I denne bloggen skal jeg ikke holde hovefokus på de negative
siden ved alkoholbruk, men på det positive ved avhold.
I mange år har jeg og mange andre fortalt om
skadevirkningene ved bruk av alkohol og andre rusmidler. Jeg har lagt ut linker
til forskning som dokumenterer. Og jeg har delt egne og andres erfaringer. Det siste skal jeg
også gjøre nå, men denne gangen ved også å fortelle om belønningen av å være tilstede i livet, uten alkohol
eller andre rusmidler.
”Er det ikke kjedelig og ikke skulle ta seg en fest resten
av livet”? Spørsmålet kom fra en politimann på den lokale stasjonen, der jeg og
noen andre underviste ordensavdelingen i hvordan alkohol påvirket oss som var
blitt avhengige.
Det var knapt et år siden jeg hadde sittet på sengekanten
full av abstinenser, til tross for at jeg hadde drukket nesten en flaske vodka.
Den siste fylla hadde rasert et prosjekt, en ny fagavis jeg så vidt hadde fått
på bena. Samboeren og barna var ute, og jeg satt der i min egen svarte,
fortvilende elendighet og tenkte at dette orker jeg ikke mer.
Jeg orket ikke leve med alkohol på denne måten, og jeg orket
ikke tanken på å leve uten. Aller helst ville jeg ta livet mitt, men jeg våget
bare ikke.
Hvor mange ganger hadde jeg forresten ikke dagdrømt om min
egen død, min egen begravelse, der sjelen min fløt under kirketaket og bivånet
gravfølgets sorg. Den ene etter den andre talte varm om meg, og alle skammet seg over å ha behandlet meg så urettferdig.
Jeg tror at det var vissheten om at ved min død ikke ville
få oppleve dette, som hindret meg fra å ta selvmord. Min kaotiske hjerne var et
øyeblikk realistisk. Og i stedet for å ta mitt liv, ringte jeg det som den gang, 1990, het A-klinikken i
Kristiansand - og jeg fikk hjelp.
Hadde jeg på forhånd visst hvor krevende dette ville bli, hadde
jeg sannsynligvis ikke gått inn i arbeidet. Å slutte å drikke var enkelt. Det
var jo bare å la være å ta den første drinken. Men å avskaffe fluktbehovet som
gjorde at jeg ikke klarte å la være å ta den første, var det vanskelige.
Det var også grunnen til at jeg følte meg som en løgner da
jeg svarte på politifolkenes spørsmål om det ikke var kjedelig å ikke drikke.
Jeg var den gang midt i en av mine tremåneders depresjoner. Ingenting var ok.
Livet mitt var fremdeles kaotisk. Økonomien var elendig. Jeg hadde prolaps i
ryggen. Var periodisk impotent og hadde nesten ikke fremtidshåp.
Mitt svar fortale ikke hvordan jeg hadde det, men hvordan
mine likesinnede venner, som hadde vært rusfrie to-tre år, hadde det.
”Nei. Livet er spennende og fullt av utfordring”, hermet
jeg.
Det er gått 23 år siden jeg snakket for politifolkene, og
løgnen er blitt en vakker sannhet. Jeg holdt ut den første tunge stunden, og
etter hvert har jeg fått oppleve alt det positive ved å være tilstede i eget
liv. Jeg har også med tiden innsett at løgnen ikke var så stor som jeg trodde
den gang. For allerede den gang var mine verste øyeblikk mange ganger bedre
enn mine beste da jeg drakk.
Hvorfor blir livet mitt så mye bedre uten alkohol? Jeg kan
jo begynne med det praktiske livet: Jeg får ordnet opp i kaoset rundt meg etter
hvert som problemene dukker opp. Får ordnet opp i økonomi. Får stabilitet for meg
og familien. I tillegg får jeg ryddet opp i min samvittighet: Bedt de jeg har
skadet om tilgivelse og etter
beste evne tilgitt de som har skadet meg.
Verden ble selvfølgelig ikke annerledes, men jeg lærte meg å
forholde meg annerledes til den. Og ved å erkjenne mine svakheter, ble jeg i
stand til å forstå andres feil og mangler.
Ved å se min utilstrekkelighet, ble jeg god nok.
Hvordan fikk jeg til disse endringene? Jo gjennom noe
retningslinjer som ble gitt meg under behandlingen:
Jeg måtte tviholde på at jeg var maktesløs overfor alkohol.
At det var enklere å avstå fra å drikke, enn å skulle kontrollere inntaket. Jeg
måtte også erkjenne at dette klarte jeg ikke alene. Til det var kaoset, skapt
av min flukt fra problemene for store. Jeg måtte ta i mot tilgjengelig hjelp,
og jeg måtte lære å be om hjelp når problemet ikke var løsbart.
Ikke mindre viktig var det å få gjort opp med bitterhet og
nag, skapt av rusatferd. En
grundig selvransakelse fikk meg til å innse at rusen hadde gjort meg
egosentrisk og fri for selvinnsikt. Jeg måtte lære meg å sette meg selv til
siden for andre, men også ta ansvar for egne handlinger og behov.
Alt dette er ikke gjort på noen dager, uker eller måneder.
Det tar år, kanskje livet ut. Men jeg blir hele tiden bedre på det. Perfekt
blir jeg aldri.
Det er 24 år siden jeg ba om hjelp. Mye har skjedd, og alt
har langt fra vært rosenrødt. Jeg har mistet to brødre til kreften underveis,
mor og far er borte. En personlig konkurs, samlivsbrudd og perioder med
depresjoner grunnet alt dette, er en del av historien. Men opp i alt har jeg
sluppet å flykte bort fra virkeligheten. Og det er kanskje det aller største ved
å ikke bruke rusmidler:
Jeg orker være tilstede i livet mitt, uten å måtte
medisinere bort det vonde. Uten å måtte toppe gleden med en ravende skål.
Stadig vekk dukker det opp egosentriske tanker og
selvmedlidende følelser. Men nå oppdager jeg de straks, og kan sette i gang
motangrep, ofte gjennom en rungende latter over meg selv.
Det å våkne hver dag, hver søndag, hver helligdag og
feriedag, fri fra fyllesyken. Uten angsten for å leve, for å dø, eller for
livet som er levd. Uten hodepine, og/eller illeluktende diaré og oppkast. Fri
for dårlig samvittighet og hukommelsestap, er belønning nok i seg selv. Men det
viktigste er likevel alt jeg lærer om meg selv og alt jeg aksepterer om hvem
jeg er.
Mitt alkoholmisbruk bidro til å hemme min menneskelige vekst,
både åndelig og intellektuelt. Belønningen fra avholdet, et at jeg er i
konstant vekst.