Rusmisbruk
kan ikke medisineres bort
Artikkelen ble skrevet for Rus&Avhengighet i 1999. For å tilpasse den dagens situasjon, har jeg gjort små endringer.
Medikamenter er blitt en
”løsning” i behandlingen av rusavhengighet.
Gjennom egne erfaringer – både som aktiv og tørrlagt alkoholiker og fra kjente
fakta – vil jeg advare mot en slik trend innen all rusbehandling.
Av ODDMUND HARSVIK
Som ungdommer flest drakk jeg første
gang for å være tøff, for å våge å gjøre det jeg ellers ikke våget, for å
få mot til å være, og for å bli god nok i egne øyne. I motsetning til andre
ungdommer – som ikke ble alkoholikere – fant jeg løsningen på livet langt nede
i flasken. Jeg drakk for å skjule min ”alkoholisme”.
Måtte gi opp
Den gode følelsen som fulgte meg i
begynnelsen av min drikkekarriere, formet meg som menneske. Jeg lærte å like
de lettvinte løsningene, det å slippe å kjenne på følelser som gjorde vondt.
Livet skulle bygges fra den skyverdenen jeg drakk meg opp på. Men en sky som
fundament holder ikke. Når alkoholen forsvant, sprakk fundamentet, og jeg
måtte begynne på nytt. I tillegg medførte toleranseutviklingen for alkohol at
de skikke- lige positive virkningene uteble. Som det erfarings– og
kontrollmennesket jeg – og andre alkoholikere/rus- avhengige er – ville jeg
forsøke å kontrollere meg tilbake til den gode rusen. Det var som å legge
hånden på en glovarm plate, brenne meg gang på gang for så å prøve på
nytt. Jeg var av de heldige; medisinen virket ikke lenger, og jeg hadde ikke
viljestyrke nok til å forsøke flere ganger.
Kjemisk virkelighet
Det jeg nå har beskrevet, er typisk
for de fleste rusavhengige. Like typisk er det jeg kaller “den kjemiske
virkeligheten” som langvarig rusmisbruk setter oss i:
“Eksperter” har i flere år
karakterisert hasj som ufarlig. Likevel er det et faktum av misbruk av stoffet
skaper symptomer som kan skape panikkartede følelse som slår ut i symptom på
paranoia. Kronisk alkoholmisbruk, eller abstinens, kan fremkalle
hallusinasjoner og vrangforstillinger. Amfetaminbruk har vist seg å gi
symptomer på diagnoser som ikke kan skilles fra schizofreni. Langvarig
kokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan være opphavet til dillerium og
paranoia. Hallicinogener som eksempelvis LSD, fencyklidin (PCP) og psilocybin,
kan skape en masse psykotiske symptomer.
Schisofreni
Alle disse stoffene har vært utprøvd
i dyreforsøk. Konklusjonen er at akutt eller kronisk misbruk, eller å stoppe
bruk av et psykoaktiv stoff, kan fremkalle mange schizofrenilignende symptom.
Selv befant jeg meg i en virkelighet der jeg for meg selv i tunge stunder (og
de var det mange av) innrømmet at jeg var alkoholiker. Men ingen slik
alkoholiker som alle de andre. Jeg drakk for å styrke min kreativitet, for å
opprettholde min intelligens og kapasitet til å gjøre noe for alle de som ikke
var så heldige som meg. Jeg hadde altså symptomer på schizofreni. Ut fra
mine og andres erfaringer, er jeg ikke i tvil om at en behandling med
stemningsendrende medisiner ville ha ført meg lenger inn i sykdommen. Isteden
fikk jeg muligheten til å bli tørr og dermed få min sunne fornuft tilbake. I
dag ler jeg av tankegangen, den kjemiske virkeligheten som fikk meg til å
fort- sette å drikke.
Mental og fysisk avhengighet
– Men du var jo ikke avhengig av
medikamenter, argumenterer psykiatere jeg debatterer med. Nei! Jeg var ikke
det. Men jeg var avhengig av de lettvinte løsninger. Allerede i 1849 kom den
svenske legen Magnus Huss med sykdomsbegrepet om alkoholavhengighet.
Fra sitt arbeid ved
Serafinerlasarettet i Stockholm samlet han sine erfaringer om alkoholskader i
en bok som han kalte “Alcoholismus Chronicus” eller kronisk alkoholsjukdom. Det
var også første gang utrykket alkoholisme ble brukt. Og med dette ordet mente
Magnus Huss å beskrive en tvangspreget drikkemåte med nervøse symptomer som
angst, skjelving, hukommelsestap m.m. Han ville med sitt nye begrep betegne en
medisinsk tilstand, ikke de sosiale konsekvenser av drikkingen. Hans
beskrivelse av det han så, og hans slutninger, stemmer på mange punkter
overens med hva store deler av dagens legevitenskap mener – og med mine
erfaringer. Alkoholisme (les rusavhengighet) er en sykdom med to typer symptomer:
En mental besettelse og en fysisk kjemisk avhengighet.
Flest hverdager
Den fysiske medfører at jeg ikke
tåler alkohol. At det blir satt i gang en fysisk reaksjon som gjør at kroppen
vil ha mer når den først får smaken på akkurat dette stoffet. Det skaper en
form for gådighet, som vil ha mer av det gode, og gir ulyst hvis inntaket
stopper. Den mentale delen, går
på de lettvinte løsningene. På virkelighetsflukten vekk fra det vanskelige,
fra det uutholdbare. Ved behandling med stemningsendrende medisiner (enten den
rusavhengige er avhengige av denne typene eller ikke), blir hjernen minnet på
hvor fint jeg hadde det “den gang”. Min mentale besettelse trår i kraft. Jeg
skal på ny kontrollere meg tilbake. På ny skal livet mitt bli spennende, på
ny skal jeg oppnå nye, store høyder osv.
I dag er det nesten 22 år siden jeg
kuttet ut alkoholen. Jeg har blitt fortrolig med at det ikke finnes lettvinte
løsninger. At lives leves best gjennom å føle på livets bunner og topper, at
jeg trenger min libido for å kunne kjenne, like eller mislike. Jeg trives i
dag best i hverdagen og det er ok. For det er hverdager det er flest av.
Konsekvenser og abstinenser
Jeg befinner meg i den situasjonen
at jeg ikke trenger “å holde meg unna alkohol”. Jeg er isteden så heldig at jeg
ikke har behov for... Og dette er takket være de erfaringer jeg har vært nødt
til å gå i gjennom i prosessen med å bli edru. Abstinensen er en
viktig del av disse erfaringene. Jeg
vet med sikkerhet at uten disse, hadde jeg ikke vært edru i dag:
For å markere at et prosjekt så og
si var i havn (vanlig unnskyldning for å drikke), ville jeg feire aldri så
lite. Det endte opp med en tre ukers fylletur, der resultatet ble at prosjektet
gikk på trynet. Etter å ha tømt i meg en flaske vodka, satt jeg på
sengekanten skjelvende av abstinens. Livet mitt var blitt så tungt at jeg bare
så to muligheter: Enten kutte ut alkoholen, eller ta mitt eget liv. Det første
trodde jeg ikke var mulig, og det andre hadde jeg ikke mot til. Jeg satt og var
maktesløs, så maktesløs at jeg for første gang i mitt liv måtte be om hjelp.
Det vil ta for mye plass å gå inn på selve behandlingen. Etter hvert som
hverdagen kom, ble livet nær mest uutholdelig. Dessuten gav livet meg det ene
lyskesparket etter det andre, gode unnskyldninger å drikke på for en
39-åring som nå skulle oppleve livet topper og bunner edru for første gang
siden han var 16. Men jeg hadde erfart at jeg ikke kunne kontrollere vekk
abstinensen, at den måtte jeg gjennom, skulle jeg få endringer i livet. Og
jeg ville ikke ha opplevd disse fånyttes. Jeg ville ikke ha levd alle disse
jævlige gårdsalgene for å måtte ta dem på ny. Det var abstinensen som fikk
meg til å velge mellom et edru liv eller å begå selvmord. Det er abstinensen
som i dag får meg til å si og mene at hvis jeg i ytterste konsekvens skal bli
stilt overfor valget mellom å ta en dram eller mitt eget liv, så vil jeg
velge det siste. Jeg slipper heldigvis å velge, for jeg vet at det finnes
alternativer til begge deler.
Nedverdigende
Som nevnt; de lettvinte løsninger er
et viktig symptom på rusavhengighet. Jeg har fortalt om min alko- holisme.
Andre typer rusmiddelav- hengighet er akkurat lik. Leger og fagfolk er med sin
tankegang med på å opprettholde denne alkoholistiske tankegangen. De er sågar
smittet av den. Deres tanker går på at løsningen på alkohol/narko-
tika/medisinavhengighet finnes i en ny pille. At vi kan kontrollere plager som
følger misbruk. Legenes tankegang er sikkert velmente, men de er livsfarlige.
Det rusavhengige trenger, er hjelp til å se konsekvensene av sitt misbruk, og
at det finnes muligheter til å få et godt liv uten rus. Rusen er så
depressiv, så nedverdigende og elendig i seg selv at de da vil velge å gjøre
hva som helst for å bli edrue. De vet av erfaring at abstinens går over, og
at den ikke kan kontrolleres bort.
Vi trenger ikke nye piller, men
institusjoner, behandlingsformer og behandlere som vet hva det dreier seg om.
ODDMUND HARSVIK journalist/forfatter
og mangeårig tørrlagt alkoholiker
