Jeg lar meg påvirke av samfunnets holdninger, enten jeg vil
eller ikke. Urettferdig mistenksomhet blir rettet mot alle enkeltmennesker i
grupper – der alle som en med rette og/eller urette blir gitt
kjeltringstempelet.
Jeg har i lang tid deltatt i debatten om romfolket. Om alle
påstander om kjeltringer og latsabber - som har som kultur å stjele og tigge.
For ca tre uker siden kom en av dem innom redaksjonslokalene for å høre om jeg
var involvert i ”Folk er folk” sitt avisprosjekt i Oslo. Han så skuffa og trist
ut da jeg måtte avkrefte dette.
Med øyne som tryglet meg om hjelp, lurte han på om han kunne
få selge Gatemagasinet Klar? Og med argumenter om at dette tiltaket kun er for
lokale vanskeligstilte, avviste jeg ham nok en gang.
Mens mannen lusket mot døren, kom jeg på at jeg skulle ha
fått sjauet ned i underetasjen en masse esker og blader som fylte to rom som
ellers vil kunne brukes som kontorlokaler og møterom i våre nyinnflyttede
redaksjonslokaler. I tillegg trengte lokalene vaskes, det samme gjorde 14 store
vinduer. Så før mannen rakk helt til døren, fikk jeg stoppet ham og tilbudt ham
og to til, som han selv fikk plukke ut, jobben.
Gleden i mannens ansikt fikk frem gledestårer hos min datter,
som jobber hos meg og bivånet episoden.
- - Nå blir jeg virkelig glad, utbrøt hun etter at
mannen var gått. Og jeg kjente meg stolt over min 25 år gamle vordende
arvtaker!
Vi avtalte dag for når jobben skulle gjøres. Og jeg må
innrømme at måten den ble gjort på imponerte meg storlig.
Trekløveret, mannen og to damer, for som tornadoer gjennom
lokalene. De vasket alt som kunne vaskes. Tørket støv av bøker og blader. For med filler på fingrene inn
i hvert hjørne og hver krok, og fikk med selv de mest bortgjemte støvkorn.
Eskene ble plassert lett tilgjengelig og sortert etter innhold. Ryddig og
ordentlig.
Jeg betalte den avtale summen, 500 kroner til hver. Og
jeg kan med trygghet formidle at
vi alle var veldig fornøyde.
Så skjedde det at jeg skulle bruke en drill og en
batteriskrutrekker til å feste noen lister i lokalene et par uker senere. Jeg
leita lokalene rundt, uten å finne noe. Snart kjente jeg frustrasjonen komme sigende, og plutselig ble stoltheten
over arbeidet romfolkene hadde utført erstattet med skuffelse og en hovmodig
selvrettferdighet
”Her kom jeg og tilbydde de å tjene ærlige penger, og hva
ble belønningen: Jo, at de rundstjal meg” Jeg nærmest freste til min datter,
som forsikret meg om at hun hadde vært tilstede hele tiden. Snakket med de da
de dro.
-
De kan umulig tatt med seg noe, forsikret hun
gang på gang.
Et par dager senere skulle jeg bruke min privatbil. Og hva
var det første jeg fikk øye på da jeg åpnet bagasjerommet? Jo, både drill,
skrutrekker og annet savnet verktøy.
Jeg har heldigvis evne og vett til å skamme meg!
Jeg ber herved de tre fantastiske arbeidsfolkene om
unnskyldning. Jeg er så imponert over den arbeidsiver og arbeidsglede dere
viste. Jeg anbefaler deres arbeidskraft til absolutt alle som har bruk for noen
til å utføre en dagsjobb eller mer.
Disse folkene er langt fra kjeltringer. Kjeltringstrekene
deres finnes i så fall mest i mitt og ditt hode.