fredag 27. mars 2009

Fokus på heroin

Det er ifølge Verdens helsorganisasjon (WHO) 370 000 mennesker i Norge med et akutt alkoholproblem. Med dette som bakteppe er det forunderlig at heroinstøttet behandling til ca 100 "verdige" skal få hele det ruspolitiske fokus.
WHO beregener at 10 prosent av den voksne befolkningen i de rike landene har det de kaller et "akutt alkoholproblem". For Norges del tilsvarer dette ca 370 000 mennesker. De aller fleste av disse benekter sin avhengighet, og leger og familie bidrar til bagatellisereringen av misbruket. Likefullt står det titusner av disse i kø for å komme til psykososial behandling for lidelselsen. Ventelistene for denne gruppen nevnes knapt med et ord i avisenes forsider, og så og si aldri i Redaksjon1 eller Tabloid. Avisene ser ikke rekkevidden av manglende behandlingsplasser.Hvordan i alle verden skal de få gjennomført herionstøttet behandling (HSB) så lenge det allerede er lange køer i behandlingsbiten. Hva er det som får heleseministeren til å tro at bare de får gjennomført en lovendring, slik at heroinutdeling blir lovlig, så fikser behandlingsbiten seg av seg sjøl?Det er ca 100 heroinavhengige som har en såpass god psykisk og somatisk helse at de etter den sveitsiske modellen vil få plass under et eventuelt norsk HSB. Jeg har mange argumenter mot et heroinutdelingsprosjekt blant annet at det tapper bevilgningene til annen behandling. Og enda verre er det at mens 370 000 alkoholavhengige har behov for behandling, så får 100 utvalgte hele fokuset. Media manipulerer offentligheten ved å bruke utslitte heroinister, som ikke vil passe inn i denne modellen, til å synliggjøre et behov.Jeg har ingenting imot av det blir utdeling av heroin/metadon/subutex, men da må vi kalle en spade for en spade. Udelingen vil bli som smertelindring, altså ren medisinering. Men i så fall bør vi også ta opp om ikke 370 000 mennesker med akutte alkoholproblemer skal få brennevin på blå resept.

torsdag 26. mars 2009

Klar(e) ringvirkninger

Det er nå snart tre år siden Klar Kristiansand kom på gaten for første gang. Vi har siden den gang byttet navn til Gatemagasinet Klar. Uavhengig av navn, har jeg som har ledet og drevet frem dette prosjektet sett på virkninger og ringvirkninger som følger prosjektet.
De av selgerne som har vært med en stund, har endret rusvaner og atferd dramatisk. Mens de før begynte dagen på jakt etter noe å ruse seg på, går de nå i gang med jobben. Etter å ha fått solgt de første bladene, får de nok penger til å skaffe seg noe å selvmedisinere seg på, de samme rusmidlene som de før ruset seg sansløse på, brukes nå mer kontrollert.
"Mens jeg før måtte stjele den sjokoladen som lå best tilgjengelig, kan jeg nå kjøpe den jeg har lyst på", argumenterer Kolbjørn. Dermed forteller han at de både nasker mindre og begår færre brekk.
"De vi begikk innbrudd hos, kunne jo være noen av de koselige og snille menneskene som kjøper bladet og strikker sokker som de deler ut til oss som selger", sier en annen.
Joda. Selgerne får mange løft. De blir sett og verdsatt. De føler seg betydningsfulle og har fått større mestringsevne. Men også normalbefolkningen har blitt rehabilitert.
Gatemagasinet er blitt alibiet til kontakt mellom grupper som før foraktet og fryktet hverandre. Samtalene har ført til at frykten og forakten er blitt borte. Ungdom ser at de narkomane selgerne er oppgående mennesker med stor samfunnisnsikt.
"Det kunne like godt ha vært meg", sa en 18 år gammel gutt som stakk innom redaksjonen for å prate om dette."Nå snakker vi annerledes om rus både på lærerværelse og i klasserommene", forklarte en rektor meg over telefonen.
Rusavhengige er blitt sett som mennesker med behov, følelser og evner. Ved at øyne møter øyne er det blitt skapt forståelse, vennskap og direkte kjærlighet.
Dette er noen av de ringvirkningene jeg har observert. Jeg skulle gjerne ha sett at en masterstudent tok seg bryet med å forske litt rundt dette, fått dokumentert at dette ikke bare er noe en inhabil redaktør innbiller seg.

tirsdag 24. mars 2009

Helhetlig behandling

Samfunnet bruker i dag ca 600 000 kroner på en femukers, terapeutisk behandling per rusavhengig. De aller fleste som kommer ut fra institusjonen har et sted å bo, men mangler oppfølging/ettervern. Alle rusavhengige har misbrukt i mange år, noe som har etterlatt et liv i kaos og tragedier. Her er dommer som skal sones, gjeld som skal gjøres opp, uvennskap som skal heales og et følelsesliv som hver enkelt skal bli kjent med. Dette krever at de får oppfølging fra profesjonelle, både psykiatri, gjeldssanering og praktisk opprydding.
Ved å kutte behandlingen tvert etter de avtalte fem ukene, står den rusavhengige maktesløs overfor alt kaoset. Han/hun ser ikke hvor de skal begynne, og det ender opp med at de repterer gamle løsninger: Flykter inn i det trygge helvete som rusen gir. Dermed står myndighetene igjen med tapte innvisteringer i behandling, og den rusavhengige er der han/hun var før det kostbare institusjonsppholdet.
Hadde det ikke vært bedre samfunnsøkonomi å satse flere penger på en helhetlig behandling, der oppfølging, oppfølging og oppfølging blir en del av en langsiktig rehabilitering?

mandag 23. mars 2009

Offentlig hjelp til fattige?

Flere av selgerne i Gatemagasinet Klar har ytret ønske om å få etablert et musikkverksted. I snart et år har undertegne stått på vent hos Kristiansand eiendom for å få et svar på om de kan bidra med lokaler til dette formålet. I dag fikk vi vite at alt er opptatt til etablerte kunstnere. Ansvarlig utleier i dette kommunale eiendomsselskapet nevnte imidlertid et par private aktører som jeg kunne be hjelpe meg.
Er ikke dette et paradoks: Må vi virkelig i vårt sosialdemokratiske samfunn (uavhengig av hvilken regjering vi har), be private aktører bidra med hjelp til bekjmpelse av fattigdomsproblemer. Burde ikke dette være et offentlig satsingsområde? Slik det nå fungerer, virker det som om kommunen leier ut lokaler ut fra status og rang. Dess lenger ned en kommer på skattelistenes inntektstopp, dess mer uvillige blir kommunen til å bidra.
Musikkaktiviter gir god individuell mestringsføelse, i tillegg gir den utøverne erfaring i å sette egne behov til side for bandets beste.
Kristiansand kommune vil ikke huse et Klar-band. Er det andre som har husrom?