Disse månedene brukte jeg til å hjernevaske meg selv, sette fokus på alt det negative med røyke. Koster penger, brenner hull i skjortene, fyller tastaturet med tobak og aske, lukte vond, stjeler tid osv. Dagen før jeg skulle slutte, 3/11 1994, gledet jeg meg til at jeg endelig skulle bli fri.
Som nevnt, røyken stjeler tid, og i tillegg fører stopp av nikotin til abstinenser. Jeg måtte bruke tiden jeg fikk til over til noe, og "løping" utmattet og fjernet fokus på suget etter røyken. Jeg skrev løping i hermetegn fordi det knapt kan betegnes som løping det jeg begynte med: Jeg startet med ti minutters stille jogging i kjelleren tre ganger om kvelden, pluss to - tre push-up etter hver gang. Deretter begynte jeg å gå et stykke, løpe noen meter, gå igjen osv. Etter tre-fire måneder løp jeg min første Oslo-halvmaraton. Det forteller en del at jeg brukte over tre timer på turen, men jeg fullførte. Senere har jeg løpt mange halvmaraton, ikke organiserte, men som treningsøkter. Jeg har løpt organiserte fullmaraton, seks ganger har jeg løpt fra Kristiansand til Mandal (ca 4,5 mil), tatt bussen tilbake. Søndagstreningen gjennom flere år besto i å løpe Kristiansand - Søgne, eller Kristiansand - Flekkerøy tur-retur (ca3 mil). Min beste tid på fullmaraton er 4,5 time. Ikke særlig imponerende, men jeg med mine 68 prosent lungekapasitet er veldig fornøyd. Jeg vinner over meg selv hver gang jeg gjennomfører den fysiske treningen jeg har satt meg fore. Nå er det gått ca 17 år, og nylig var jeg og sjekket lungekapasiteten igjen. Den er faktisk nå 69 prosent, litt bedre enn den gang. Jeg føler imidlertid at jeg har tre ganger så god kondisjon som den gang, sannsynlig fordi jeg har utvidet funksjonell lungekapasitet.
Konklusjonen er altså at jeg 16-17 år etter røykestopp og etter at jeg begynte å trene, ikke merker noe til nedsatt lungekapasitet, verken under trening eller i dagliglivet. Hadde jeg gjort som mange av mine venner; satt meg til med "nå er jeg så syk at det ikke er noen vits i å gjøre noe", så hadde jeg sannsynligvis vært død. Jeg lever et rikt liv, kan være en støtte for familie og venner, og for mange i lokalsamfunnet.
Ikke la sykdom på grunn av livsstil knekke deg. Snu livsstilen og vær aktiv i å bekjempe livsstilssykdommen. Det nytter!

Jeg er sniksilamist

2009-06-11T00:49:00.000-07:00

Ett av Fremskritspartiets mange punkter som skal dokumentere snikislamisering, går på at "leder i Internasjonal Helse og Sosialgruppe, Fahim Naeem, krever at norske myndigheter må innføre alkoholforbud på puber, diskotek og restauranter noen dager i uken, fordi det er forbudt for muslimer å drikke".
Selv har jeg overfor sentrale myndigheter blant annet foreslått at julaften skal innføres som alkoholfri dag. Jeg har i brev til justisministeren krevd at det blir straffbart å gi sine mindreårige barn alkohol. Jeg støtter også forslaget om skjerpelse av den frie flyten av alkohol, som har en signalføring mot unge der vi sier at "alkohol er en absolutt nødvendighet for at vi skal få et godt liv".Mitt ultimate mål er å få et samfunn der vi ikke føler behov for alkohol og /eller andre rusmidler.Jeg mener at bruk av alkohol bidrar til å dempe livsglede, til å styrke egosentriskhet, å øke vold og annen kriminalitet, angst, selvmord, helsekøer og enorme ekstrautgifter for næringsliv og samfunn.Jeg er ifølge Frp en snikislamist, men nå sniker jeg ikke lenger. Jeg spretter ut av skapet.

Hvor rødt er Rødt?

2009-06-10T01:46:00.000-07:00

Rødt har utspring fra Rød valgalianse (Rv) og Arbeidernes kommunistparti (Akp). Disse partiene hevder å ha et humanitært formål, la alle mennesker få samme muligheter. I Rødts tid med en representant i bystyret i Kristiansand, er det kulturbevaring og å skape en ”levende by” som er blitt prioritert. Når de endelig skal gå inn for å hjelpe småfolket, så er det gjennom skattelette til de som har bolig.
Da jeg for et års tid siden ba representant Halvor Fjermeros om å uttale seg om byens fattige, gadd han ikke besvare henvendelsen. Jeg konfronterte han med dette da jeg traff ham i Markens. Spurte ham hvorfor han ikke prioriterte svakeste gruppen, bostedløse og rusavhengige? Hans svar ble som følger:
- Jeg er alene om å fronte Rødts saker i Bystyret. Nå har jeg valgt å prioritere bevaringen av Kasernen. Hva skulle jeg ellers ha gjort? Hva ville du ha gjort?
Mitt svar til deg Halvor, var og er selvfølgelig at jeg ville prioritert å hjelpe fattige mennesker uten et sted å bo. Jeg reagerer derfor sterkt på at når ditt parti endelig går inn for å hjelpe grupper av mennesker, fremfor å prioritere å bruke kreftene på murbygninger, trær og stier i baneheia, og beholde sjenketidene fordi du vil ha en levende by, så stiller du opp for folk som har noe. Hiver deg rett inn i debatten for å opprettholde bunnfradraget på boligbeskatningen. Dette har du selvfølgelig en rett og plikt til å gå inn som folkevalgt. Men det skurrer litt i mine ører at når du for første gang omtaler fattige i media, og har som intensjon å bruke tid å krefter på denne gruppen, så engasjerer deg i de som har noe. Jeg har ennå ikke hørt Rødt med ett eneste ord nevne de aller fattigste. Til tross for at du under din valgtale på Torget - før siste kommunevalg - fortalte hvordan Rødt skulle bli et annerledes talerør, få gatas språk og formuleringer inn i kommunestyret, slik at etablerte politikere fra de store partiene virkelig skjønte hvordan fattigfolk har det. Jeg har også gjentatte ganger blitt stoppet på gata av folk fra ditt parti, blant andre av din medforfatter av skatteinnlegget, din vararepresentant Ellen Rudnes, der hun og andre forsikrer meg om at nå skal de begynne å ta fattigfolket på alvor.
Skulle fattigfolk ha vært nødt til å stole på Rødt, så hadde de gått i glemmeboken for lenge siden. Både byens Høyre-ordfører og Aps vareordfører har vist mange ganger større engasjement enn dere. De har i alle fall ikke valgt å prioritere bort denne gruppen.
Oddmund Harsvik
Redakatør av Gatemagasinet Klar

Tabloidkonkurransen bli papiravisenes død

2009-04-03T02:03:00.001-07:00

Debattene er mer kompakte og frittflytende på nett enn i papiravisformatet, og bloggerne er nettets aviskommentatorer. Vi ser at de store meningsbærende avisene som Morgenbladet, Klassekampen og Dagensnæringsliv vinner frem, tabloidavisene taper i kampen mot nettet.
Internettet er den store arenaen for spissformulerte ytringer. Her kan småslarv tastes ned og sendes ut i løpet av minutter. Dette fører til at aviser som ikke satser på bakgrunnstoff ,og en bred oppfølging, taper i konkurransen. De kommer med de samme nyhetene tidligst en dag etter at de har stått på nettet.Aviskommentarer og debattinnlegg var trekkplasteret til de store riksdekkende avisene, men også her taper de i forhold til nettet. Bloggerne kommer ut med mer eller mindre gjennomtenkte kommentarer til politiske-, kulturelle- og andre samfunnshendelser. Mange er minst like treffsikre som de mest profilerte statsviterne som kommenterer i media. Debattinnleggene er så og si uredigerte, og frister en bred hop. Lokalavisene vil bestå en del lenger, på grunn av annonsene. Folk vil gjerne bli oppdatert over hvem som går bort, har bursdag, hvor det er aktiviteter osv.Min tanke har utgangspunkt i fra de avisene som beholder lesere og annonsører; Morgenbladet, Klassekampen og Dagens Næringsliv, tildels også Vårt Land. Disse avisene gir grundig bakgrunnstoff, leserne får innblikk i hva som er grunnen til at de politiske retningene blir som de blir, hvorfor bedriften nødvendigvis gikk konkurs, ikke bare et oppslag uten substans.De store riksdekkende avisene vil måtte legge inn, så gjelder det at regions- og lokalaviser ikke går i den fella at de adopterer de døde avisenes tabloidform. Den tilhører nettet. Skal disse avisene overleve, må de utvide den lokale informasjonflyten, ikke i tabloidform, men som god meningsbærende journalistikk

Fokus på heroin

2009-03-27T02:11:00.000-07:00

Det er ifølge Verdens helsorganisasjon (WHO) 370 000 mennesker i Norge med et akutt alkoholproblem. Med dette som bakteppe er det forunderlig at heroinstøttet behandling til ca 100 "verdige" skal få hele det ruspolitiske fokus.
WHO beregener at 10 prosent av den voksne befolkningen i de rike landene har det de kaller et "akutt alkoholproblem". For Norges del tilsvarer dette ca 370 000 mennesker. De aller fleste av disse benekter sin avhengighet, og leger og familie bidrar til bagatellisereringen av misbruket. Likefullt står det titusner av disse i kø for å komme til psykososial behandling for lidelselsen. Ventelistene for denne gruppen nevnes knapt med et ord i avisenes forsider, og så og si aldri i Redaksjon1 eller Tabloid. Avisene ser ikke rekkevidden av manglende behandlingsplasser.Hvordan i alle verden skal de få gjennomført herionstøttet behandling (HSB) så lenge det allerede er lange køer i behandlingsbiten. Hva er det som får heleseministeren til å tro at bare de får gjennomført en lovendring, slik at heroinutdeling blir lovlig, så fikser behandlingsbiten seg av seg sjøl?Det er ca 100 heroinavhengige som har en såpass god psykisk og somatisk helse at de etter den sveitsiske modellen vil få plass under et eventuelt norsk HSB. Jeg har mange argumenter mot et heroinutdelingsprosjekt blant annet at det tapper bevilgningene til annen behandling. Og enda verre er det at mens 370 000 alkoholavhengige har behov for behandling, så får 100 utvalgte hele fokuset. Media manipulerer offentligheten ved å bruke utslitte heroinister, som ikke vil passe inn i denne modellen, til å synliggjøre et behov.Jeg har ingenting imot av det blir utdeling av heroin/metadon/subutex, men da må vi kalle en spade for en spade. Udelingen vil bli som smertelindring, altså ren medisinering. Men i så fall bør vi også ta opp om ikke 370 000 mennesker med akutte alkoholproblemer skal få brennevin på blå resept.

Klar(e) ringvirkninger

2009-03-26T05:57:00.000-07:00

Det er nå snart tre år siden Klar Kristiansand kom på gaten for første gang. Vi har siden den gang byttet navn til Gatemagasinet Klar. Uavhengig av navn, har jeg som har ledet og drevet frem dette prosjektet sett på virkninger og ringvirkninger som følger prosjektet.
De av selgerne som har vært med en stund, har endret rusvaner og atferd dramatisk. Mens de før begynte dagen på jakt etter noe å ruse seg på, går de nå i gang med jobben. Etter å ha fått solgt de første bladene, får de nok penger til å skaffe seg noe å selvmedisinere seg på, de samme rusmidlene som de før ruset seg sansløse på, brukes nå mer kontrollert.
"Mens jeg før måtte stjele den sjokoladen som lå best tilgjengelig, kan jeg nå kjøpe den jeg har lyst på", argumenterer Kolbjørn. Dermed forteller han at de både nasker mindre og begår færre brekk.
"De vi begikk innbrudd hos, kunne jo være noen av de koselige og snille menneskene som kjøper bladet og strikker sokker som de deler ut til oss som selger", sier en annen.
Joda. Selgerne får mange løft. De blir sett og verdsatt. De føler seg betydningsfulle og har fått større mestringsevne. Men også normalbefolkningen har blitt rehabilitert.
Gatemagasinet er blitt alibiet til kontakt mellom grupper som før foraktet og fryktet hverandre. Samtalene har ført til at frykten og forakten er blitt borte. Ungdom ser at de narkomane selgerne er oppgående mennesker med stor samfunnisnsikt.
"Det kunne like godt ha vært meg", sa en 18 år gammel gutt som stakk innom redaksjonen for å prate om dette."Nå snakker vi annerledes om rus både på lærerværelse og i klasserommene", forklarte en rektor meg over telefonen.
Rusavhengige er blitt sett som mennesker med behov, følelser og evner. Ved at øyne møter øyne er det blitt skapt forståelse, vennskap og direkte kjærlighet.
Dette er noen av de ringvirkningene jeg har observert. Jeg skulle gjerne ha sett at en masterstudent tok seg bryet med å forske litt rundt dette, fått dokumentert at dette ikke bare er noe en inhabil redaktør innbiller seg.

Helhetlig behandling

2009-03-24T01:34:00.000-07:00

Samfunnet bruker i dag ca 600 000 kroner på en femukers, terapeutisk behandling per rusavhengig. De aller fleste som kommer ut fra institusjonen har et sted å bo, men mangler oppfølging/ettervern. Alle rusavhengige har misbrukt i mange år, noe som har etterlatt et liv i kaos og tragedier. Her er dommer som skal sones, gjeld som skal gjøres opp, uvennskap som skal heales og et følelsesliv som hver enkelt skal bli kjent med. Dette krever at de får oppfølging fra profesjonelle, både psykiatri, gjeldssanering og praktisk opprydding.
Ved å kutte behandlingen tvert etter de avtalte fem ukene, står den rusavhengige maktesløs overfor alt kaoset. Han/hun ser ikke hvor de skal begynne, og det ender opp med at de repterer gamle løsninger: Flykter inn i det trygge helvete som rusen gir. Dermed står myndighetene igjen med tapte innvisteringer i behandling, og den rusavhengige er der han/hun var før det kostbare institusjonsppholdet.
Hadde det ikke vært bedre samfunnsøkonomi å satse flere penger på en helhetlig behandling, der oppfølging, oppfølging og oppfølging blir en del av en langsiktig rehabilitering?

Offentlig hjelp til fattige?

2009-03-23T05:23:00.000-07:00

Flere av selgerne i Gatemagasinet Klar har ytret ønske om å få etablert et musikkverksted. I snart et år har undertegne stått på vent hos Kristiansand eiendom for å få et svar på om de kan bidra med lokaler til dette formålet. I dag fikk vi vite at alt er opptatt til etablerte kunstnere. Ansvarlig utleier i dette kommunale eiendomsselskapet nevnte imidlertid et par private aktører som jeg kunne be hjelpe meg.
Er ikke dette et paradoks: Må vi virkelig i vårt sosialdemokratiske samfunn (uavhengig av hvilken regjering vi har), be private aktører bidra med hjelp til bekjmpelse av fattigdomsproblemer. Burde ikke dette være et offentlig satsingsområde? Slik det nå fungerer, virker det som om kommunen leier ut lokaler ut fra status og rang. Dess lenger ned en kommer på skattelistenes inntektstopp, dess mer uvillige blir kommunen til å bidra.
Musikkaktiviter gir god individuell mestringsføelse, i tillegg gir den utøverne erfaring i å sette egne behov til side for bandets beste.
Kristiansand kommune vil ikke huse et Klar-band. Er det andre som har husrom?